«Besøk på Ekely» av Espen Haavardsholm

Utgitt av Oktober, 2011

Den aldrende kunstneren Edvard Munch lever stille og tilbaketrukket på Ekely. Denne vinteren sliter han med bronkitten, han innser at han er gammel, at livet snart er slutt. Han tenker tilbake på barndommen, moren og søsteren som døde av tuberkulose – han som også selv trodde han skulle dø den gangen. Men han overlevde, nå er han blitt syttiåtte år. Det er krig i Europa – i Oslo går tyske soldater i gatene, det er rasjonering på varer og knapphet på alle goder. Der i Oslo finnes også en ung, kvinnelig jusstudent – Dorothy. Hun kjenner Munchs bilder, er fascinert av dem, og begynner å fabulere om å ta kontakt med kunstneren og tilby seg å stå modell for ham.

Dorothy våger å ta kontakt, og blir faktisk modell for Munch. Møtet mellom den unge kvinnen med den moderne tids frimodighet og den gamle kunstneren, som vokste opp i og er formet av en annen tid, blir skildret i denne romanen. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men det framgår i romanen at herr M. flere ganger tidligere har blitt forelsket i sine modeller, og han er fremdeles en mann med sterke følelser.

Haavardsholm skriver godt og troverdig. Han gjør i etterordet rede for at romanen er fri diktning, selv om det finnes noe dokumentarisk materiale han legger til grunn for sine fabuleringer. Haavardsholms mor var Dorothys venninne, og de delte hybel i Oslo i perioden romanens handling finner sted.

Romanen er bygd opp slik at vi først blir kjent med Herr M. og Dorothy i hver sine kapitler, først side 84 møtes de første gang. Kapitlene om Dorothy virker på meg noe unødvendige og innlevelsen er ikke like stor her som når forfatteren skriver om Munch, men jeg regner med at forfatteren har villet ha dette med for å forklare hvorfor Dorothy i det hele tatt tok kontakt med kunstneren og tilbydde seg å stå modell for ham. Jeg kan ikke si at jeg helt ser motivasjonen hennes uansett – kanskje forfatteren bare kunne latt det skje og latt det være opp til oss å fundere over hvorfor hun kom til Ekely?

Jeg syntes denne romanen var meget interessant – jeg liker bøker som får meg til å fundere, som går nær innpå mennesker og gir meg følelsen av at nå sitter jeg i hodet på hovedpersonen, tenker og føler som ham. Det er for meg mye mer spennende enn all verdens mord og konspirasjoner. Det er også svært interessant for en skribent å lese det Haavardsholm skriver om hvordan Munch arbeidet og tenkte om bildene sine. Måten å nærme seg et lerret med en ide, måten man går i gang med å bygge et bilde, føles ikke så ulikt måten en forfatter kan gå i gang med å bygge en tekst. 

Jeg får lyst til å lese mer om Munch og kunsten hans, og selvfølgelig blir jeg også nysgjerrig på hvor mye av romanen som er rent oppspinn, og hva som faktisk har hendt.

Avslutningen av romanen kunne jeg tenkt meg annerledes – her kjennes det ut som om forfatteren halvhjertet og oppsummerende gjør rede for Munchs livsavslutning og Dorothys vei videre etter møtene med Munch, og det henger egentlig ikke sammen med romanens handling eller tema forøvrig.

En liten smakebit fra romanen, s 20 står det:

« - Humbugmaler! kalte en av de mest anerkjente norske billedkunstnerne ham, med en hånlig geip, da han som debutant på Høstutstillingen stilte ut bildet av den tæringsmerkede søsteren.

Først krenket det ham. Siden forsto han at det var da – ved dette spotske utbruddet – at han var kommet på sporet av den mannen han skulle komme til å bli.

Var det da humbug han drev med?

Jukset han? Fusket han?

Nei, men han gjorde det som kjentes nødvendig, han fulgte sin egen sti. Hvor elendig, rådløs og dum du enn måtte føle deg når du blir hånet av de andre; følg ditt eget vesle dyretråkk inn i det voksne livets villnis, og vær trofast mot dine egne følelser og det du selv har erfart. Det er det eneste rådet han har å gi videre – det var det han innså etter å ha brutt gjennom offentlighetens taushetsmur med bildet av den døende storesøsteren; og det er den stien han har fortsatt å følge.»

«Botticellis hemmelighet» av Marina Fiorato

Utgitt av Vega forlag, 2011

Oversatt av Anette Hjerde

Den unge horen Luciana står modell for maleren Alessandro Botticelli. Da hun er ferdig med jobben, småprater hun med kunstneren. Der kommer hun i skade for å si et eller annet Botticelli reagerer på med kraftig sinne; for henne er det komplett ubegripelig hva det var hun sa som var så galt. 

