«Kongekronen» av Margit Sandemo

Utgitt sammen med «Nøkkelen»

Vakre, men blyge og unnselige Anniken studerer keltisk. Det samme gjør den selvsikre jentebedåreren Martin. Gjennom en felles venn blir de begge involvert i en spennende tur til vestlandet, der de tyder ogam-skrift sammen, samt gjør flere spennende funn.
Før denne reisen har Martin veddet med noen kamerater, at han skal greie å nedlegge Anniken allerede den andre gangen de treffes. Dessverre for ham får Anniken vite om veddemålet, og greier lett å motstå alle de iherdige framstøtene hans.
På vestlandsturen møter hun en annen spennende mann – Ron. Han er angivelig skotte, og dødssyk, så han kan ikke komme nær andre mennesker – da kan han bli smittet og få et enda tidligere sorti. Anniken kjenner en veldig dragning mot denne mannen, men de kan vel aldri bli noe par, kan de vel?

Som jeg skrev etter å ha lest «Nøkkelen», så kreves det at man ser mellom fingrene på språket i disse bøkene, hvis man skal klare å gi seg over og hygge seg med historien. Jeg finner en del svenske ordstillinger og banale trykkfeil – for meg er det tydelig at forlaget ikke har anstrengt seg for å finpusse på språket. Det har nok heller ikke vært nødvendig, siden disse bøkene har solgt, uansett. Nok en gang undres jeg over hvorfor vi skribenter, som forsøker å komme innenfor med et forlag, arbeider så intenst for å få språket best mulig, når forlagene – gjennom utgivelser som denne, viser at språket – i mange tilfeller – ikke betyr en døyt.
Skiller forlagene på hvor mye arbeid de legger i språkvask og korrektur, når de arbeider med det de anser som seriøse romaner, og det som er reinspikka underholdning? Er det likegyldig om språket er dårlig, når bøkene bare er ment som underholdning?

«Nøkkelen» av Margit Sandemo

Boka er utgitt sammen med «Kongekronen» i serien Margit Sandemos beste.

Katja arbeider som sekretær i et firma – nærmere bestemt Svantessons papp og kartong. En dag overhører hun en samtale inne i arkivet – noe om en nøkkel, og en flyger – Jonas Callenberg – som skal tas av dage. Katja tror først det må ha vært et skuespill i radioen hun hørte, men det viser seg at det ikke er slik det henger sammen. Snart er Katja midt oppe i et spennende eventyr – dødelig spennende…

Jeg liker å lese kjærlighetsromaner og feelgood, og da jeg var ung ville jeg gjerne lese mest mulig av det Margit Sandemo skrev. Bøkene hennes har ofte en dramatisk, spennende handling, i tillegg til kjærlighetshistorien, som stort sett er lett å leve seg inn i. Og Sandemo formidler en naiv ståltro på kjærligheten og at det gode skal seire, som gjør godt å lese.

Av og til når jeg virkelig vil koble av, kan jeg lese slike bøker som dette. Her er det bare å gi seg over og drømme seg vekk. Det vil si: Hvis du klarer å skru av den kritiske leseren, som leter etter dårlig språk og logiske brister…
Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte det denne gangen. Så vidt jeg kjenner til, skriver Sandemo alle sine bøker på svensk, for så å få dem oversatt til norsk. Når jeg leter etter navn på oversetter i boka, kan jeg imidlertid ikke finne det, så helt sikker kan man ikke være. I alle fall ligger det igjen en tydelig svensk undertone i teksten – til en viss grad sjarmerende, men det klinger ikke alltid like godt. Jeg finner også en del trykkfeil og slurv, enten det skriver seg fra forfatteren selv, oversetteren eller forlagets manglende korrekturlesing.
Plotet var litt søkt i denne boka, men som tidtrøyte og underholdning fungerte det, likevel.

«Min venn Stieg Larsson» av Kurdo Baksi

Stieg Larsson er mannen bak Millennium-trilogien - «Menn som hater kvinner», «Jenta som lekte med ilden» og «Luftslottet som sprengtes». Jeg har lest disse tre bøkene med iver og interesse, syntes de var annerledes og spennende, og jeg er nysgjerrig på hvem mannen bak bøkene var.

Larsson døde året før den første boka kom ut, og fikk aldri oppleve den enorme suksessen bøkene har oppnådd, både i inn- og utland.
Det er trist å tenke på at han ikke fikk se hvordan det gikk med ”barna sine”, og enda sørgeligere er det at vi ikke fikk flere bøker fra denne mannen, som sikkert hadde hatt kapasitet til å skrive mange flere romaner. I følge Baksi hadde Larsson planer om å skrive en hel serie om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander - kanskje så mange som ti. (En fjerde bok var påbegynt da Larsson døde, men familien hans er blitt enige om at den ikke skal utgis, leser jeg på Wikipedia.)

Baksi ønsker med denne biografien å vise mer av en annen side ved Stieg Larsson, nemlig hans store politiske engasjement. Larsson var opptatt av menneskerettigheter, fremmedfrykt, kvinnesak og generelt opptatt av de svakes stilling i samfunnet.
Jeg siterer fra boka, s 55: «Tidlig i vennskapet mellom oss forsto jeg hva det var som drev Stieg: rettferdighet – uansett kjønn, etnisitet og seksuell legning. Det er umulig å si hvor mange ganger han uttalte dette: «Alle er like mye verdt.» Gang på gang. De fleste av oss er riktignok enige i det, men jeg har aldri hørt noen uttale disse ordene med en slik tyngde og oppriktig overbevisning. Rettferdighetsbegrepet var som en innebygd del av hans vesen, jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.»
Før Larsson skrev bøkene om Salander og Blomkvist, var han med på å skrive fire debatt-bøker, om høyreekstremisme, feminisme, rasisme.

Baksis biografi er nøktern og virker meget troverdig. Baksi underslår ikke Larssons negative og stridbare sider, han vektlegger ikke bare det positive eller skjønnmaler. Larssons åpenbare styrke var et veldig engasjement og stor arbeidskapasitet. Hans svakhet at han ikke alltid greide å opptre profesjonelt – det hendte han blandet kortene, tok parti der han skulle vært objektiv, og handlet i strid med presseetiske regler. Og han var egenrådig, ikke alltid så enkel å samarbeide med, da ting skulle være etter hans hode.

Larsson brant sitt lys i begge ender – han drakk uhorvelige mengder kaffe, røykte jevnt og trutt, jobbet støtt og fikk antakelig altfor lite søvn. Det er mye som tyder på at han slet med søvnvansker – kanskje ikke så rart, med alt koffeinet og nikotinet i blodet.
Millennium-bøkene skrev han antakelig om nettene de siste årene han levde. I følge Baksi skrev Larsson på de tre bøkene parallelt, slik at tråder og sammenhenger omhyggelig ble tatt hånd om under skapelsen av bøkene.
Larsson skrev visstnok skjønnlitteratur for å avreagere – denne type skriving var noe Larsson hygget seg med. Larsson skal ha skrevet andre romaner før Millennium-bøkene, men forkastet dem; de var ikke noe gode, mente han.
Millennium-bøkene derimot, dem hadde Larsson tro på. Det kan godt være at han visste at de kom til å falle i smak og selge godt? Likevel opplevde han én refusjon – Piratförlaget takket nei, men Norstedts forlag forsto gudskjelov bøkenes potensiale, og fra dette forlaget opplevde Larsson å motta ros for det han hadde skrevet. Det er jeg i alle fall glad for – at Larsson fikk oppleve positive tilbakemeldinger for bøkene sine, og sikkert følte forventning til hva utgivelsene ville frambringe av reaksjoner.

Stieg Larsson døde 9. november 2004, 50 år gammel. Han skal ha takk for alt han rakk å gjøre i sitt altfor korte liv – det var ikke lite det han gjorde, og det var ikke ubetydelig.

