«Liebhaberne» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober 2017

I denne femte romanen fra Neshov-universet møter vi igjen Torunn, som i «Alltid tilgivelse» kom tilbake til Neshov, gården hun arvet etter faren Tor. "Farfar" Tormod har flyttet på aldershjem, der trives han godt. Margido jobber videre med begravelsesbyrået, tilfreds med at Torunn har sagt ja til å bli med å jobbe i firmaet. Erlend har de ikke sett på Neshov på flere år; nå er han og Krumme far og pappa til tre småbarn. Erlend er travelt opptatt med å bestyre oppussing av et herskapelig hus de har fått av Krummes søster. Huset skal romme hele den lykkelige storfamilien, tre høyt elskede barn, en mamma, en mor, en pappa og en far. Dessverre finnes det et sår i gleden: Krumme som går gretten og misfornøyd omkring fordi han slanker seg. Å ligge unna alt som er godt med alt det dårlige humøret det medfører, er en prøvelse for både ham og Erlend...

Dette var underholdende lesning igjen fra Ragde. Igjen kunne hun vært mindre detaljert i beskrivelser av mat, interiør og likbehandling, men alt i alt likte jeg boka veldig godt. Ragde viser energi og overskudd, framdriften er god og hun lykkes i å bevege meg til både latter og tårer.

«Fri vilje» av Helga Hjorth

Utgitt av Kagge forlag 2017

Helga Hjorth er lillesøster av den anerkjente forfatteren Vigdis Hjorth.
I 2016 utga Vigdis romanen «Arv og miljø» som forteller om et arveoppgjør i en fra før noe splittet familie. Arveoppgjøret gjør at splittelsen blir en uoverstigelig revne.
Da de møtes for å få presentert farens testamente, framfører den eldste datteren Bergljot for de andre i familien en historie hun har forsøkt å fortelle mange ganger før, men da har hun hver gang blitt hysjet ned. Faren har begått overgrep mot henne, forteller hun, og mora har skjult og fortiet det, og søsknene har nektet å høre, sagt det ikke er sant, at Bergljot fantaserer. Nå kan ikke Bergljot tie lenger - nå skal sannheten fram, koste hva det koste vil.

Vigdis Hjorth har høstet strålende kritikker og priser for sin roman. Men det ble ganske fort kjent at Vigdis Hjorth har brukt sin egen familie som levende modeller. Familien kjenner igjen episoder, møter, e-poster og telefonsamtaler, til og med programmet fra farens begravelse er beskrevet slik at de kjenner det igjen.
Familien kjenner seg utlevert, er opprørt og fortvilet, men har ingen mulighet til å forsvare seg. For det er jo en roman, altså oppdiktet, hva er det å klage over?

Men nå har lillesøster Helga skrevet roman, sin egen versjon av dette stykket virkelighet som Vigdis Hjorth har brukt som reisverk i romanen «Arv og miljø».
Det er vanskelig å lese denne romanen uten å føle sympati med Vigdis sin familie. Helga får fint fram hvordan det har kjentes: Det er som om Vigdis - da de var barn - skulle ha stjålet dagboka hennes og lest høyt fra den i skolegården. Ikke bare lest høyt, men fremført, dramatisert, lagt til og trukket fra for å gjøre det enda mer spektakulært. Da læreren omsider dukker opp, tror Helga at det omsider skal bli satt en stopper for opptrinnet, men nei. Læreren blir stående å beundre, han også. Hun er jo så dyktig! Ikke stopp henne!

Her er mange interessante tanker om litteratur og forfattere, også om det etiske aspektet ved å bruke virkelige mennesker, virkelige hendelser, og bearbeide virkeligheten i så liten grad at de er lett gjenkjennelige. Hvor mye kan enkelte mennesker få lov å gjøre av umoralske og "slemme" ting, bare fordi de gjør det på en kunstnerisk måte som fengsler og underholder et publikum?

