«Din Vilma» av Gudrun Skretting

Aschehoug 2022

Vi møter igjen Vilma fra Tre menn til Vilma (2020).
Patologen Robert ble en god venn i forrige bok, og nå kan det kanskje bli noe mer? Vilma er sterkt preget av oppveksten med grandtante Ruth, som håndterte omsorgsoppgavene brysk og ufølsom. Det har riktig nok gått noen år siden grandtante Ruth døde, men Vilma bor i huset de delte og det kan være litt av hvert av stemning og følelser som henger igjen i veggene. Kjærligheten har hun uansett lært lite eller ingenting om, så hun synes det er kjempevanskelig å få Robert til å forstå at hun liker ham og gjerne vil tilbringe mer tid med ham. Derfor er det fint at pianoeleven Amdi hjelper til litt. Han liker nemlig både Vilma og Robert kjempegodt og synes de passer sammen. Og hvis de blir kjærester, kan jo de være tante og onkel for ham og ta ham med på kino!
Vilma tar mot til seg, og plutselig har hun og Robert en avtale om å feire nyttårsaften sammen. Det blir en fantastisk og romantisk nyttårskveld, og etter dette er de faktisk sammen!
Så har de det godt i forelskelse og utforsking en stund, men da Robert må utenlands i sju uker i embets medfør, skjer det etter hvert mye kluss, og siden både Vilma og Robert er så redd for å gjøre feil eller miste den dyrebare kjæresten de nå endelig har fått, så tuller det seg kraftig til.
Midt i det hele dukker Rune Eilertsen opp med et fotografi av grandtante Ruth som han fant i veggen sin i huset på Jevnaker da han skulle pusse opp. Det var da et besynderlig mysterium; klarer de to sammen å finne ut av hvilken forbindelse han, eller foreldrene hans har med Vilmas grandtante?

Dette er humoristisk, søt og koselig feelgood, men med alvorlige undertoner. Her kommer det fram at å tørre å satse på kjærligheten ikke er bare lett; for den som har noen å elske har også noen å miste.
Man kan kanskje innvende at både Vilma og Robert framstår i overkant ubehjelpelige. Det kan virke som om forfatteren selv har tenkt i de baner, siden hun forteller oss hva Vilma har tenkt mange ganger; at hun er født i feil århundre. Men jeg tror faktisk det finnes introverte mennesker som sliter med å våge seg ut på kjærlighetsveien, for hvilke trafikkregler gjelder egentlig? Og så skummelt det kan være å stille seg sårbar.
Selvfølgelig er det ganske forutsigbart, mye av det som skjer i romanen. Men ikke alt! Jeg tenker om feelgood-sjangeren at den gjerne SKAL være litt forutsigbar, men her kom det faktisk fram ting til slutt som jeg ikke helt hadde sett komme. Så her får man i både pose og sekk.

Kommer det flere bøker om Vilma, tro? Hvis ikke, håper jeg forfatteren skriver noe mer i samme sjanger, for dette er veldig hyggelig lesning om forelskelse, kjærlighet, vanskelige familieforhold, hemmeligheter og vennskap mellom generasjoner.