«Knus» av Liv Frohde

Denne barneboka handler om Tora, datter av norsk mor og marokkansk far. Faren døde like etter at Tora ble født, og mora sørget så tungt at hun etterpå har hatt psykiske problemer. Tora har i en periode bodd i fosterhjem, mens mora var på psykiatrisk institusjon. Tora er engstelig for mora, synes hun må passe på henne, særlig siden mora er gift med en voldelig mann, Trond. Trond er tidligere svømmer, og har vunnet bronse i et OL. Han lever på minnene om de gamle bedriftene, og alle synes Trond er så kjekk og ungdommelig – han må jo være den beste stefaren noen kunne ha! Det ingen vet er at Trond er sykelig sjalu, drikkfeldig, og slår kona når han får en av sine raptus.

Boka fenget meg, og den var lett å lese. Samtidig synes jeg den er litt tung tematisk, til å være ei barnebok, og forfatteren sprer seg på mange tema og fasetter de tilmålte sidene, med kanskje litt for mange vanskeligheter og problemer. Det er ikke bare den voldelige stefaren Tora har å slite med. Det er det marokkanske opphavet, som får henne til å føle seg utenfor og annerledes, et hissig temperament som gjør at hun gjør dumme ting av og til, hun har ingen venner på skolen, bare nysgjerrige, sladderinteresserte Rita. Mattelæreren nærmest mobber Tora, og Trond tvinger henne til å trene svømming, enda det er fotball Rita liker aller best.
Dessuten har skolevenninna Martine, og Martines bror Wille sitt å stri med – faren deres flytter sammen med ei anna kvinne og skiller seg fra mora deres.
I ei forholdsvis tynn barnebok er det vanskelig å behandle så mye tungt på en tilfredsstillende måte. Jeg synes kanskje forfatteren kunne holdt seg til å skrive om den umulige stefaren, og forholdene rundt det. Det er her det ligger mest stoff til interessante konflikter, etter min mening. Det er greit at Tora er halvt marokkansk, men forfatteren behøvde ikke nøste så mye rundt det – det kunne holdt som en beskrivelse eller en saksopplysning, nærmest.
Slutten virker også litt hastverkspreget og overflatisk behandlet. Heldigvis slutter det godt, men kanskje ikke så godt som det burde?

Hvor gammel er Tora?, lurte jeg på, mens jeg leste. Det står ikke eksplisitt, etter hva jeg kunne finne ut, men et stykke ut i boka fant jeg et spor: Da Tora slutter på skolen før sommeren dette året, skal hun begynne på ny skole neste år, i ny klasse. Derfor antar jeg at Tora er 12-13 år når handlingen pågår, og står foran overgangen til ungdomsskolen.

