«Den gode borgermester» av Andrew Nicoll

Utgitt av Schibsted forlag 2009

Oversatt av Heidi Grinde

Agathe Stopak er ulykkelig i ekteskapet med herr Stopak. De hadde det bra før, men så mistet de den lille datteren sin, og etterpå er det som om herr Stopak ikke orker at Agathe kommer nær ham. Agathe elsker mannen sin og er overbevist om at hun skal redde ham – han kommer til å få lyst på henne igjen når hun viser seg i det nye, sexy undertøyet hun har kjøpt!

Det står om kjærligheten hennes s 13:

«Hun elsket ham fordi han var den første hun noen gang hadde elsket og den første hun hadde delt seng med, og for en kvinne som Agathe ville slikt alltid bety noe. Hun elsket ham fordi de sammen hadde skapt en nydelig datter, og fordi Stopak for mange år siden hadde stått ved den lille barnesengen som et knekket fugleskremsel og skreket og hulket over det døde barnet. Hun elsket ham fordi malerfirmaet hans gikk elendig, fordi han var nedbrutt og ynkelig. Hun elsket ham slik man kan elske en gammel teddybjørn fra barndommen – ikke for det den er i dag, men fordi vi husker hvordan den en gang var og hva den en gang betydde for oss. Og det er ikke slik en mann skal elskes.

Stopak for sin del elsket ikke Agathe slik en kvinne som Agathe fortjente å bli elsket.»

Er Agathes kjærlighet nok til å redde ekteskapet? Hva med Agathes sjef, borgermester Tibo Krovic, med tilnavnet ”den gode”? Han har elsket Agathe i stillhet veldig lenge. Kan det være at han fortjener å få Agathe nå, siden Stopak ikke bryr seg om henne lenger?

Da jeg begynte på romanen tenkte jeg det var opplagt hvordan dette kom til å ende, og jeg lurte på om jeg ikke kom til å begynne å kjede meg på veien fram til mål. Men så klarer forfatteren å overraske meg; det skjer flere uventede ting underveis.

Dette er en langsom, nydelig bok, full av vakre beskrivelser (gullkorn), gode bilder og spesielle, troverdige mennesker. Jeg gir noen sitater for å illustrere:

S 215: ”«Ja,» sa Yemko. Mer sa han ikke, men han greide å legge en masse i det ene ordet, på samme måte som gjessene som flyr sørover fra Ampersand aldri sier mer enn «honk», men likevel greier å fylle hele himmelen med lengsel og melankoli.”

S 265: «Mennesker har en nær sagt ubegrenset evne til å lure seg selv – en hardnakket evne til å benekte det som er så selvfølgelig at det skjærer i øynene, et hjerteskjærende vakkert talent for å tro på noe hyggeligere enn det som stirrer dem rett i fjeset, hele veien frem til dørene i «dusjblokken» smeller igjen bak dem. Og for en velsignelse det er. Det er det som får oss til å skrive dikt. Det er det som gjør at vi synger sanger og maler bilder og bygger katedraler. Det er grunnen til at doriske søyler eksisterer når trestammer ville gjort samme nytten. Det er en vidunderlig, vakker, pinefull gave, og den gjør oss menneskelige.»

S 283: «På sine daglige turer til fyret lærte Tibo å bli glad i måkene. For ikke å bli gal, bestemte han seg for å like dem. Nøkkelen var å ikke få panikk, fant han ut, å føle seg hjemme der han befant seg nå, lik en måke. Om en fisker fra Dot drev alene rundt på havet, ville han lide og formodentlig dø fordi han følte seg ute av sitt element, men en måke var like lykkelig til lands som til vanns, følte seg like hjemme på den ene bølgen som den andre. Om du ikke har noe hjem, spiller det ingen rolle hvor du er. Det spiller ingen rolle om svære, svarte bølger ruller over deg. Bare flyt. Bare overlev. Vær måke.»

Og til sist et sitat om kjærligheten s 340, det er borgermesteren som sier:

«Jeg har erfart at det ikke er så mye kjærlighet i verden at vi har råd til å sløse bort noe av den – uansett hvor vi finner den – burde vi ta godt vare på den og nyte den så godt vi kan, så lenge vi kan, helt til det aller siste kysset…»

«Den gode borgermester» er forfatterens romandebut, og jeg må si: Den satt som et skudd!

«Alltid Amber» av Kathleen Winsor

Utgitt av Silke forlag 2012 i forlagets klassikerserie Silkeperle.

Oversatt av Andreas Hoell, og bearbeidet av Kari Wærum.

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om den.

Tidligere er romanen utgitt på norsk i 1947 og 1952.

Handlingen starter i 1660 – etter at vi i prologen har fått overvære Ambers fødsel – da Amber er 16 år. Hun er slående vakker og ambisiøs – hun ønsker noe mer enn et enkelt og bortgjemt liv på landet. Da noen unge menn kommer ridende inn i landsbyen hvor hun bor, faller hun straks og målbevisst for en av mennene – Bruce Carlton. Hun stikker av med ham når han reiser videre, og kommer seg på den måten til London. Dette utgjør starten på et svært innholdsrikt kapittel i Ambers liv.

Egentlig kunne jeg nøyd meg med å gjengi et sitat fra The Bookseller, som står trykt på vaskeseddelen av boka: «Den har alt: Lidenskap, intriger og eventyr.»

For meg ble dette en skikkelig slukebok; det er faktisk lenge siden jeg har lest ei bok som fenget meg såpass mye. Til tross for at den teller hele 650 tettskrevne sider, opplevde jeg den som engasjerende og handlingsmettet nesten helt inn til mål. Språket fungerer greit, på en slik at det ikke forstyrrer, men hjelper til med å gi god framdrift i fortellingen.

Persontegningene er kanskje ikke all verden, og mot slutten av boka glir fokuset litt vekk fra Amber, siden vi skal få høre hvordan det går med både den ene og den andre av bipersonene i fortellingen, men dette betyr lite for hovedinntrykket jeg sitter igjen med av boka. Til tross for at Amber er en kald og kynisk femme fatale – det er farlig å komme i veien for henne når hun værer penger eller titler – er det henne jeg heier på og ønsker skal lykkes.

«Alltid Amber» er en ordentlig godbit for alle som liker historiske romaner spekket med dramatikk og romantikk.

Noe småpirk til slutt, for de spesielt interesserte:

I Lena Sanfridssons forord s 5 står det: «Fortellelsen om Amber St. Claire…» Fortellelse må vel være svorsk, vel? På norsk heter det ”fortelling” eller ”beretning”.

S 164: ”«… og så bestemte vi oss til å bli her i natt.»”

Dette høres ut som en veldig direkte oversettelse av ”decided to”. På norsk høres det bedre ut å si: ”… bestemte oss for å bli…”

S 170: ”«… Jeg sa jeg hadde hatt brev fra deg,…»”

Dette ser også ut som en direkte oversettelse fra engelsk – fra ”got a letter”. På norsk vil det være bedre å si: ”… Jeg sa jeg hadde fått/mottatt brev fra deg…”

s 245: «… drakk Amber kaffe som Tansy hadde traktet.»

Hvordan man tilberedte kaffen på 1600-tallet er jeg ikke sikker på – og man kan selvfølgelig trakte den uten å ha kaffetrakter. Likevel kunne det kanskje virket tryggere å bruke verbet ”trukket” eller ”kokt”.

S 371: «Så bandt hun opp låret, brettet opp ermene på kjolen og begynte å arbeide.»

Her er jeg ganske sikker på at det skulle stått ”bandt opp håret”.

S 382: «Kroppen trakk seg sammen i konvulsiviske trekninger.»

Jeg har ikke noe imot å måtte lære meg nye fremmedord dann og vann, men det er litt unødvendig å bruke et såpass spesielt ord her, synes jeg. Og veldig elegant er ikke denne setningen uansett, siden det egentlig står at ”kroppen trakk seg sammen… i trekninger”. Hva med å formulere det så enkelt som ”Han hadde krampetrekninger” eventuelt ”veldige krampetrekninger”?