«Elster, Andresen, Dahl» av Per Schreiner

Utgitt av Tiden 2017

Hovedpersonen i romanen tilbringer hver sommer ferieukene sine på hytta til kona. De er kjernefamilien på fire; mor, far og to døtre. Han er ikke overbegeistret for dette hyttelivet, men det er jo tradisjon å dra dit. Omgang med andre familiemedlemmer som bor på nabohyttene kan være krevende øvelser; noen ganger er det best å late som man ikke er hjemme når tanta kommer over for å slå av en prat. Andre ganger er ikke konfrontasjon til å unngå, da er det bare å stå i det og få det overstått.
Når ferien (endelig) er slutt og de skal hjem, kan han merkelig nok kjenne et lite snev av vemod, han også, over at de skal forlate hytta. Men så kommer han på at juleferien skal tilbringes på én av hans families hytte, og påska på en annen. Og han pleier jo å tenke: «Hvis jeg må velge en favorittdag i året, vil dagen da vi drar hjem fra påskefjellet komme høyt på listen.»Så. Det blir nok rett og slett bare deilig å komme hjem...

Jeg har lest Schreiners novellesamling «Min fars fem bad» (2015) og romanen «Henrettelse med elefant» (2016), og så med spenning fram til årets utgivelse. Jeg synes Schreiner skriver godt, og han har en mesterlig evne til å overraske med absurd morsomme handlinger og scener.
Dessverre ble jeg litt skuffet over denne romanen, og det er selvfølgelig fordi jeg forventer å bli overrasket og moret. Men her skjer det altså ikke stort, og jeg kan ikke si at jeg lo noe særlig. Mulig det er den refererende, nøkterne fortellerstilen; det føles uengasjert, flatt og fargeløst.
Kanskje er det forfatterens hensikt at det ikke skal skje stort, kanskje ønsker han å vise hvor ulidelig begivenhetsløs en sommer kan være - vi har vel alle opplevd slike, der dagens dramatiske høydepunkt er at man klør hull på et gammel myggstikk og begynner å blø.

Kanskje ville jeg likt romanen bedre, hvis jeg ikke hadde lest noe av Schreiner tidligere og stilt med null forventning til hva jeg ville møte. På grunn av tema, livet på hytta, kan man fort komme til å sammenlikne dette verket med humorserien «Neste sommer» på TVNorge. Man kan si at humoren i serien er enkel og noen ganger plump/flau, men humoren er i alle fall tydelig til stede.

Mange vil sikkert kjenne seg igjen i hyttelivets sorger og gleder, og det er jo ikke sånn at jeg vil fraråde folk å gripe til boka, men for meg ble det ikke den helt store leseopplevelsen.

«Pust for meg» av Cecilie Enger

Utgitt av Gyldendal 2017

Carla skal hjem til bygda hvor hun er oppvokst, for å besøke mora som bor på aldershjem der. Med seg i bilen har hun Synne, ei ung kvinne hun ikke kjenner fra før. Onkelen til Synne jobber sammen med Carla, det er han som har koblet de to sammen, og slik ordnet skyss for Synne. I løpet av kjøreturen merker Carla at hun ikke liker Synne noe særlig. Kanskje er Carla sliten og lett tirrbar, men det er ergerlig at Synne ikke oppfatter signalet fra Carla om at hun helst ikke vil prate så mye mens hun kjører. Hun blir nødt til å delta i en samtale hun ikke er synderlig engasjert i, og Synne har en slags besserwissertone som irriterer. Så skjer det fatale: Carla mister kontroll over bilen på det glatte føret; den seiler ut av veien, utfor en skrent, og Synne blir alvorlig skadet. Strupen blir knust og hun får ikke puste. Carla er lege og vet hvordan hun kan hjelpe ved en slik type skade, men hun er i sjokk og greier ikke gjøre noe som helst, og følgen blir at Synne dør.
I tiden etter ulykken må Carla leve med følelsen av skyld. Skyld fordi hun ikke likte Synne, fordi hun håndterte bilen dårlig på det glatte føret og kunne for ulykken som tok Synnes liv, og skyld fordi hun ikke føler sorg over Synne eller orker å snakke med de etterlatte. Så vet hun også at hun er i ferd med å miste mora, som er gammel og svak. Hodet blir plutselig fullt av tanker og følelser omkring eksistens, hennes egen og andres. Da hun i tillegg merker at hun av og til skjelver på hånda - noe som vanskelig kan tolereres for en operasjonslege, blir det såpass mye å fordøye, at da hun får mulighet til å ta permisjon fra legejobben for å skrive en fagbok om anestesi, reiser hun til hjembygda, bor i huset etter mora mens hun skriver, pusler med vedlikeholdsprosjekt og er i nærheten av mora og kan besøke henne ofte.

