«Svart som ravnen» av Ann Cleeves

Utgitt av Vigmostad & Bjørke, 2008

Vi er på Shetland, og det er midt på vinteren. Fran er ute og går i den dype snøen, da hun oppdager noen ravner som flokker seg om et eller annet i landskapet et stykke unna. Hun går bort for å se hva det kan være ravnene sirkler rundt, og oppdager at det ligger et lik der – ei ung jente, Catherine, som har blitt drept.

Mistanken til hvem som kan ha utført drapet retter seg snart mot einstøingen, den mindre begavede, eldre mannen Magnus Tait. Han var i politiets søkelys en del år tilbake, da ei lita jente ved navn Catriona ble borte. Den gangen ble det ikke funnet noe lik, og hva som hadde skjedd med jenta fant man ikke ut. Men nå finnes det spor, eller i alle fall indisier, som peker mot at det er Magnus som har tatt livet av Catherine; hun var nemlig på besøk hos ham like før hun ble drept.

Litt senere gjør Fran et nytt likfunn. Nå er det Catriona som kommer nærmest snikende opp fra torva, der hun har ligget begravd siden hun forsvant. Kroppen er godt bevart, og det kan sees at hun ble stukket i hjel. Hårbåndene hennes mangler, og da disse finnes i Magnus Taits hus, synes svaret å være gitt. Alle på stedet puster lettet ut – endelig er morderen tatt.

Men er virkelig løsningen på mordgåten så opplagt?

Starten på boka fenget meg – det var særlig stemningen, den uhyggelige, kalde vinterstemningen, som grep meg. Boka åpner også på en spennende måte handlingsmessig, men jeg synes ikke forfatteren klarer å holde denne spenningen oppe. Midtpartiet av boka føles langdryg – det skjer lite, politimannen som har ansvaret for saken, Jimmy Perez, farter hit og dit, snakker med en hel del folk, men det kommer lite ut av det. Og jeg opplever det som veldig opplagt at forfatteren pusher på for at vi skal tro Magnus Tait er skyldig, samtidig som mange andre får et mistenkelig lys satt på seg. Jeg skjønner med en gang at det ganske sikkert ikke er Tait som står bak drapene.

Når det kommer til miljøet i boka lot jeg meg riktignok forføre i starten av boka, men etter hvert kom jeg fram til at omgivelsene er svært utydelige, fordi de er for vagt skildret. Hvordan ser det egentlig ut på dette stedet? Er det landsbebyggelse? Tettsted? En blanding? Er det bare gårder der, eller er det også boligfelt? Det virker som om forfatteren ikke har hatt bilder inni seg, tydelige nok til å klare å beskrive og videreføre til meg som leser hvordan det ser ut der handlingen foregår.

Språklig er boka grei, men det rotes forholdsvis mye med tiden i boka. Den er skrevet i fortid, og når man forteller om ting som har skjedd før bokas tid, må man vise at dette er fortid av fortid. Jeg finner også feil/manglende bruk av futurum flere steder.

Eksempler:

S 33: «Moren ville bli med, hadde skyndt seg for å finne kåpen, men de sa at det behøvdes ikke.» Her skulle det stått: ”Moren hadde villet bli med, hadde skyndt seg for å finne kåpen, men de hadde sagt at det behøvdes ikke.”

S 49: «Det ville blitt en gutt. Svangerskapet var kommet så langt at de visste det.» Her mener jeg det skulle stått: ”Det ville ha blitt en gutt.” (Men det høres også litt rart ut, kanskje det var bedre med ”Det skulle ha blitt en gutt.”?)

S 59: «Da hun kom tilbake, satt han i nøyaktig samme stilling som da hun gikk.» Riktig skal være: ”Da hun kom tilbake, satt han i nøyaktig samme stilling som da hun hadde gått.”

S 78: «Varebilen som kom med lyktene og generatoren, var borte.» Det skulle vært: ”Varebilen som hadde kommet med lyktene…”

S 127: «Første gang hun møtte Robert og snakket med ham…» skulle vært: ”Første gang hun hadde møtt Robert og snakket med ham…”

S 141: «… og prøvde å huske Agnes slik hun var mens hun var frisk.» Skulle vært: ”… Agnes slik hun hadde vært mens hun var frisk.”

S 141: «Han hadde alltid vært klosset og treg, men hun var nett som en fugl…» skulle vært: ”… hun hadde vært nett som en fugl…”

S 175: «Hadde jeg vært i London, tenkte hun, ville jeg ha ringt til noen. Så kunne vi møtes på en bar…» skulle vært: ”… Så kunne vi ha møttes på en bar…”

S 178: «Hun plasket uti og tenkte at dette hadde Cassie elsket.» Skulle vært: ”… tenkte at dette ville Cassie ha elsket.”

S 178: «Her gikk det ikke an å snakke om slikt. Folk ville ikke forstå.» Skulle vært: ”… Folk ville ikke ha forstått.”

