Richard (14) flytter for å bo hos onkel og tante som bor i utkanten av den lille byen Ballantyne. Tom, en kamerat av Richard, forsvinner sporløst, og det var Richard som så ham sist. Da Richard forteller at Tom dessverre ble sugd opp av telefonrøret i en telefonkiosk etter å ha tulleringt til et - av Richard vilkårlig valgt telefonnummer - er det ingen som tror på det. Bortsett fra Karen, ei jente i klassen.
Litt senere forsvinner enda en kamerat på mystisk vis. Hva er det egentlig som foregår? Finnes det en naturlig forklaring på det Richard har vært øyenvitne til?
Forklaringen finnes, og den er fiffig og finurlig.
Jeg ser at anmeldere har lurt på hvorfor forlaget har valgt å lansere denne boka som voksenlitteratur; burde ikke dette vært lansert som en ungdomsroman? Jeg forstår hvorfor de lurer. Romanen har tre deler, der første del utgjør den ungdomsromanen Richard senere fikk utgitt og ble berømt for.
Noe annet som får en til å tenke ungdomsroman er at hovedpersonen er en ung gutt og boka er forholdsvis tynn.
Boka kan sikkert leses av ungdom, men siden handlingen er lagt et stykke bakover i tid (1980-tallet?), er det ikke sikkert ungdom av i dag vil identifisere seg med handlingen?
Det jeg lurer på, er om dette er et manus Nesbø laget i sin ungdom, og nå har bearbeidet og laget en fiffig rammefortelling til? Nesbø har i intervjuer fortalt om når han skrev skolestil, at han godt kunne skrive om skoleturer, men i hans stiler kom ingen levende tilbake. Og her forsvinner det altså et par klassekamerater i rask rekkefølge.
Uansett: Dette er nok ikke helt på høyde med det beste Nesbø har skrevet, men det har absolutt driv, det overrasker og underholder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar