«Skinndød» av Thomas Enger

Denne forfatteren og denne boka må kunne beskrives som et fenomen. Forlaget har tydelig store forventninger til hva forfatteren har å fare med og markedsfører ham tungt. Forlaget skal ha bestilt i alt seks titler fra Enger, der «Skinndød» er starten på en serie av kriminalromaner med samme hovedperson. Boka er allerede solgt til flere andre land.

Eksemplaret jeg leste er fra bokas 2. opplag, og det står sitert på omslaget en setning fra Dagsavisens anmelder, Turid Larsen: «En krimdebut med spenning fra første side.» Jeg er nesten enig, men bare nesten. For meg er prologen og første kapittel en utfordring. Jeg får en følelse av å se på starten av en film, der jeg helt uforberedt blir kastet inn i en diffus handling. Det er mørkt og utydelig, det filmes dessuten med håndholdt, ustødig kamera – så: Hvor skal jeg fokusere? Hva er dette for slags historie?
For meg fenger ikke starten, den tåkelegger. Forfatteren velger en opptakt som mest av alt lukter av litterære ambisjoner. Tenker han å kline til med noen spissfindigheter og imponere anmelderne, slik at de skjønner at han virkelig kan skrive?
For meg er starten forvirrende – den ga meg motforestillinger og jeg holdt på å legge vekk boka, men heldigvis fortsatte jeg noen sider til, og fra kapittel to glir det lett. Forfatteren fører et godt språk og han forteller levende og fengslende. Framdriften er god hele veien. Persongalleriet er interessant og åpner for mengder av konfliktstoff. Hovedpersonen er en person jeg føler sympati for og vil heie på, selv om han kanskje virker vel selvgod. (Jeg får inntrykk av at forfatteren vil fortelle oss at gode journalister er bedre etterforskere enn politiet.)

Boka starter med et likfunn. En ung kvinne blir funnet død, nedgravd i bakken innenfor et hvitt telt som skal tjene som scene for en filminnspilling noen filmstudenter holder på med. Kvinnen er steinet til døde, dessuten pisket og har fått den ene hånda hogd av. Tankene henledes mot muslimer og sharialov, men saken viser seg å ta en annen retning etter hvert.

Når det gjelder språket er det lite å innvende, boka virker godt gjennomarbeidet. Litt småplukk kan det være her og der, særlig ved enkelte dialoger som ”halter”/kjennes urytmiske/kunstige, eller har et litt utydelig forløp.
Selve krimplottet virker muligens noe kunstig og konstruert, men ikke verre enn at jeg lar meg rive med.

Alt i alt er dette en solid debut og jeg gleder meg til å lese mer av samme forfatter.

«Gutten i kofferten» av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis

Denne spenningsromanen åpner med at en liten gutt blir funnet. Han er plassert i en koffert, lukket inne i en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen i København. Kvinnen som henter ham ut, Nina, ble spurt om å gjøre det, av en venninne som i sin tur var blitt bedt om å ordne opp i saken av sjefen sin, Jan.
Nina – som er Røde Kors-sykepleier – går ikke til politiet, men velger å ordne opp selv. Hun må først berge livet til gutten, som er dopet ned for å tåle behandlingen. Siden må hun finne ut hvor han kommer fra og hvordan hun skal få ham brakt tilbake til den eller de som savner ham.
Som en konsekvens av at leveransen ikke blir behandlet som planlagt, er det nå en voldelig mann som jakter på betalingen han skulle ha fått for ”varen” i oppbevaringsboksen, og flere liv er i fare.

Boka er så å si uten dødpunkter, svært spennende bygd opp, og ført i et lett og greit språk som gjør at du fint kan sluke boka i løpet av en kveld – slik jeg tror du vil få lyst til.

Slutten virker kanskje noe hastig, og spenningen går ut av historien (fordi vi skjønner sammenhengen) en stund før selve boka er slutt. Som en slags epilog i boka, får vi høre om Ninas traumatiske opplevelse fra barndommen, som forklarer hennes hang til å forsøke å ”redde verden”, samt alltid å se på klokka og registrere tidspunktet ting skjer. Denne virker kanskje noe påklistret – det kunne vært bedre å flette dette inn som en erindring eller et apropos i bokas gang.

Men alt i alt er dette ei bok jeg anbefaler på det varmeste!