S 223: «Hun burde vel ha dårlig samvittighet fordi hun avtalte å møte Robert på den måten. Moren ville bli rystet.» Siden Sally ikke har tenkt å dele dette med moren, skulle det stått: ”Moren ville ha blitt rystet (om hun hadde visst dette).”

S 244: «Fran tvilte egentlig på at de noensinne ville få rede på hva Catherine tenkte seg…» skulle vært: ”… ville få rede på hva Catherine hadde tenkt seg…”, for Catherine er dessverre død og har følgelig sluttet å tenke.

S 281: «Da de danset sakte dans tidligere, kjente hun det mot låret.» Her skulle det stått: ”Da de hadde danset sakte dans tidligere, hadde hun kjent det mot låret.”

S 285: «Han husket hvordan øynene hennes lyste av begeistring fordi hun fikk være så lenge oppe...» Her skulle det stått: ”Han husket hvordan øynene hennes hadde lyst av begeistring for hun hadde fått være så lenge oppe…”

Annet pirk til slutt:

S 30: «… med beltet fylt med hestetagl om livet og den ene strikkepinnen stukket i det så den sto fast, mens den andre danset.»

Strikker Magnus’ mor med bare én strikkepinne?

S 74: «Den svingte til høyre og parkerte på gresset så andre biler kom forbi.» For det første synes jeg det skulle stått ”andre biler kunne komme forbi.” For det andre lurer jeg på hvor det ble av den dype snøen? Har den blåst bort eller smeltet, og gresset poppet fram?

S 139: Et litt dårlig bilde: «Hun skremte ham med den skingrende stemmen, den spisse nesen som hun kjørte inn i ansiktet på ham…»

S 140: «… hjalp moren med lage matlagingen…» skulle vært: ”… hjalp moren med matlagingen…”

S 196: «Bevisstheten var konsentrert om kroppen hennes under klærne, tungen mot tennene, huden på føttene mot innersålen i joggeskoene.» Jeg reagerer litt på at Sally går med joggesko midt på vinteren – og det uten sokker?

S 277 – et litt dårlig bilde: «En ung mann i sid, grå frakk satt på en oppreist ølkasse og maltrakterte en gitar.» Maltraktere betyr: mishandle, skamfere, ødelegge.

Det er kanskje slikt man sier/skriver hvis man skal være morsom, men den tonen passer ikke i denne romanen synes jeg.

S 283: «Han presenterte Sally for sin mor. Kanskje det var derfor han tok henne med hit. Han visste at Celia var her og ville at de skulle møtes.» Her er det noe feil – jeg tror forfatteren mente noe a la: ”Han tenkte sikkert å presentere Sally for sin mor; det måtte være derfor han tok henne med hit…”

Jeg tror lesere som liker tradisjonell krim vil like Cleeves. For meg var det en del i språket som trakk ned, og i midtpartiet dalte spenningen for mye – slik at leseopplevelsen ble ikke mer enn sånn passe for meg.

«Mitt danske album» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm, 2011.

Lars Saabye Christensens far kom fra Danmark. I denne lille boka bestående at fotografier, dikt og små prosastykker minnes og erindrer forfatteren barndommens sommerferier i Danmark, faren og hans slekt, og deler raust med oss. 

Å kalle dette et album passer fint. Du får lyst til å behandle denne boka som du behandler andre album; ta den fram nå og da, titte på bildene og drømme deg bort, minnes en tid som var.

Christensens språk er som vanlig nydelig og lokker på følelsene – både vemod og smil.

[geim] av Anders de la Motte

Utgitt av Bokforlaget, 2011

Bokforlaget tok kontakt og spurte meg om jeg ville ha et anmeldereksemplar av denne, og jeg takket ja.

Forfatteren er svensk, tidligere politimann, og dette er hans debut-roman. For boka er han tildelt Svenska Deckarakademins debutpris.

Henrik Pettersson – alias HP, alias Henke – finner en mobiltelefon etterlatt i et sete på lokaltoget. HP er ikke verdens hederligste fyr, plukker glatt opp mobilen uten å gjøre noe seriøst forsøk på å føre den tilbake til rettmessige eier, og snart oppdager han at mobilen ”snakker” til ham. «Wanna play a game?» står det på skjermen, og svarmulighetene er YES eller NO.

HP lar seg lokke når mobilen spør igjen, denne gangen med et spørsmål direkte adressert til ham – Henrik Pettersson. Snart er han i gang med et spill som gir ham adrenalinkick og kred så det holder. Han elsker det – spillet gir ham også velkommen oppmerksomhet og han får penger for oppdragene han utfører. Så settes han på ei prøve av spillederen – ei prøve han ikke består, og han fyker på hodet ut og blir gjenstand for represalier. HP vingler en stund mellom ønsket om å komme seg helt ut av spillet uten å bli kvestet, eller komme innenfor igjen for å fortsette der han slapp. Men så kommer han på at han har et tredje alternativ – nemlig å sette i gang sitt eget spill for å felle selve Spillet…

Romanen veksler mellom å følge HP og søsterens hans, Rebecca, som er utdannet politi og livvakt. Dette gir et bra driv og følelsen av høyt tempo gjennom det aller meste av romanen. Jeg fant boka spennende – og historien føles dagsaktuell.

