«Yesteryear» av Caro Claire Burke

Oversatt av Johannes E. Refsdal

Cappelen Damm 2026

Natalie er influenser og for følgerne sine publiserer hun lykkeglimt fra dagliglivet på ranchen Yesteryear. Melk og egg fra egne dyr, nybakte surdeigsbrød, en barneflokk i vekst, og en kjekk, handy cowboy til ektemann; dette er jo noe alle burde misunne henne. Eller?

Plutselig en dag våkner Natalie i et mørkt rom. Det er soverommet hennes, men likevel ikke. Sengeteppet er grovt og av dårlig kvalitet, ikke av standarden hun pleier å ha. Når hun kommer videre ut i huset, er det barn der som kaller henne mama, og de likner riktignok barna hennes, men de heter noe annet og ser ikke helt ut som de pleier. Er hun blitt kidnappet og plassert i et realityshow?! Her er det best å stikke av, men hvordan i huleste skal hun klare å komme seg unna!?

Det var vaskeseddelen på boka som gjorde meg nysgjerrig. Jeg tenkte at her skal en influenser som reklamerer for trenden tradwife, få en skikkelig oppvåkning. Men så er ikke fortellingen helt slik jeg hadde forestilt meg. Jeg skal ikke røpe sammenhengen, men ett hint er "upålitelig forteller". Og så aner man jo at glansbildene influensere viser, kan ha en mørk bakside, en sannhet som man helst ikke vil skal bli avslørt.

Denne boka er mye omtalt og sikkert ei bok mange føler de må lese. Tja. Jeg er ikke så overbevist om at alle absolutt må det. Jeg leste hele boka - ble nysgjerrig nok til å ville vite hvordan det endte - men den var litt tunglest. Og så pleier jeg å like hovedpersoner jeg kan heie på, men hovedpersonen her er ikke av de mest sympatiske, så jeg kjenner jeg distanserer meg litt fra hele greia.

«Familien Anker : arven» av Alexander Wisting

Kagge 2026

Kristiania, 1760-tallet: Karen Anker lever et godt liv som hustru til ektemannen Christian. Ekteskapet er tuftet ikke bare på fornuft; de er oppriktig glad i hverandre. Boligen deres i Christiania - Paleet - huser ofte selskaper der byens rikeste og mektigste er gjester.
Men så dør Christian brått, og Karen må innse at forretningen ektemannen skjøttet, kanskje ikke er så bunnsolid som hun har trodd. De tre eldste sønnene hennes - hun har fire - er på dannelsesreise i Europa; nå må hun kalle dem hjem, slik at den eldste - Bernt - kan hjelpe henne med forretningene. Dessverre for Karen har Bernt andre planer for karriereløpet sitt, dessuten har han falt for ei vakker kvinne i København og er på ingen måte innstilt på å reise hjem med det første. Så Karen må likevel gjøre hva hun kan for å sikre familiens formue. Hun opplever at det er vanskelig å bli tatt alvorlig som kvinne, og hvem kan man egentlig stole på; de fleste virker mest opptatt av å mele sin egen kake. 

Innledningen til boka forteller om en episode i Karens ungdom, som hun ikke har kunnet glemme og som også henger sammen med opplevelser hun har etter Christians død.

Dette er første bok i en serie, og basert på mennesker som virkelig har levd.
For meg ble dette litt "forretningsmessig" og stivt. Det er flere kjærlighetshistorier her, men fortalt med liten innlevelse; er dette nok til å innfri lesernes forventninger? Det avhenger selvsagt av hvilke lesere som velger å gi seg i kast med boka, men det kan være at de kunne tenkt seg større vekt på personligheter og følelser, enn forretninger og intriger?

Eksempel på en "instrumentell" og blodfattig beskrivelse av elskov side 238:
«Karen lente seg over bordet og la hånden om nakken hans. Hun trakk ham mot seg, og han gjorde ikke motstand. Han tillot hendene hennes å føle seg sakte fram, opp til hårfestet. Da hun kjente at han forsiktig gjengjeldte berøringene, slapp hun grepet og gikk rundt bordet til ham. Han reiste seg og rygget mot sengen, der hun dyttet ham ned. Karen ble stående og betrakte ham. Han satt lent mot sengegavlen med et forbauset blikk. [...] I stedet krøp hun opp i sengen ved siden av ham. Hun lot ham begrave ansiktet i fanget hennes. Hendene hans følte seg forsiktig fram mellom sengetøyet og kjolelivet, der de klamret seg til ryggen hennes. Følelsen som spredte seg gjennom kroppen, satte Karen tilbake i tid. Det var som om hun befant seg på rådhusballet, der hun stirret rett i William Rømers hypnotiserende blikk. Berøringene hans minnet om de myke armbevegelsene som hadde fascinert og lokket henne.»

«Folk som hater lokalhistorie» av Tyra Teodora Tronstad

Aschehoug 2026

Gunn, oppvokst i Stor-Elvdal, drar hjemmefra i 1996, da er hun 16 år gammel. Hun vil heller bo i Oslo hos onkel Yngve og gå på videregående skole der. Hvorfor hun går til dette drastiske skrittet får du svar på når du leser boka.

Romanens hovedhandling er lagt til 2020 da koronapandemien gjorde at samfunnet ble stengt ned. Bekymra for faren sin, reiser Gunn hjem til Gunnarsmoen. Hun finner faren ynkelig og mørbanka (han påstår han har gått på ei dør), og med bare et lass rå ved til å fyre med. Veden er det naboen som har sørga for - Pelle heter han, jevnaldrende med Gunn. Så nå skal Gunn endelig ta et oppgjør med den slasken!