En interessant roman om tunge tema. Kanskje synes jeg symbolikken omkring pust, smerte og bedøvelse blir litt vel tydelig, og kanskje synes jeg persongalleriet/tematikken kunne vært strammet inn. Carlas sønn og datter, og spesielt forholdet hennes til datteren trekkes inn, sikkert for å få en tre-generasjoners-kvinner-vinkling. Fagboka Carla holder på å skrive er også tema i romanen; her får vi være med på møte med forlaget og til og med utdrag fra teksten sitert. Noen færre tema og kanskje et mer bevisst valg av hva er viktigst i romanen, kunne gjort den mer spisset og enda mer bevegende og virkningsfull.

Innvendinger til tross: Boka er velskrevet og absolutt interessant og leseverdig.

«Arv og miljø» av Vigdis Hjorth

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Et arveoppgjør får sinnene i kok hos to av barneflokken på fire. De to yngste skal få hver sin hytte på Hvaler, mens de to eldste skal kjøpes ut til en takst som virker urimelig lav. Gammel dritt kommer til overflaten - hvorfor har de to eldste trukket seg tilbake, mer eller mindre meldt seg ut av familien for mange år siden?
Det viser seg at den eldste datteren - bokas hovedperson Bergljot - har vært utsatt for overgrep av faren. Disse overgrepene har hun i mange år fortrengt, spesielt siden hun - hver gang hun har forsøkt å ta opp tema med foreldrene og søsknene - har blitt hysjet til taushet eller blitt avspist med at nå finner du på, du med den elleville fantasien din! Men nå vil hun ikke tie lenger. Historien skal legges på bordet, koste hva det koste vil.

Denne romanen har fått mye oppmerksomhet i media. Jeg hadde bestemt meg for ikke å lese den, siden det fort ble kjent at Vigdis Hjorth skriver om seg selv og sin familie. Den såkalte virkelighetslitteraturen har ikke interessert meg nevneverdig, selv om jeg har lest noen romaner av denne typen som jeg har likt. Grunnen til at jeg ikke har villet lese, er fordi jeg har tenkt at jeg er ikke SÅ interessert i privatlivet til forfatter x og y at jeg behøver å lese side opp og side ned om dem. Det er ikke nok at de skriver godt, tema og innhold må interessere, har jeg tenkt.

Forfattere som velger så utpreget selvbiografisk stoff  kan nesten ikke unngå samtidig å utlevere slekt og venner. Et sted finnes en grense for når stoffet bikker over mot pinlig privat og uheldig utleverende.
Jeg har ikke noe imot at man skriver om virkelige hendelser, men jeg liker ikke at man setter klistrelappen roman på "alt mulig", jeg mistenker at det er en metode for å unngå diskusjoner og kritikk. Jeg kan jo lett bare avfeie alle innsigelser med at noe er sant og noe er funnet på, men jeg sier ikke hva som er hva!

Det popper opp mange spørsmål og problemstillinger. På sett og vis kommer de i veien for leseopplevelsen min - jeg klarer ikke bare lese boka, veldig mange forstyrrende elementer blander seg i. Det er spørsmål som: Er en tekst en roman bare fordi forfatteren og/eller forlaget sier det?
Kunne forfatteren og forlaget arbeidet mer for å anonymisere, slik at ikke familien plutselig sitter med skittentøyvasken for åpen scene, enten de vil eller ei?
Kunne forfatteren brukt fantasien til å bearbeide virkeligheten til en "ekte roman"?
Jeg synes selvfølgelig incest er et viktig tema som bør belyses, men kunne man ikke valgt en annen måte å gjøre det på?

Hvorfor valgte jeg å lese "Arv og miljø" likevel? Fordi søsteren - Helga Hjorth - har skrevet en roman - "Fri vilje" - som et motsvar til "Arv og miljø". Den fikk jeg lyst til å ta en nærmere titt på, men da fant jeg ut at jeg nok burde ha lest Vigdis' bok først.

Vil jeg anbefale "Arv og miljø"? Tja. Heller vil jeg nok anbefale andre bøker av Vigdis Hjorth. Som roman betraktet synes jeg ikke dette var spesielt vellykket.