Kunstneren roer seg etter hvert ned, men ber Luciana gå uten at han først har gitt henne betaling for oppdraget. Mens hun skifter, og irriterer seg over en hel dags tapte horeinntekter, oppdager hun en hemmelig dør i veggen. Innenfor den finner hun en liten kopi av maleriet Botticelli holder på med – der Luciana sto modell for en av figurene – og noe impulsivt stikker hun av med det.

Snart blir personer i hennes nærhet myrdet, og hun skjønner at det er henne og maleriet morderen er ute etter. Hun vet bare om én hun kan søke hjelp hos – bror Guido, en novise – og sammen flykter de fra Firenze. De legger ut på en lang reise, samtidig som de forsøker å løse gåten bak Botticellis vakre maleri…

Denne eventyrromanen er skrevet i en humørfylt og lett tone, og det går raskt unna å lese de over 600 sidene, da det er god framdrift og mye som skjer underveis. Hovedpersonen Luciana oppleves som fargerik og annerledes – en svært ung hore med tøft språk og ditto oppførsel; hun er forfriskende annerledes enn de sarte kvinnene vi vanligvis finner i denne type romaner!

Romanen er en blanding av kjærlighetsroman, historisk roman (handlingen er lagt til Italia i 1482-1492) og spenningsroman, som spinner om koder, gåter og konspirasjoner.

Språket i romanen er greit, men nokså vulgært til tider. Det utbrytes stadig ”Faen” og ”Madonna”, og horen får for eksempel fram – uttrykt i rå vendinger – at flere dager uten seksuelt samkvem er et savn for henne.

Romanen er ikke for bluferdige folk som misliker språk iblandet banning og vulgariteter. Det rå språket kunne nok vært tonet noe ned, uten at man ville syntes framstilling ble mindre troverdig av den grunn; for det er altså horen selv som forteller.

Romanen er fortalt i fortid, men av og til slår forfatteren om til presens – jeg tviler på at det er med hensikt hver gang det skjer. Et eksempel er s 253, der Luciana og Guido skal få møte paven. Her får vi også et eksempel på at forfatteren nå og da henvender seg direkte til leseren: «Du kommer ikke til å tro det jeg skal fortelle deg. Jeg, Luciana Vetra, Chi-chi, den simple skjøgen fra Firenze, er nå gjest hos selveste paven.»

Jeg er ikke sikker på om alle beskrivelser av klesdrakt, mat, utstyr med mer er historisk korrekte – jeg stiller meg noe tvilende. Eksempel s 519: Jeg er klar over at tennis er en gammel sport, men hvor alminnelig var det å ta seg et slag tennis på slutten av 1400-tallet?

«Hun la bort kammen og smilte elskverdig, som om jeg nettopp var kommet tilbake fra et slag tennis, ikke fra en fengselscelle.»

Og hvor sannsynlig er Lucianas prevensjonsmetode, som hun forteller om s 15: «Omkring midten av hver måned stapper jeg inn voksede bomullslapper for å hindre at mennenes talg trenger inn i mine kvinnelige deler. Jeg blir litt trangere av det, men jeg har ikke fått noen klager til nå.»

Denne bomullen nevnes igjen s 334: «Jeg tenkte på de firkantene med vokset bomull som nå lå der pene og unyttige ved livmorhalsen min, jeg skiftet dem ut etter hver månedlige blødning.»

At en 15-årig uskolert hore kjenner til betegnelsen livmorhals er vel ikke særlig troverdig?

At hun kjenner til skunken er kanskje også litt merkelig. Det er ikke et dyr som lever naturlig i Europa, ikke desto mindre tenker Luciana s 189 at hun lukter som en skunk: «Det var typisk at jeg nok en gang skulle bli nødt til å møte en stor og mektig mann mens jeg stinket som en skunk og så ut som et hulepinnsvin i motvind.»

Hun kan jo ha hørt historier om skunken, selvfølgelig. Og i en roman som dette betyr ikke historisk korrekthet veldig mye – dette er mest av alt et eventyr.

Småpirk til tross: Alt i alt syntes jeg dette var god underholdning.

Botticellis maleri Primavera, som i romanen skaper
så mye bry for Luciana og bror Guido

«Zombie» av Jari Järvelä

Utgitt av Bokforlaget 2012

Oversatt av Morten Abildsnes

Bokforlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om boka.

Om forfatteren:

Järvelä er finsk lærer og forfatter. Han har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2009, for romanen Romeo ja Julia (2007). Han var også nominert til Finlandia-prisen 1999 for romanen Lentäjän poika, og i 2007 mottok han Den finske stats litteraturpris for romantrilogien Veden paino (2001), Pieni taivas (2004) og Kansallismaisema (2006).

Zombie er den første av Järveläs romaner som er oversatt til norsk, og den er utgitt med støtte fra Nordisk ministerråd.

