«Det er heldigvis ingen som trenger meg» av Liv Marit Weberg

Utgitt av Aschehoug, 2015

Vi møter igjen jenta fra «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til.» Nå har hun samboer og jobber i en dyrebutikk. Jobb og kjæreste er jo fint, men er det nok? Jenta kommer til at det er det ikke. Hun flytter fra kjæresten, han er jo en hemsko har hun kommet til, melder seg på et selvutviklingskurs, kjenner at hun må ville noe mer for å bli et skikkelig menneske, en å regne med.

Den litt tafatte og ubehjelpelige stemmen fra forrige bok, er hardnet litt til. Humoren er enda mer syrlig og selvironisk; den uttrykker fint det jeg tenker er forskjellen fra forrige bok; ønsket hun nå har om å være noen som betyr noe, kommer også til uttrykk i endring i stemmeleiet.

Dette er morsomt og sårt på samme tid.
Jeg likte boka veldig godt. Boka kan godt stå alene, men den står kanskje ekstra fint i par sammen med den første.
Forlaget benevner denne romanen også som en ungdomsroman; jeg tenker at den like gjerne kan være for voksne lesere.

«Verdens verste ferie» av Marius Horn Molaug

Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Utgitt av Gyldendal 2015

Vi møter igjen Ruben og Kent som vi kjenner fra «Verdens verste rektor». Her drar de til Syden med Kents far. Ikke uventet skjer det uventede ting; ferien blir aldeles ikke som de hadde trodd...

Dette er lettlest humor og action for gutter og jenter i alderen 8-9 år og oppover.
Man kan kanskje innvende at dette er vel lettbeint og enkelt? Og humoren er av og til rettet mot voksne, mer enn ungene?

Eksempel på at humoren iblant kan
synes rettet mot voksne. For ungene er
vel syden aller mest badeliv og kos i sol og varme?

Jeg likte boka uansett; flott med et såpass godt norsk alternativ til Pingle-bøkene og historien om Kaptein Supertruse.

«Demontannlegen» av David Walliams

Illustrert av Tony Ross
Oversatt av Sverre Knudsen
Utgitt av Aschehoug 2015

Alfie er en gutt med tannlegeskrekk og temmelig råtne tenner. Tannlegeskrekken blir ikke bedre av at den faste tannlegen blir byttet ut med en ny kvinnelig tannlege, som insisterer på å bli kalt Mamma og ser ut til å ha en ekstrem forkjærlighet for barnetenner...

Det er spennende, på grensen til skummelt her og der, og det er - som i de andre bøkene av Walliams - tilsatt en dose humor. Likevel synes jeg ikke dette er det beste jeg har lest av Walliams. Plottet blir muligens litt for plundrete/mangfoldig for meg, og gjennomføringen litt halvhjertet, som om det bare er om å gjøre å transportere de enkelte handlinger ut til leseren i en viss fart.
Jeg vil nok likevel anbefale boka til jenter og gutter i den rette alderen, fra 8-9 år og oppover.

«Ingrid Winters makeløse mismot» av Janne S. Drangsholt

Denne boka handler om Ingrid, travel trebarnsmor. Her roter hun det skikkelig til for seg, både på jobb, i barnehage/skole som forelder, og ikke minst i forhold til ektemannen Bjørnar. Ikke siden jeg leste «Drama med Hilde» av Vigdis Hjorth har jeg vel møtt ei så rar og uforutsigbar dame!

Dette er en veldig morsom, men også interessant roman - den har et ordentlig innhold, mye handling, et fascinerende persongalleri og er på toppen av alt godt skrevet.

Anbefales varmt!

«#alfahann» av Jan Tore Noreng

Utgitt av Gyldendal 2015

Torstein har alt: Bra utseende, veltrent kropp, draget på damene, men han holder seg til Victoria, kjæresten. Han bare vet han er en alfahann, lederen i flokken, den alle ser opp til.
Men så slår dama opp med ham, det er så stort et nederlag, et tungt savn han sliter med å takle. Han begynner å trene enda mer intenst, å bygge muskler betyr nå alt for at han skal holde ut, for at han skal føle seg vel. Han takker ja til tilbudet han får om anabole sterioder, musklene vokser fort og livet kjennes bra igjen. Bivirkningene alle snakker om, merker han ikke noe til. Ikke i starten...

Dette er en engasjerende og spennende ungdomsroman, som både gutter og jenter kan like.
Kanskje synes jeg konsekvensene at dopingen blir gjort vel tydelig, men jeg tror forfatteren lar den litterære kvaliteten være underordnet ønsket om at budskapet skal komme tydelig fram. Og det er en ungdomsroman, så tydelig budskap kan være bra.

#alfahann har samme tema som «Badboy: Steroid» av Anette Münch; begge romanene forsøker å vise hva bakgrunnen kan være for at gutter/menn velger å ta i bruk dopingmidler for å bygge muskler, og hvilke konsekvenser det kan få. Münchs roman er kanskje mer velskrevet, men jeg tror nok ungdom kan like Norengs roman enda bedre. Det er noe med Torsteins stemme; den klarer på en troverdig måte å uttrykke hvor suveren han kjenner seg når han er ovenpå, du kan si selvgodheten er til å ta og føle på.

God og engasjerende ungdomsroman for gutter og jenter fra ca 13 år.