«Et helt halvt år» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland

Utgitt av Bastion forlag, 2013

Louisa Clark (Lou) blir arbeidsledig, og det virker nærmest umulig å finne en annen jobb som er til å holde ut med. Men mens det ser som mørkest ut, smiler skjebnen til henne; hun får jobb som en slags selskapsdame for Will Traynor, en mann på 35 år som sitter i rullestol, lam fra halsen og ned etter ei ulykke. Det viser seg at Will er en bitter og vrien fyr, kanskje ikke så rart når man tenker på hvilke tap han har lidd. Jobben er skammelig godt betalt, så Lou biter tennene sammen for å holde ut de seks månedene hun skal være hos Will – hun ser virkelig på perioden som «et helt halvt år»…

Jeg ble gjort oppmerksom på denne boka av en kunde på biblioteket hvor jeg jobber. Da hun kom og leverte den, sa hun litt lavt og beskjedent, men veldig overbevisende, at dette var den beste boka hun hadde lest på flere år. Jeg måtte kikke litt på den da, syntes den så interessant ut, og tok den med meg hjem. Det gjorde jeg virkelig lurt i! Dette er akkurat ei bok for meg; ei bok som får meg til å tenke og føle, samtidig som den fine historien representerer en god porsjon virkelighetsflukt. Boka kan beskrives som en feelgood-roman, men visse ting gjør at den strekker seg litt utover rammene til den sjangeren, synes jeg. Blant annet med tema den tar opp, og slik forfatteren lykkes i å skape troverdige personligheter, ikke bare typer.

Det er vanskelig å si mye mer om boka uten å røpe vesentlige ting, men den er virkelig spennende og leseverdig! Jeg likte Lou umiddelbart; hun har en herlig, fargerik personlighet – og mens jeg sakte, men sikkert ble kjent med Will, ble jeg glad i ham også. Jeg fikk lyst til stadig å lese videre (det var vanskelig å avslutte dagens lesestund og slokke lyset om kveldene), for jeg lurte hele tiden på hvordan det skulle gå.

Forfatteren har valgt å legge fortellingen i munnen på Lou, med unntak av noen få kapitler, der Lous søster, Wills mor og Wills pleier får ordet. Jeg likte ikke så godt disse perspektivskiftene, men det er nok gjort fordi forfatteren ville tilføre oss noe informasjon som Lou ikke satt med.

Språket er godt og flyter lett. Jeg fant bare ytterst få og små slurvefeil, som at man på s. 216 har glemt å oversette ”he” til ”han”, og på s. 249 hakket litt, slik at det står: ”… og dro på meg det par ene paret.”

Konklusjonen er at denne romanen anbefales varmt!

«De fortapte barns frelser» av Ihpil (psevdonym for Sigbjørn Skåden)

På baksiden av denne ungdomsboka står følgende:
«17. desember 2007 ble ei 19 år gammel samejente funnet druknet i Tromsø havn. På internett etterlot jenta en blogg som hun skrev på det siste halvåret hun levde. I bloggen kaller hun seg Ihpil.
Dette er Ihpils blogg.»

Jeg leste hele boka før jeg googlet Ihpil; muligens hadde jeg en mistanke om at dette ikke var autentisk, men oppdiktet. Kanskje har jeg hørt om saken, men ikke akkurat koblet det jeg hadde hørt mot boka jeg satt med.
Det jeg fant ut, er at samejenta som kalte seg Ihpil ikke eksisterte i virkeligheten. Det var forfatteren Sigbjørn Skåden som sto bak både bloggen og boka.

Diskusjonen rundt det uetiske og spekulative i å gi ut en bok pakket inn i en slik dramatisk, sørgelig, men dessverre usann historie, blir fort mer interessant enn selve boka.
Dere kan lese mer om "lureriet" her: http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Content&pa=showpage&pid=181
Jeg hadde neppe valgt å lese boka om jeg hadde visst at det var ren fiksjon. Jeg interesserer meg for sinnets irrganger, og selvmord er noe jeg undrer meg over; hvordan er det mulig å se så svart på livet at selvmord synes som eneste utvei? Hvordan våger man å ta livet sitt - er ikke døden det mest skremmende av alt? Jeg håpet kanskje at denne boka - som kunne bli sett på som en stemme fra ei som valgte å avslutte livet - hadde noen svar.

Som lesbisk samejente er Ihpil en minoritet i minoriteten. Hun har sine opp- og nedturer i løpet av boka, men på slutten virker det som hun har all mulig grunn til å glede seg over livet, for kanskje har hun funnet kjærligheten. Hvorfor skulle hun begå selvmord? Det virker ubegripelig og gåtefullt. Kanskje er nettopp dette ubegripelige og gåtefulle det som virker mest ekte ved boka - nettopp så uforstående jeg som leser er, tror jeg mange venner og pårørende kan stå igjen etter at noen har tatt livet sitt.

