«Bli hvis du kan. Reis hvis du må», «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake» og «Det finnes ingen helhet» av Helga Flatland

Utgitt av Aschehoug i 2010, 2011 og 2013

Fire unge menn, barndomsvenner fra samme bygd, reiser til Afghanistan for å tjenestegjøre som FN-soldater. Tre av dem blir drept av samme veibombe, og forfatteren viser hvordan familie, venner, hele lokalsamfunnet blir preget av sorg og savn.

Jeg har fått høre fra så mange at dette er romaner man ”må lese”, og nå har jeg omsider gjort det. Det ga god sammenheng å lese dem i rask rekkefølge.

Den første av disse tre romanene synes jeg er meget god. Den har en fortettet stemning, det ligger mye mellom linjene, og konfliktstoffet engasjerer. De to oppfølgerne liker jeg ikke like godt. For meg er det som om forfatteren ikke har så mye nytt å tilføye, men går tilbake til det samme konfliktstoffet, tygger videre på det og strekker det litt tynnere utover. Jeg vil ikke si de to oppfølgerne er dårlige romaner, men de er på langt nær så gode som den første.

Språket flyter det godt, dette er relativt lettlest. Tidshoppene og flere skifter av synsvinkel i hver bok, gjør imidlertid lesningen litt mer krevende.

Selv om språket er godt, synes jeg korrekturen kunne vært gjort enda grundigere, i alle fall i de to siste romanene. Forfatteren lar flere steder infinitivsmerket flyte "fritt", for eksempel legger hun flere ganger ”bare” mellom ”å” og verbet, som i ”å bare gå”.

Nokre kapittel i kvar bok er på nynorsk, og etter min smak er språket her trukke litt vel langt over mot bokmål (her er det mange ”an-be-hetelser”). Einskilde bøyingar (som at ho skriv passiv infinitiv utan –t til slutt) og ordval (som ”stille” for bås? Er dette dialekt?) stussar eg på.

«Dommedag kan vente» av Levi Henriksen

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Vi møter igjen Astrid fra «Engelen i Djevelgapet» i sommeren mellom barne- og ungdomsskolen. Mamma og pappa har blitt sammen igjen, og det er fint. Men at Astrid snart skal få en lillebror, synes hun er dumt. Ikke bare fordi noen i klassen slenger ekle kommentarer om hennes gravide mamma, hun har ikke lyst på småsøsken, aldersforskjellen blir altfor stor!
Så blir hun kjent med Matt, den nye gutten i klassen, og får litt annet å tenke på. Foreldrene hans venter dommedag og gjør forberedelser i anledning dette som også Matt må være med på. Men det skjer også merkelige og skumle ting som Matt trenger hjelp fra Astrid til å finne ut av…

Likte du «Engelen i Djevelgapet» og lurer på hvordan det gikk videre med Astrid, så bør du lese denne boka også. Jeg synes boka var lettlest og ganske spennende, selv om jeg etter en innledning som virkelig dro i gang, ikke syntes forfatteren greide å innfri helt til forventningene.

«Primitive pungdyr» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2014

Rikard, av alle kalt Dick, gjør hva han kan for å komme i Guinness’ rekordbok som verdens mest negative fyr. Det burde være en enkel sak; ungdommer er jo kjent for å være sure, vanskelige og stille seg negative til det meste. Dick går i alle fall inn for saken med stort engasjement og mye negativ gørr på lager. Men så blir Dick kjent med nydelige Vilde, og som forelsket blir det plutselig umulig å være negativ. Etter å ha kjempet litt med seg selv, finner Dick ut at han har fått et nytt mål i livet, nemlig å bli sammen med Vilde. Han skal nok greie det, til tross for at hun allerede er sammen med en type, en skikkelig streit fyr…

Dette var ei morsom bok, med mye ytre handling, artige replikkvekslinger, smittsom energi og humøroverskudd. Bør passe for både gutter og jenter i alderen 12-13 og oppover.

Boka sluttet litt brått, men det kan være med tanke på å lage en oppfølger?