Språklig fungerer boka stort sett greit, men det kan se ut som om en liten runde til med språkvask og korrektur kunne vært på sin plass. For eksempel er det en del bilder jeg ikke synes fungerer – når jeg begynner å tenke etter hva som egentlig står, blir det komisk. Eks s. 5: «Hun klemmer ørene sammen.» Dette gjør Tora, fordi hun ikke vil høre, men jeg tror ikke hun bokstavelig talt bruker hendene til å klemme ørene sammen (og uansett: hvordan ville det artet seg) - siden hun går sammen med klassevenninner og neppe vil vise dem at hun ikke orker å høre på dem. Har hun da noen supermuskler i ørene, som gjør at hun kan klemme dem sammen?
S 7: «Det lange beinet til kronprinsesse Mette-Marit lander på den røde løperen.»
S 14: «Hun slokker lampa. Glir ned under dyna og blir liggende og følge dagen som langsomt bryter fram gjennom sprekken i gardinet.» Jeg synes dette ville sett bedre ut, hvis det sto for eksempel noe slikt: ”… merke hvordan dagen langsomt våkner, ved å følge med på hvordan lyset bryter fram gjennom sprekken i gardinet.” Poenget mitt er at det virker pussig at en dag kan bryte fram gjennom sprekken i en gardin – det er dagslyset, eller synet/opplevelsen av dagen som merkes gjennom gardinsprekken.
S 37: «Strammer musklene bak panna og presser leppene sammen.» Musklene bak panna? Menes det tinningene, eller er det i overført betydning ”muskler i hjernen”?
S 75: «Tora titter på ham under regnhetta.» Her burde det stått ”… titter på ham fra under regnhetta” for det er Tora som har regnhette på, ikke Wille.
S 84: «Det er som om bildene av faren printer seg inn i hodet.» Mener forfatteren ”prenter”, eller forsøker hun å lage et nytt og originalt uttrykk?
S 102: «Saira har laget kylling og en form med poteter og grønnsaker.» Det er ikke helt enkelt å lage kylling, men kyllingrett, kanskje?
S 105: «Hun holder ansiktet litt på skakke. Som om hodet er skrudd skjevt på den tynne halsen.» Jeg tror det hadde vært bedre å skrive ”… som om hodet er plassert/satt skjevt på…”. Riktig nok har vi hørt om reservedelsmennesker, men hodet er jo ikke - bokstavelig talt - skrudd på kroppen.
S 109: «Ser gropen i nakken og den lyse hestehalen med en strikk med en rød og rosa sommerfugl.» ”Med en” kommer to ganger tett på hverandre, hva med: ”… den lyse hestehalen med en strikk som har en rød og rosa sommerfugl på.”
S 110: «Mosen er våt og klissen.» Jeg synes ikke klissen passer så godt til våt mose, men det er kanskje mest en smakssak.
S 117: «Noen har brodert stjerner på himmelen.»
S 133: «Mamma reiser seg så brått at bordet skumper og den ene tekoppen velter.» Egentlig er det vel slik at mamma reiser seg så brått at hun skumper borti bordet?

Enkelte ord kunne vært vurdert byttet ut med andre:
S 11: « - Det er jo nobelt av ham, sier mamma…» ”Nobelt” er kanskje et litt fremmed ord for barn? Kunne man brukt ”fint”, ”edelt”, ”vennlig”, ”snilt”?
S 129: « - Farmor har laget det, sier hun. – Hun er dritflink.» Dette er det Tora som sier, og det er greit at 12-åringer ordlegger seg slik, og forfatteren vil vel gjerne gi et autentisk inntrykk. Likevel synes jeg kanskje hun kunne brukt et annet ord enn ”dritflink”, som for øvrig dukker opp et par andre steder i bokas gang også.
S 130: «Etterpå sitter de i sofaen og drikker mintte og prater.” Ordet ”myntete” hadde vært bedre, kanskje?

Noen slurvefeil fant jeg også – og nå har nok de aller fleste gitt opp å lese innlegget mitt hele veien ned…:
Eks s. 19: «De får igjen matteprøven. Antonsen går nedover langs radene og deler dem ut…» Her er det ikke samsvar – dem viser tilbake til ”matteprøven”. Det må enten stå ”matteprøvene”, eller ”deler den ut”.
S 155: En setning skulle ikke stått i kursiv: «Tora skriver Livet med stor L.»
S 156: «Hun hekter jakka ned fra knaggen og går ut den piskende stormen.» Preposisjonen ”i” mangler i setningen.

Til sist må jeg nevne at forfatteren liker å skrive ufullstendige setninger. Det kan vel forsvares at man bruker det, der setningene illuderer en persons tanker, eller det gjengis dialoger. Når man tenker eller snakker, formulerer man gjerne en del ufullstendige setninger. Likevel er jeg ikke tilhenger av å bruke for mye av dette i en tekst, og særlig ikke i ei barnebok. Det barn leser, vil ofte fungere som modell for hvordan de selv kan formulere seg skriftlig. Det er bedre at de får lese hele setninger, etter min mening.
I alle fall må man unngå at det oppstår misforståelser. S. 109 gjør en ufullstendig setning at jeg er usikker på hvordan jeg helt konkret skal tolke det som står: «Tora sier ikke noe, sitter bare ved siden av henne på trappa til gymsalen.
Ser på Cecilie som deler ut bursdagskort til noen av jentene i klassen.» Selv om det har liten betydning hvem som ser på Cecilie, så skjønner dere poenget. Ufullstendige setninger kan bli utydelige eller tvetydige.