Tilbakeblikk til hva som har skjedd fra oppveksten og til da, gir bildet av en fargerik, men noe utfordrende oppvekst i et oversiktlig bygdemiljø.

Jeg har sett mange har rost denne romanen, og jeg er bare så enig. Dette er mesterlig fortalt i et variert og godt flytende språk, med interessant og troverdig persongalleri. Bare å nyte!

Sitat side 49:
«Ester liker ikke at Pelle er inne hos Gunn så ofte, hun sier at han ikke må plage naboene, at det beste for unger er å være ute, hun bruker en høy skingrende stemme når hun sier det. Hun viderefører en tradisjon, for slik skingret det fra hennes egen mor, og slik har det skingret fra alle mødre hun kjenner. Barn som ikke får kjeft blir ubrukelige voksne, de ender opp uten å forstå rett og galt, de ender opp som pingler, og de må jo kunne leke ute slik barn skal, det er godt for dem, for lungene deres, og dessuten blir det ikke så skittent inne hvis de gjør det. Skingring er kjeft, men Pelle forstår kjeft. Kjeft er språk. Kjeft er naturlig. Kom deg inn, skingrer Ester, ha deg ut, få spist opp den skiva di nå, kom deg opp til bussen, få gjort leksene, se til å komme deg i seng fortere enn flua flyr. Det er en melodi, ikke annet.»

«Den svake viljen : en kjærlighetshistorie» av Per Schreiner

Tiden 2026
 
Den navnløse hovedpersonen er på vei til en bisettelse da vi blir kjent med ham. Han er halvt ufør etter et uhell i ei trapp for fjorten år siden, der han skadet ryggen. Han har ingen fast jobb utover det, så han har lite å rutte med. Godt da at han kan bo i farmors leilighet og bare betale fellesutgifter og strøm. Farmor vet ikke at han bor der, han har bare tatt på seg å vanne plantene hennes og generelt se at alt er i orden, men hun er ved dårlig helse og bor på et hjem; mye sannsynlig kommer hun ikke ut derfra noen gang.
Romanens nåtids-handling er bisettelsen og det som skjer samme dag, mens vi gjennom hovedpersonens tilbakeblikk får skissert et større bilde av livet hans. Spesielt lyser minnet om Venke - hun som var kjæresten hans en kort periode, som representerte lys og håp, men som han dessverre mistet. Gjennom dagen vi følger ham, minnes han også naboen Jan som han er i bisettelsen til; de to drev en overraskende spennende geskjeft sammen.

Det er den navnløse selv som forteller, med kritisk, nedstemt, nesten oppgitt stemme. Det er såpass negativt at det til tider blir komisk.

Eksempel side 16: «Det er vanskelig å mislike svogeren min, men det er nesten like vanskelig å like ham. Han jobber som jurist i en organisasjon. En gang, uten at jeg spurte, fortalte søsteren min at han tjente godt over halvannen million i året. Hun gjorde det antakelig for å forsvare ham, siden han er pregløs og overvektig. Hun selv er spesiallærer og tjener syv hundre og sytti tusen i året og mener det er for lite. Da jeg sa at det ikke var så ille, ble hun irritert og sa at jeg hadde vært så lenge ute av arbeidslivet at jeg ikke visste noe om det. Det stemmer, men det var likevel ikke hyggelig sagt. Vi har aldri vært så gode venner.»

Jeg har lest de fleste av Per Schreiners bøker, og liker det han lager. Han skriver originalt og underfundig.

«Dei vaksne» av Eli Fossdal Vaage

Bonnier norsk forlag 2026

Anette er attende i heimbygda. Bygda ho forlet som 17-åring. No er ho 42 og skal på gjenforeiningsfest med klassa frå ungdomsskulen. Ho bur hjå Betzy, ei eldre nabokone som var som ei reservemor for henne i oppveksten. Anette har - før ho reiste til bygda - slått opp med sambuaren. Kvifor får me etter kvart godt innsyn i.

Det viser seg at det er store og vonde ting frå oppveksten som Anette har fortrengt, men gjennom møtet med bygda og folka frå den gongen kjem det sakte opp i dagen att.

Det er ikkje så lett å oppsummere handlinga i boka, men det er ei velskrive og engasjerande bok. Språket er variert og fargerikt, her er gode og originale beskrivingar. Boka kunne kanskje vore stramma inn og kutta noko; det er enkelte sekvensar frå samtalane med psykologen og ein del av tankane Anette balar med, som eg ikkje fekk spesielt mykje ut av. Men det er kan hende berre eg.

Sitat side 33: «Eg smiler. Prøver. Men grimasen andletet lagar, minner nok meir om bæsjefjeset eg hadde som lita, som mora mi ved fleire høve foreviga, og som ho elskar å visa til både meg og andre, om sjansen byr seg.»

Side 352-353: «Eirik, ein friskus som vann alt i idrett og brukte friminutta på å springa rundt skulen medan han tok tida på seg sjølv, eller sprang etter ein ball medan han kommenterte innsatsen på austlandsk...»

Side 358: «Brått vil eg berre stansa kjeften på Renate, eg er så ubegripeleg lei heile denne hjernedaude samtalen. Finst det ingenting anna å tenkja på enn menn, pikkane deira og kva slags idiotiske plassar dei har lyst til å putta dei?»