«Besøk på Ekely» av Espen Haavardsholm

Utgitt av Oktober, 2011

Den aldrende kunstneren Edvard Munch lever stille og tilbaketrukket på Ekely. Denne vinteren sliter han med bronkitten, han innser at han er gammel, at livet snart er slutt. Han tenker tilbake på barndommen, moren og søsteren som døde av tuberkulose – han som også selv trodde han skulle dø den gangen. Men han overlevde, nå er han blitt syttiåtte år. Det er krig i Europa – i Oslo går tyske soldater i gatene, det er rasjonering på varer og knapphet på alle goder. Der i Oslo finnes også en ung, kvinnelig jusstudent – Dorothy. Hun kjenner Munchs bilder, er fascinert av dem, og begynner å fabulere om å ta kontakt med kunstneren og tilby seg å stå modell for ham.

Dorothy våger å ta kontakt, og blir faktisk modell for Munch. Møtet mellom den unge kvinnen med den moderne tids frimodighet og den gamle kunstneren, som vokste opp i og er formet av en annen tid, blir skildret i denne romanen. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men det framgår i romanen at herr M. flere ganger tidligere har blitt forelsket i sine modeller, og han er fremdeles en mann med sterke følelser.

Haavardsholm skriver godt og troverdig. Han gjør i etterordet rede for at romanen er fri diktning, selv om det finnes noe dokumentarisk materiale han legger til grunn for sine fabuleringer. Haavardsholms mor var Dorothys venninne, og de delte hybel i Oslo i perioden romanens handling finner sted.

Romanen er bygd opp slik at vi først blir kjent med Herr M. og Dorothy i hver sine kapitler, først side 84 møtes de første gang. Kapitlene om Dorothy virker på meg noe unødvendige og innlevelsen er ikke like stor her som når forfatteren skriver om Munch, men jeg regner med at forfatteren har villet ha dette med for å forklare hvorfor Dorothy i det hele tatt tok kontakt med kunstneren og tilbydde seg å stå modell for ham. Jeg kan ikke si at jeg helt ser motivasjonen hennes uansett – kanskje forfatteren bare kunne latt det skje og latt det være opp til oss å fundere over hvorfor hun kom til Ekely?

Jeg syntes denne romanen var meget interessant – jeg liker bøker som får meg til å fundere, som går nær innpå mennesker og gir meg følelsen av at nå sitter jeg i hodet på hovedpersonen, tenker og føler som ham. Det er for meg mye mer spennende enn all verdens mord og konspirasjoner. Det er også svært interessant for en skribent å lese det Haavardsholm skriver om hvordan Munch arbeidet og tenkte om bildene sine. Måten å nærme seg et lerret med en ide, måten man går i gang med å bygge et bilde, føles ikke så ulikt måten en forfatter kan gå i gang med å bygge en tekst. 

Jeg får lyst til å lese mer om Munch og kunsten hans, og selvfølgelig blir jeg også nysgjerrig på hvor mye av romanen som er rent oppspinn, og hva som faktisk har hendt.

Avslutningen av romanen kunne jeg tenkt meg annerledes – her kjennes det ut som om forfatteren halvhjertet og oppsummerende gjør rede for Munchs livsavslutning og Dorothys vei videre etter møtene med Munch, og det henger egentlig ikke sammen med romanens handling eller tema forøvrig.

En liten smakebit fra romanen, s 20 står det:

« - Humbugmaler! kalte en av de mest anerkjente norske billedkunstnerne ham, med en hånlig geip, da han som debutant på Høstutstillingen stilte ut bildet av den tæringsmerkede søsteren.

Først krenket det ham. Siden forsto han at det var da – ved dette spotske utbruddet – at han var kommet på sporet av den mannen han skulle komme til å bli.

Var det da humbug han drev med?

Jukset han? Fusket han?

Nei, men han gjorde det som kjentes nødvendig, han fulgte sin egen sti. Hvor elendig, rådløs og dum du enn måtte føle deg når du blir hånet av de andre; følg ditt eget vesle dyretråkk inn i det voksne livets villnis, og vær trofast mot dine egne følelser og det du selv har erfart. Det er det eneste rådet han har å gi videre – det var det han innså etter å ha brutt gjennom offentlighetens taushetsmur med bildet av den døende storesøsteren; og det er den stien han har fortsatt å følge.»

«Botticellis hemmelighet» av Marina Fiorato

Utgitt av Vega forlag, 2011

Oversatt av Anette Hjerde

Den unge horen Luciana står modell for maleren Alessandro Botticelli. Da hun er ferdig med jobben, småprater hun med kunstneren. Der kommer hun i skade for å si et eller annet Botticelli reagerer på med kraftig sinne; for henne er det komplett ubegripelig hva det var hun sa som var så galt. 

Kunstneren roer seg etter hvert ned, men ber Luciana gå uten at han først har gitt henne betaling for oppdraget. Mens hun skifter, og irriterer seg over en hel dags tapte horeinntekter, oppdager hun en hemmelig dør i veggen. Innenfor den finner hun en liten kopi av maleriet Botticelli holder på med – der Luciana sto modell for en av figurene – og noe impulsivt stikker hun av med det.

Snart blir personer i hennes nærhet myrdet, og hun skjønner at det er henne og maleriet morderen er ute etter. Hun vet bare om én hun kan søke hjelp hos – bror Guido, en novise – og sammen flykter de fra Firenze. De legger ut på en lang reise, samtidig som de forsøker å løse gåten bak Botticellis vakre maleri…

Denne eventyrromanen er skrevet i en humørfylt og lett tone, og det går raskt unna å lese de over 600 sidene, da det er god framdrift og mye som skjer underveis. Hovedpersonen Luciana oppleves som fargerik og annerledes – en svært ung hore med tøft språk og ditto oppførsel; hun er forfriskende annerledes enn de sarte kvinnene vi vanligvis finner i denne type romaner!

Romanen er en blanding av kjærlighetsroman, historisk roman (handlingen er lagt til Italia i 1482-1492) og spenningsroman, som spinner om koder, gåter og konspirasjoner.

Språket i romanen er greit, men nokså vulgært til tider. Det utbrytes stadig ”Faen” og ”Madonna”, og horen får for eksempel fram – uttrykt i rå vendinger – at flere dager uten seksuelt samkvem er et savn for henne.

Romanen er ikke for bluferdige folk som misliker språk iblandet banning og vulgariteter. Det rå språket kunne nok vært tonet noe ned, uten at man ville syntes framstilling ble mindre troverdig av den grunn; for det er altså horen selv som forteller.

Romanen er fortalt i fortid, men av og til slår forfatteren om til presens – jeg tviler på at det er med hensikt hver gang det skjer. Et eksempel er s 253, der Luciana og Guido skal få møte paven. Her får vi også et eksempel på at forfatteren nå og da henvender seg direkte til leseren: «Du kommer ikke til å tro det jeg skal fortelle deg. Jeg, Luciana Vetra, Chi-chi, den simple skjøgen fra Firenze, er nå gjest hos selveste paven.»

Jeg er ikke sikker på om alle beskrivelser av klesdrakt, mat, utstyr med mer er historisk korrekte – jeg stiller meg noe tvilende. Eksempel s 519: Jeg er klar over at tennis er en gammel sport, men hvor alminnelig var det å ta seg et slag tennis på slutten av 1400-tallet?

«Hun la bort kammen og smilte elskverdig, som om jeg nettopp var kommet tilbake fra et slag tennis, ikke fra en fengselscelle.»

Og hvor sannsynlig er Lucianas prevensjonsmetode, som hun forteller om s 15: «Omkring midten av hver måned stapper jeg inn voksede bomullslapper for å hindre at mennenes talg trenger inn i mine kvinnelige deler. Jeg blir litt trangere av det, men jeg har ikke fått noen klager til nå.»

Denne bomullen nevnes igjen s 334: «Jeg tenkte på de firkantene med vokset bomull som nå lå der pene og unyttige ved livmorhalsen min, jeg skiftet dem ut etter hver månedlige blødning.»

At en 15-årig uskolert hore kjenner til betegnelsen livmorhals er vel ikke særlig troverdig?

At hun kjenner til skunken er kanskje også litt merkelig. Det er ikke et dyr som lever naturlig i Europa, ikke desto mindre tenker Luciana s 189 at hun lukter som en skunk: «Det var typisk at jeg nok en gang skulle bli nødt til å møte en stor og mektig mann mens jeg stinket som en skunk og så ut som et hulepinnsvin i motvind.»