Det ble mye jeg pirket på her, men boka var ikke dårlig – den engasjerte meg og jeg måtte lese den ferdig for å se hvordan det gikk.
Boka er utgitt i serien 10:12, og passer nok best for de større barna, nesten ungdom, for eksempel barn i alderen 10-13 år.

«Når ein først skal skyte nokon» av Arnfinn Kolerud

Eg trur at denne romanen kan lesast anten som eit kampskrift for nynorsk, der det diskuterast kva som skal til for å halde nynorsken i live, og kva som kan reknast som aksepterte metoder for å arbeide for saka/saki.
Eller boka kan lesast heilt enkelt som ei morosam soge om nokre rare bygdetullingar.

Ein rekke sentrale personar i bygda Vassbygda/Vassbygdi freistar ved hjelp av ulike metoder, å styrke nynorsken sin sjanse til å overleve. Handlinga foregår i noko ein må forstå som eit framtidsNoreg, der Vassbygda/Vassbygdi er einaste stad i Noreg som framleis held på nynorsk som hovudmål. Reisten av Noreg har for lengst gjeve seg over til bokmål eller engelsk.
Boka er humoristisk, med snålt persongalleri, merkelege hendingar og rare dialogar.

Boka er noko episodisk bygd opp, det vil seie at hovudpersonane på ein måte driv med kvar sine ting i kvar sine kapittel, og så stussar dei borti kvarandre innimellom, slik Orm Åkerstein blir hyra av Vassbygda og Vassbygdi vel til å hente ein pistol i Bergen og seinare til å skyta bjørnen Ivar i dyreparken, slik at ikkje denne Ivar-bjørnen skal skugge for den største Ivar i verda, nemleg Ivar Aasen.

Innbyggarane i Vassbygda/Vassbygdi er eit sta folkeferd. Dei hevdar stridt at staden dei bur ikkje er ei bygd, men ein landsby, og dei kan ikkje bli samde om a- eller i-endingar. Difor er det på skulen paralleller som heiter a- og i-klasser. Eg trur kan hende at bodskapen til forfattaren går rundt dette at nynorsken er eit lite språk, og om det skal overleve, må ein kan hende ikkje krangle om småtinga, men verta samde om å bruke og synleggjera nynorsken mest mogleg, anten ein skriv konservativt nynorsk eller meir avslappa nynorsk.

Forfattaren skriv, etter kva eg kan sjå, eit avslappa, dialektprega(?) nynorsk. Han brukar til dømes ord som ”først, den (der ein elles brukar han, ho eller det – etter kva det peikast attende på), gjenfortalte, tar, tilbake, fra, igjen, da, sånn, utgitt.”
Kapitlet som byrjar på s 116 heiter «Det vakkar på seg.» Vakke er eit ukjent verb for meg, og det står heller ikkje i nynorsk-ordboka – difor sluttar eg at forfattaren brukar dialektord der han finn det brukeleg.

Eg tykkjer denne romanen er annleis – den skil seg ut i positiv forstand – for det kvikkar alltid opp med noko humoristisk, noko å le av. Samstundes er det ofte slik at humor fører med seg avstand, og det er vel det einaste eg tykkjer trekkjer noko ned for boka – eg blir av og til usikker av humoren. Er forfattaren verkeleg glad i nynorsk og nynorskfolk? Er han verkeleg glad i bygdenoreg og bygdefolk, eller gjer han narr av dei? Ler han av dei, eller med dei?