«De usynlige» av Roy Jacobsen

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Romanen handler om en familie bosatt på ei øy på Helgelandskysten rundt 1920. 

Vi får innsyn i hvordan dagliglivet til fiskere og bønder artet seg på den tida. Det er ikke én eller få veldig tydelige hovedpersoner i romanen, snarere er alle familiens medlemmer gjort like viktige.

Forfatteren må ha gjort imponerende mye research og ha stor kjennskap til miljøet for å kunne skrive så sikkert og gi så gode beskrivelser som forfatteren gjør. Men som roman betraktet synes jeg det mangler en tydeligere handling, gjerne knyttet mot en eller noen få tydelige hovedpersoner.

Slik jeg ser det er «De usynlige» mest av alt en svært imponerende skildring; flotte observasjoner, stilsikkert og mesterlig formidlet, men for meg manglet det noe - kanskje noe litt ubestemmelig - på at forfatteren virkelig får pustet liv i menneskene og historien.

«Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar» av Bjørn Sortland

Utgjeven av Piggsvin forlag, 2012

Førti år gamle Ivar er ungkar og utan særlege erfaringar med kvinner. Han blir lett forelska og stiller aldeles ikkje store krav til den kvinna han eventuelt vil dele livet med. Likevel er han åleine.
Han blir hyra som skrivekurslærar for tre kvinner med fortid. Kan hende han no får sjansen til å finne ei kvinne han kan dele livet med?

Romanen får eg ikkje til å seie så mykje om, anna enn at han er lettlest, humoristisk, men samstundes litt sår.

Kan hende verkar det litt usannsynleg at Ivar er åleine, så sugen som han er på å få seg kvinnfolk? Men eg trur for så vidt det finst menn som Ivar; kan hende har dei ein ring av panikk der andre menn har ein ring av sjølvtillit, eller eit panisk svoltent blikk i augene som kvinnene merkar og som får dei til å skygge banen?

Omslaget er svært sjarmerande, det same er Øyvind Øyvind Torseter sine teikningar som illustrerar historia.

«I natt er du død» av Viveca Sten

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Den unge studenten Marcus blir funnet død, og man går ut fra at han har begått selvmord. Men familien og bekjente benekter hardnakket at dette kan være mulig; det var ingenting ved Marcus som tydet på at han slet mentalt eller var suicidal. Marcus’ mor nærmest bønnfaller politiet om å etterforske dødsfallet, og da Thomas Andreasson begynner å grave, finner han ting som tyder på at moren kan ha rett. Marcus var i gang med å gjøre research til en oppgave, og hadde vært i kontakt med flere tidligere militære, nærmere bestemt kystjegere. Politiet oppsøker de samme kildene Marcus møtte, og da en av disse blir funnet drept, er Thomas sikker på at heller ikke Marcus døde for egen hånd…

«Viveca Stens beste Sandhamns-krim hittil» står det på omslaget av boka. Samtidig er det visse deler av denne romanen som gir meg følelsen av at jeg har misset noe forut for det som skjer her. Ved nærmere undersøkelser finner jeg ut at det norske forlaget har valgt å starte med denne fjerde boka i serien. Jeg undres hvorfor. Var de tre foregående for dårlige?

Som sagt får jeg en fornemmelse av at jeg mangler noe forhistorie når jeg leser denne boka. Det er tydelig at en av hovedpersonene spiller en visse rolle i serien, men i denne enkeltstående romanen har hun liten betydning som annet enn fyllstoff, eller kan vi kanskje kalle det bonusmateriale? Den jeg sikter til, er politietterforskeren Thomas’ søster Nora. Hun blir ikke skikkelig presentert; jeg må lese bakpå boka hvem hun er da jeg begynner å lure på hva hun i all verden spiller for rolle i boka.
Nora har en god del egne kapitler. Hun er nylig skilt og har delt foreldreansvar for to sønner. Vi får innblikk i hennes dagligliv og problemer, men for hovedhistorien i romanen spiller hun veldig liten rolle – det er bare én person hun snakker med som har noe informasjon om kystjegerne og som hun viderebringer til Thomas, men hele Nora kunne fint vært utelatt uten at det gjorde noe for krimplottet.

Vi får også innblikk i Thomas’ privatliv. Han og kona mistet barnet sitt da det var baby, og har slitt med forholdet etter det.

I egne kapitler får vi lese utdrag fra en dagbok som har tilhørt en av kystjegerne. De gir innblikk i en brutal soldathverdag, der treningen er lagt opp til å sile slik at de udugelige blir "avslørt" og luket vekk en gang for alle.

Hvis du liker bøkene til Camilla Läckberg, kan det være at dette er en roman for deg; man får umiddelbart assosiasjoner til Läckbergs bøker, med historien fra fortiden som rulles opp, og med handling lagt til den svenske skjærgården. Men Sten når langt fra opp til Läckbergs nivå verken når det gjelder plott eller språk.