Forfatteren som er hovedperson og jeg-forteller i denne boka, er middelaldrende, familielivet med tre barn godt spredt i alder krever sitt, og det er ikke like lett å finne skrivero eller gode nok ideer til at hun kommer virkelig i gang og får skrevet neste roman. Hun trenger ideer hun kan bli oppslukt av, det holder ikke med en god begynnelse, liksom. Hun blir venn med X, og får et spesielt forhold til henne, hun blir faktisk veldig oppslukt av henne. Og får derfor lyst til å skrive en roman basert på X' liv og erfaringer. Da hun nevner det for X, er hun bare positiv, og forfatteren går i gang med skrivingen.
Men. Da hun er kommet godt i gang og forlaget har gitt henne tommel opp, viser hun manuset til X, som blir fly forbanna. Hun raser og truer; hvis ikke forfatteren lar være å utgi boka skal det bli et helvete. Forfatteren er usikker på hva hun skal gjøre - på den ene siden sier forlaget at X ikke har noen juridisk sak, det er jo snakk om en ROMAN, men på den andre siden er hun redd for hva X kan finne på, og gleden hun følte ved å jobbe med prosjektet er falt i grus. Og hun savner X som venn også. Så hva skal hun gjøre?
Romanen får diskutert de etiske dilemmaene med den såkalte virkelighetslitteraturen. Forfatteren kunne ha skrevet om sitt eget liv, men hun ville uansett tøtsjet andres liv, for eksempel familie og venner. Og eier hun historien om sitt eget liv og kan gjøre hva hun vil med den historien? Hvis hun skriver om andre involverte og de opplever at de ikke kjenner seg igjen, er det likevel greit så lenge boka har merkelappen roman?
Boka er interessant og engasjerende, den er til tider dramatisk, har noen overraskende vendinger, og Aarø skriver som vanlig godt.