«Se til meg som liten er» av Ingrid Elfberg

Dette er en kriminalroman og forfatterens debut. (Utgitt på svensk under tittelen «Gud som haver» i 2009)
Hovedpersonen Eva opplever alle mødres mareritt – hun tar sjansen på at ingenting galt skal skje, og lar sønnen Sebastian (to år) være alene igjen i bakgården noen ubevoktede minutter.
Da hun kommer tilbake, er sønnen borte. Da han blir funnet noe senere, viser det seg at han har vært kidnappet av en pedofil og blitt voldtatt.
Sebastian ble funnet av en ung mann – Mattias. Han blir senere pågrepet, mistenkt for å stå bak ugjerningen. Etter en stund tilstår han, og saken synes løst.
Men like etter at Mattias er dømt og funnet skyldig, mottar Eva et brev fra ham. Han hevder i brevet at han er uskyldig, og at hensikten med å skrive til Eva er å advare henne. Han vil hun skal forstå at den pedofile fremdeles går fri, og at sønnen hennes kan være i fare.
Eva vet ikke helt hva hun skal tro, og folk rundt henne (søsteren, ektemannen, svigerforeldrene) forstår ikke hvorfor ikke Eva bare kan slå seg til ro og gjøre hva hun kan for å komme over hendelsen, nå da gjerningsmannen er tatt og buret inne.
Eva har en erindringsblokkering etter den traumatiske hendelsen, og begynner i terapi hos psykologen Tomas, i håp om å finne ut mer om hva som skjedde den fryktelige dagen. Eva har opplevd traumatiske ting i ungdommen, viser det seg, som hun også har fortrengt, men etter hvert kommer dette til overflaten igjen.

Boka er velskrevet – språket flyter godt – og bra komponert, slik at spenningen og drivet holder seg. Ny informasjon kommer til oss, litt etter litt, samtidig med at Eva finner ut av ting. Slutten er preget av action, da Eva går til verks på egen hånd, siden familien og politiet ikke virker å ha særlig interesse av å kartlegge hva som egentlig har hendt, og hvem som faktisk står bak ugjerningen.

Noen få og små innvendinger har jeg, men det trekker ikke hovedinntrykket særlig mye ned. Kjærlighet og sex spiller en viss rolle i boka. Jeg sier ikke nei takk til den slags, men kunne tenkt meg at dette krydderet hadde blitt mer forsiktig og troverdig brukt.
Terapien hos Tomas virker heller ikke særlig troverdig på meg, uten at jeg vet hvordan slike terapeuter jobber. Jeg tror så absolutt på at Eva har fortrengt ting, men undres over måten det fortrengte kommer tilbake til henne på. Hvorfor skjer dette akkurat når hun er i samme rom som Tomas, og hvorfor blir hun så fysisk og voldsom?
Jeg synes også at politiet og deres (mangelfulle) arbeid kunne blitt omskrevet og behandlet på en mer markert måte, når først forfatteren velger å ha også denne innfallsvinkelen med i romanen.

Til debut å være, synes jeg dette er imponerende arbeid, og jeg kan trygt anbefale «Se til meg som liten er» til alle som liker psykologisk krim. Jeg ser også fram til å lese mer av samme forfatter.

Omtalen min bygger på et korrektureksemplar fra forlaget. Boka vil foreligge i salg fra august 2010.

«Rapsgubbene» av Karin Brunk Holmqvist

I fjor (2009) kom Holmqvist med romanen «Potensgiverne» på norsk – ei bok jeg likte godt og har anbefalt til mange. «Potensgiverne» ble en bestselger, og det var fortjent. Dessverre er jeg ikke like begeistret for «Rapsgubbene».

I «Rapsgubbene» er vi tilbake på den idylliske, svenske landsbygda. I fjorårets roman ble vi kjent med to søstre og gamle jomfruer, som hele livet hadde levd i barndomshjemmet sitt.
I årets bok blir vi kjent med brødrene Albert og Henning, som bor i et hus like i nærheten av gården hvor de vokste opp. Som innbarkede gammel-ungkarer steller de seg selv som best de kan. Den stakkarslige og uhygieniske livsstilen deres beskrives, enkelte steder med kvalmende detaljrikdom. Jeg forestiller meg at de både må lukte vondt og se uappetittlige ut, men de er tydelig godt likt i bygda og har sin høye beskytter i godseier Olof. Jeg skjønner at det er meningen at jeg skal synes gubbene er rørende, søte og morsomme, men slik forfatteren beskriver dem (som urenslige og sjuskete), synes jeg det er merkelig at de har såpass sympati og godfølelse hos bygdefolket som forfatteren viser. Kan det være at folk flest ler av dem og ser på dem som en slags underholdende bygdetullinger?

Siden de to brødrene bor i nærheten av barndomshjemmet, er det naturlig at de holder et øye med gården de kommer fra, og følger med på hvordan ting utvikler seg. Gården blir nemlig solgt, og skal bygges om for å bli behandlingshjem for kvinnelige alkoholikere. Gubbene går sine tenksomme rundturer i rapsåkeren, mens de spytter snus her og der. Denne grublervandringen gjør at det blir en nedtråkket runding i rapsen, som legges merke til av et par politimenn som flyr over området i helikopter. Politimennene er overbevist om at sirkelen i åkeren skyldes en UFO-landing, og snart blir freden i bygda brutt, da forskere og eksperter kommer for å undersøke fenomenet nærmere.
For å være pirkete, synes jeg dette er litt usannsynlig – dette at gubbene, som er så forsiktige og pedantiske i sin framferd (de er godt og strengt oppdratt, må vite) går og tråkker i åkeren og ødelegger deler av avlingen for bonden; for folk som er oppvokst på landet er det barnelærdom at man ikke skal trampe ned vekster på den måten.