Hun kan jo ha hørt historier om skunken, selvfølgelig. Og i en roman som dette betyr ikke historisk korrekthet veldig mye – dette er mest av alt et eventyr.

Småpirk til tross: Alt i alt syntes jeg dette var god underholdning.

Botticellis maleri Primavera, som i romanen skaper
så mye bry for Luciana og bror Guido

«Zombie» av Jari Järvelä

Utgitt av Bokforlaget 2012

Oversatt av Morten Abildsnes

Bokforlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om boka.

Om forfatteren:

Järvelä er finsk lærer og forfatter. Han har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2009, for romanen Romeo ja Julia (2007). Han var også nominert til Finlandia-prisen 1999 for romanen Lentäjän poika, og i 2007 mottok han Den finske stats litteraturpris for romantrilogien Veden paino (2001), Pieni taivas (2004) og Kansallismaisema (2006).

Zombie er den første av Järveläs romaner som er oversatt til norsk, og den er utgitt med støtte fra Nordisk ministerråd.

Bokas handling: 

Angelo blir drapstruet etter å ha skrevet ærlige omtaler om en populær fotballspillers elendige prestasjoner, og må flykte fra hjembyen Palermo. Han havner i Finland, der han sliter med å finne seg til rette. Klimaet, samfunnet og menneskene virker så kjølige, folkene han møter er innesluttede og tause. Han får ikke lenger penger fra avisa han jobbet for i Palermo, og begynner i stedet som kjøkkenhjelp på en pizzarestaurant. Eieren der, Juho, har et godt øye til en av de kvinnelige kundene, Iiris. Henne er det derimot Angelo som stikker av med, noe som ikke bidrar til å gjøre forholdet mellom Juho og Angelo særlig hjerteligere. Når Angelo reiser tilbake til Palermo etter å ha fått beskjed om at moren er død, blir både Iiris og Juho med. Iiris for å passe på Angelo, Juho for å holde øye med paret.

Jeg syntes ikke boka var spesielt lettlest, den virker kanskje litt gåtefull og innadvendt. Den har humoristiske innslag, men grunntonen oppleves som dyster. 

Finland omtales som Øvreland, mens Italia kalles Nedreland. Angelo benevnes av forfatteren bare som A så lenge han er i Øvreland. Først når han kommer tilbake til Nedreland, ”får” han hele navnet sitt. Disse ”påfunn-navnene” forstyrret og forsinket lesingen, synes jeg.

Mens A er i Øvreland har alle kapitlene overskriften ”Liv”, mens de alle heter ”Død” når han er i Nedreland. Dette er kanskje fordi A – så lenge han befinner seg i Finland – føler seg død, men der er han trygg for å bli drept – altså ”Liv”. Når han kommer tilbake til Palermo kjenner han seg levende; han får levd med hele seg, men der står han i fare for å møte døden, derav kapitteloverskriften ”Død”.

Fremmedgjøringen understrekes ytterligere av at hovedpersonen A er ”han” mens handlingen foregår i Finland, mens han er ”jeg” i Palermo.

I det siste kapittelet er det Iiris som er ”jeg” – det var kanskje litt unødvendig forvirrende.

Enkelte partier i romanen opplever jeg som innadvendte, og jeg forstår ikke hva alt skal bety eller være med for, noen scener virket kanskje litt umotiverte og utenfor sammenhengen.

Det siste kapitlet syntes jeg var altfor rett på sak. Kanskje hadde det vært bedre å slutte med handlingen litt ut i det blå, uten å feste alle løse tråder så fort og bastant, som det er gjort her.

Jeg synes boka for så vidt var interessant på en annerledes, litt merkelig måte. Den kan også sette tanker i sving, rundt dette med kulturforskjeller og kulturkollisjoner. Er de i noen tilfeller uoverstigelige, eller må hver enkelt skrelle av seg forutinntatthet, alle fordommer, og se om ting kanskje likevel er annerledes enn de ser ut for, når man kommer under overflaten?

Boka traff meg ikke veldig, men jeg tror den kan være av interesse for lesere som ønsker en bok som yter litt motstand, som byr på noe å tygge på, som utfordrer litt.