«Latteren og døden» av Pieter Webeling

Oversatt av Hedda Vormeland
Utgitt av Bazar forlag, 2014

Februar 1944. Komikeren og jøden Ernst Hofman blir arrestert og sendt til Auschwitz. På fangetransporten møter han en vakker kvinne, Helena, som gjør uutslettelig inntrykk. På grunn av henne har han et enda inderligere ønske om å overleve.
Som komiker kan han få en annen og mer privilegert stilling i leiren, der han kan slippe unna det harde og ødeleggende kroppsarbeidet. Han må bare samtykke til å underholde SS-offiserene. Først vegrer han seg, får prøve seg i en jobb ved gasskamrene, han forsøker å holde humøret oppe hos de som skal avlives (der noen av dem har skjønt hva som skal skje), og ellers bistår han med oppryddingen etter at gassen har gjort sitt. Men denne oppgaven faller ham svært tungt for brystet. Derfor går han etter hvert med på å underholde offiseren, ikke minst fordi den offiseren som har skaffet ham jobb som komiker, også lover å ta godt vare på Helena, kvinnen Ernst drømmer om å gifte seg med.

Dette var engasjerende, men rystende lesning. Jeg tror ikke jeg har vært så opprørt og ille til mote siden jeg for mange år siden leste «Det angår også deg» av Herman Sachnowitz. Sachnowitz’ bok er en fortelling fra virkeligheten, mens Webeling har skrevet fiksjon. Her har han, etter det jeg vil tro er grundig research, levd seg inn i en manns opplevelser fra en uhyggelig utryddelsesleir. Det var så jeg følte jeg var inne i leiren sammen med Ernst, og jeg følte skrekk og avsky mens jeg leste. Tilfeldigheter avgjorde hvem som skulle få leve og hvem som måtte dø. Ondskap var satt i et grufullt system, der mennesker ved blindt å følge ordre ble til et djevelsk og effektivt drapsmaskineri.

Romanen er fæl og fin på samme tid. En nødvendig roman for at vi aldri skal glemme; det må være mulig å lære av andres feil, og for å minne oss på at vi aldri må gi opp å forsøke å gjøre verden til et bedre sted.

«Jeg har et teppe i tusen farger» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober 2014
Anne forteller om sin mors siste dager, men ikke bare. Her gis tilbakeblikk på episoder Anne minnes fra egen barndom og ungdom, og da hun som ung voksen skulle gifte seg og helt uten videre bare forventet at mor skulle ordne alt med bryllupet.Boka er et kjærlig tegnet portrett av en fargerik og energisk mor, også noe etterpåklokt og med opparbeidet avstand til ting som kunne vært annerledes og kanskje bedre, om både den ene og den andre hadde vært og opptrådt på en annen måte.
Spesielt rørende synes jeg det var å lese om morens sterke kjærlighet til og behov for litteratur!

Jeg må innrømme at jeg ble litt opphengt i at forlaget presenterer boka som en roman. Uten å kjenne Anne B. Ragdes liv og levnet til punkt og prikke, så kan jeg ikke skjønne annet enn at det er seg selv og sin mor hun skriver om. (I tillegg til søsteren, faren og flere i familien.) Så spørsmålet mitt er: Hvorfor presenteres dette som en roman? Dette er da ikke fiksjon, er det vel? 

Men samme det: Jeg synes boka var fin og følsom, lett å lese. Man nikker gjenkjennende til mange av "problemstillingene". Etter mitt syn har boka et svakere midtparti, der Ragde forteller om blant annet den gangen hun fikk hamster av onkelen, den gangen faren plutselig forlot dem fra den ene dagen til den andre, og om da hun som ung giftet seg og moren tok seg av alt økonomisk og praktisk. Her settes fokus på Anne selv, hennes minner. Da Ragde senere i boka er tilbake ved morens siste dager, skjønte jeg at det jeg hadde savnet i midtpartiet, var moren hennes. Det kjennes som det er hennes sterke personlighet og «freske fraspark» som bærer denne boka. Uten henne blir det fargeløst og hverdagslig.

Kanskje er denne boka mest av alt en viktig bearbeidelse av savn og sorg, et farvel til en epoke av Annes liv som ugjenkallelig er forbi.