Bokas innhold og tema kan minne om «Änglagård II», men dessverre i en slappere og flatere tapning. Handlingen er i og for seg grei nok, men fortelles på en liksom hastig og halvhjertet måte. Omtrent som sykkeldekkene til gubbene, som stadig må pumpes opp for ikke å gå helt tomme for luft, blåses det inn for så vidt spektakulære hendelser i romanen. Så humper vi videre en stund, før luften fisler ut igjen…

Framdriften i fortellingen sinkes en del av digresjoner eller sidehistorier – små anekdoter fra gubbenes barndom og voksne liv. Eksempel side 91: «Underst i kofferten lå det et lite silkesjal, og da Albert løftet på det, falt det ut en liten bok. ”Dagbok” sto det med sirlig skrift utenpå. Mor Blendas gamle dagbok. Tenk alle kveldene da hun hadde sittet hemmelighetsfullt og skrevet i den.
”Du har vel ikke vært ute på kjærlighetseventyr?” pleide faren å spøke. ”Har du hatt stevnemøte i smug, nå?” Han pleide å gå fram og tilbake og prøve å kikke på det hun skrev, men det var de eneste gangene hun ble virkelig sint.»
Dette sitatet viser også at man ikke alltid bruker fortid av fortid, slik man skulle. (Det skulle stått «… hadde faren pleid å spøke… Han hadde pleid å gå fram og tilbake…»)

Iblant blir hendelser og begivenheter tolket og kommentert – der forfatteren burde våget å overlate til leseren selv å fatte hvilke følelser hovedpersonene jobber med etter begivenhetsrike dager. Eksempel side 78: «Og så kom den forløsende latteren. Dagen hadde vært full av spenning og arbeid. Sammen med tankene om barndomshjemmet og hvordan de eventuelt skulle løse dette, hadde det nesten blitt for mye for brødrene.»

Språklig er det en del å sette fingeren på – trykkfeil og en del tomme småord som trekker ned totalinntrykket. MEN: Jeg har bare lest et korrektureksemplar og håper at forlaget har luket ut det grøvste av disse feilene før salgsutgaven foreligger. Selv om ikke jeg lot meg begeistre over rapsgubbene, har jeg en mistanke om at det vil finnes lesere der ute som kan komme til å kose seg med denne boka med handling fra rolig og oversiktlig bygdemiljø.
Boka er planlagt å være i salg fra august 2010.

«Nå spøker du?» av Sophie Kinsella

Denne forfatteren har jeg lest en god del av. Bøkene hennes pleier å være gøyale, koselige og romantiske, gjerne med en hovedperson som er eller virker forvirret og følgelig roter ting til, som for eksempel bøkene om shopoholikeren Becky Bloomwood. Denne boka føyer seg fint inn i stilen jeg kjenner som Kinsellas.

Her møter vi Lara, idet hun møter opp i bisettelsen etter grandtante Sadie. Sadie ble 105 år gammel, og døde ensom og glemt på et aldershjem. I begravelsen opplever Lara å bli nærmest antastet av Sadies gjenferd; gestaltet som ei tynn jente i 20-årene, med klær i 1920-tallsstil. Gjenferdet snakker med ubehagelig skarp røst i Laras øre, og får Lara til å avbryte og utsette hele bisettelsen, ved at hun reiser seg og hevder høylydt at grandtanten er blitt myrdet.
Sadie er oppsatt på å få tak i et spesielt halsbånd som er blitt borte – før dette halsbåndet er tilbake om halsen på henne, får hun ikke fred, og nå skal Lara hjelpe henne med å finne det. Slik får Lara Sadies gjenferd med seg som et nokså slitsomt vedheng, men gjenferdet viser seg også å være til glede og nytte for henne, blant annet da Lara på en fest og – for å gjøre inntrykk – skryter av at hun er tankeleser.

Jeg synes denne boka var underholdende og romantisk – jeg koste meg da jeg leste den, og det var fint at boka var tykk (450 s). Det gjorde ingenting at basis i storyen føles usannsynlig.

Jeg merket meg bare noen få småfeil, som rot med sitattegn og noen trykkfeil. (For eksempel ”fortsauskanten” s. 269. Og oversetteren (antar jeg) har hatt en forkjærlighet for verbet ”replisere”, noe som gir et stivt og konstruert inntrykk hver gang det dukker opp.

Og kunne ikke forlaget greid å finne en bedre tittel på boka? Den engelske originaltittelen er ”Twenties girl”, noe som i selve boka er oversatt til ”tjuetallspiken”. Det hadde vært et bedre alternativ, synes jeg – eller hva med ”Jenta fra tjuetallet”, ”Tjuetallsjenta” eller noe lignende?

Men jeg lot meg altså begeistre av handling og persongalleri, og koste meg virkelig med denne romanen.