Bokas handling: 

Angelo blir drapstruet etter å ha skrevet ærlige omtaler om en populær fotballspillers elendige prestasjoner, og må flykte fra hjembyen Palermo. Han havner i Finland, der han sliter med å finne seg til rette. Klimaet, samfunnet og menneskene virker så kjølige, folkene han møter er innesluttede og tause. Han får ikke lenger penger fra avisa han jobbet for i Palermo, og begynner i stedet som kjøkkenhjelp på en pizzarestaurant. Eieren der, Juho, har et godt øye til en av de kvinnelige kundene, Iiris. Henne er det derimot Angelo som stikker av med, noe som ikke bidrar til å gjøre forholdet mellom Juho og Angelo særlig hjerteligere. Når Angelo reiser tilbake til Palermo etter å ha fått beskjed om at moren er død, blir både Iiris og Juho med. Iiris for å passe på Angelo, Juho for å holde øye med paret.

Jeg syntes ikke boka var spesielt lettlest, den virker kanskje litt gåtefull og innadvendt. Den har humoristiske innslag, men grunntonen oppleves som dyster. 

Finland omtales som Øvreland, mens Italia kalles Nedreland. Angelo benevnes av forfatteren bare som A så lenge han er i Øvreland. Først når han kommer tilbake til Nedreland, ”får” han hele navnet sitt. Disse ”påfunn-navnene” forstyrret og forsinket lesingen, synes jeg.

Mens A er i Øvreland har alle kapitlene overskriften ”Liv”, mens de alle heter ”Død” når han er i Nedreland. Dette er kanskje fordi A – så lenge han befinner seg i Finland – føler seg død, men der er han trygg for å bli drept – altså ”Liv”. Når han kommer tilbake til Palermo kjenner han seg levende; han får levd med hele seg, men der står han i fare for å møte døden, derav kapitteloverskriften ”Død”.

Fremmedgjøringen understrekes ytterligere av at hovedpersonen A er ”han” mens handlingen foregår i Finland, mens han er ”jeg” i Palermo.

I det siste kapittelet er det Iiris som er ”jeg” – det var kanskje litt unødvendig forvirrende.

Enkelte partier i romanen opplever jeg som innadvendte, og jeg forstår ikke hva alt skal bety eller være med for, noen scener virket kanskje litt umotiverte og utenfor sammenhengen.

Det siste kapitlet syntes jeg var altfor rett på sak. Kanskje hadde det vært bedre å slutte med handlingen litt ut i det blå, uten å feste alle løse tråder så fort og bastant, som det er gjort her.

Jeg synes boka for så vidt var interessant på en annerledes, litt merkelig måte. Den kan også sette tanker i sving, rundt dette med kulturforskjeller og kulturkollisjoner. Er de i noen tilfeller uoverstigelige, eller må hver enkelt skrelle av seg forutinntatthet, alle fordommer, og se om ting kanskje likevel er annerledes enn de ser ut for, når man kommer under overflaten?

Boka traff meg ikke veldig, men jeg tror den kan være av interesse for lesere som ønsker en bok som yter litt motstand, som byr på noe å tygge på, som utfordrer litt.

«Sankta Psyko» av Johan Theorin

Utgitt av Gyldendal, 2012

Oversatt av Kari Bolstad

Theorin er forfatteren bak den såkalte Ölandskvartetten, der foreløpig tre bøker er utgitt: «Skumringstimen», «Nattefokk» og «Blodleie». Theorins tanke bak disse fire bøkene, er visstnok å lage en roman fra hver av de fire årstidene, med handling lagt til Öland.

Jeg har lest de tre bøkene som foreligger, og etter min smak heller det mot litt for mye overnaturlige skapninger og hendelser utover i kvartetten, der jeg kanskje synes han heller burde konsentrert seg om de psykologiske spenningselementene.

I «Sankta Psyko» – som ikke har noe med Ölandskvartetten å gjøre – er han tilbake med en ren psykologisk thriller, og det liker jeg.

Førskolelæreren Jan Hauger søker og får jobb på Glenna, førskolen som er tilknyttet og ligger like ved det psykiatrisk sykehuset Sankta Patricia. På denne førskolen går barn med en forelder som bor som pasient på sykehuset. Ved at barna har plass i førskolen tilknyttet sykehuset, kan de enkelt gis mulighet til å besøke den innlagte forelderen. Sykehuset kalles Sankta Psyko blant lokalbefolkningen, og de som bor der er en blanding av ufarlige pasienter og farlige forbrytere. 

Jan har en helt spesiell grunn for å ønske seg til denne førskolen – noe vi får innsyn i etter hvert som handlingen skrider fram. Han bærer på børen av en ikke helt enkel oppvekst, og han bærer på hemmeligheter om enkelte ikke helt gode handlinger han står bak...

Det tok tid før boka kom skikkelig i gang, synes jeg. Jeg leste rundt 100 sider, der jeg synes det skjedde fint lite. Jeg tror forfatteren med fordel kunne strammet inn på denne lange introduksjonen til handlingen, og gått litt mer rett på. Det bør jo ikke være slik at leserne trøttes ut og dropper boka, på grunn av en treg innledning. For spenningen stiger nemlig etter hvert, og alt føles bare stadig tettere og klaustrofobisk mot slutten. Bare jeg kom meg gjennom de 100 første sidene, var det rett og slett vanskelig å legge boka fra seg.

Under denne lange innledningen kjedet jeg meg, og jeg hang meg opp i småting med språket, samt at hele opplegget med denne førskolen i tilknytning til et psykiatrisk sykehus virker søkt og usannsynlig. Mange av beskrivelsene av hvilke rutiner de har i førskolen, samt hvordan barna oppfører seg, virker også kunstig på meg, som om forfatteren egentlig ikke kjenner noen små barn eller vet hvordan de ter seg. Eksempel s. 15, der det fortelles om at barna ofte gråt under avskjeden, når Jan skulle slutte i et av sine mange vikariat. Personlig oppfatter jeg barn som ganske lite sentimentale i slike settinger – det er gjerne de voksne som gråter ved avskjeder, ikke barna.

I starten av boka går det altså mye på tomgang, og jeg gir et eksempel på en betydningsløs hendelse, nokså detaljert beskrevet, som jeg mener med fordel kunne vært strøket:

s. 77:
«Jan drikker mer lettøl. Han kjenner parfymeduft i luften og merker plutselig at han står mellom to kvinner i tjuefemårsalderen.
Høye og vakre, ser han. Det er nå han skal vise seg voksen, men han føler seg som en gutt.Hun til høyre lukter rosenbladparfyme. Hun har svart genser og langt brunt hår og drikker en slags sitrongul drink. Blikkene deres møtes, men hun ser fort bort.
Hun til venstre har stenket seg med sitrusparfyme og har på seg gul bluse og blank gullfarget jakke. Ei gulljente. Hun har grønne øyne og drikker pæresider – Jan skotter bort på henne, og hun smiler faktisk litt tilbake til ham. Hvorfor gjør hun det?»

Språket fungerer stort sett greit, men jeg synes forfatteren burde luket vekk de mange megetsigende tre prikkene (…) som han bruker stadig vekk, særlig i dialogene. Det er unødvendig med disse prikkene, og irriterende når det blir såpass mange – de sinker og ødelegger flyten i lesingen. Hvis man absolutt må ha fram at den som snakker nøler, tar pauser, tenker seg om eller taler veldig sakte, bør man forsøke å få det fram på en annen måte.

Jeg finner noen tilfeller av oppramsing av flere adjektiver, der komma ikke er brukt.

Eksempel s. 15: «På den andre siden var det en ansamling store brune mursteinshus…» Her skulle det vært komma mellom store og brune. Og hvorfor står det ikke ganske enkelt samling, i stedet for ansamling?

Og s. 16: «Et stort grått murhus reiser seg bak muren…» Her skulle det vært komma mellom stort og grått.

Jeg fant flere av disse feilene utover i romanen.

Slutten av boka ble litt komplisert og noen scener virket utydelige – hva skjedde egentlig? Men slutten bød i alle fall på mye action og høy spenning.

Forlaget skriver at dette er en ”krim” på omslaget – men dette er langt fra noen tradisjonell kriminalroman, der det skjer en forbrytelse i starten som noen siden etterforsker og forsøker å finne ut av. Dette er en spenningsroman, en psykologisk thriller.

«Etterpå varer så lenge» av Karin Kinge Lindboe

Utgitt av Aschehoug 2011

Bennys bestevenninne Stella er død for noen få uker siden. Benny sørger tungt, det gjør også Stellas kjæreste Janne, og vennen Klaus. Men da det begynner ei ny jente i klassen, Sara, føler Benny at Janne, Klaus og alle de andre i klassen lar Sara ta Stellas plass, og det liker hun veldig dårlig. Har de andre allerede glemt Stella?

Denne ungdomsromanen er en var og sår fortelling om den vanskelige sorgen, og om hvordan man kan finne ulike måter å takle store tap og komme seg videre. Boka gir ingen enkle svar på hva som er riktig eller best, men får meg til å tenke over hvordan sorg kan arte seg på ulike vis.

Romanen er en frittstående fortsettelse av «Stella» (2004). Jeg vet jeg leste den da den var ny – jeg kan ikke huske detaljer fra den lenger, men jeg husker såpass som at det også var ei veldig god bok.

Anbefales!