Språket fungerer stort sett helt greit, men det er for mye engelske ord og uttrykk flettet inn i teksten etter min smak. Jeg synes et stykke på vei det passer – slik språket i de fleste spill er engelsk, og det kan gi en følelse av at vi sitter midt i et spill, vi også, slik hvert eneste kapittel starter med en engelsk tittel – tydelig inspirert av spillverdenen. Men jeg synes det blir for mye når engelske ord og uttrykk dukker opp midt i setninger og avsnitt som ellers er skrevet på norsk. Norsk (eller svensk, for den del) er ikke noe fattig språk – en forfatter som bruker så mye engelsk gir meg inntrykk av at han ikke behersker morsmålet sitt godt nok, men pøser på med engelske uttrykk som føles sterke for ham, men som gjør lesingen tråere – kanskje til og med vanskeligere – for publikum.

Eksempel s. 145: «Fy faen for en jævla stitch-up han hadde gått på!
Men det syke var at selv om han skjønte at han var blitt kongelig rævpult, at han var spillets lille prisonbitch, kunne han ikke la være å plukke på tanken…»

Dette sitatet viser også at det slenges på en del … og kraftuttrykk her og der – også det uttrykk for et litt fattig språk?

Når forfatteren velger å bruke såpass mye engelsk og dagsaktuell slang i teksten, definerer han også hvilken aldersgruppe han skriver for – men det gjorde han vel allerede da han valgte tema og plott.

«En sannsynlig historie» av Karin Alvtegen

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Av Alvtegen har jeg tidligere lest «Skyld» (2002), «Savn» (2003), «Svik» (2004), «Skam» (2006) og «Skygge» (2008). En-ords-titlene, alle på S, gjør det vanskelig å huske eller skille dem fra hverandre bare ut fra titlene. Men bøkene skiller seg klart fra hverandre når vi går nærmere inn på handling og tema. Aller best likte jeg «Savn», men jeg har i grunnen likt dem alle.

Helena, sammen med mannen Martin og datteren Emelie, har flyttet fra Stockholm til Norrland, der de har kjøpt en gård for å drive hotell. Da handlingen i «En sannsynlig historie» begynner, har Martin flyttet tilbake til byen. Helena vil ikke slippe drømmen om å få hotellet til å leve, og skilsmissen er et faktum.

I bygda der hotellet ligger, var Helena hver sommer som barn, og hun har mange gode minner derfra. Naboen, Anna-Karin, var da ei litt eldre jente hun fikk være sammen med og se opp til om somrene før – nå arbeider Anna-Karin litt på hotellet og er stadig innom Helena for å prate. Like bortenfor gården bor en spesiell, eldre mann ved navn Verner. Anna-Karin liker ham ikke, og Helena har ikke forsøkt å bli kjent med ham, da hun har inntrykk av at folk flest i bygda forsøker å unngå ham.

Anders kommer helt tilfeldig til Helenas hotell for å leie rom for natta. Han sliter med livet sitt – selv om han er vellykket forretningsmann og rik, er han ikke lykkelig.

Dette tilfeldige møtet mellom to mennesker, som hver for seg er i vanskelige faser av livet sitt, viser seg å være til hjelp for dem begge.

Jeg likte boka – den er lettlest, handler om interessante menneskemøter, og fortellingens intensjoner er å gå i dybden, slik den lar oss bli kjent med hovedpersonene utover det rent overfladiske. Om Alvtegen lykkes i å pløye dypt på en troverdig måte denne gangen, er jeg ikke helt sikker på, og jeg synes nok av og til at forfatteren balanserer hårfint på kanten til å bli sentimental. Enkelte tema og biter av fortellingen oppleves også som klisjeer, eller i alle fall klisjepreget. Jeg vil ikke ramse opp hva jeg mener her, fordi det ville røpe for mye av handlingen, men den gamle originalen Verner er jo i seg selv en klisje; sære originaler skal liksom være med, når vi har en fortelling fra bygda foran oss.

Det kan være at Alvtegen tar fram for mange problemer og vanskeligheter på en gang? Det skal gjerne mer plass til for å kunne gå dypt nok, og leseren kan slite med å engasjere seg like mye i alt som dukker opp, når det blir for mye av det vonde og vanskelige.

Språket er hovedsakelig godt, men jeg opplever det som noe ujevnt – ikke like godt bearbeidet hele veien.

Blant annet rotes det med tiden i boka. Bokas handling foregår i fortid, og da Anders og Helena minnes ting som har skjedd før bokas tid løper, er det ikke angitt med overskrifter eller annen ”merking”, eller ved at verbene settes i fortid av fortid. Av og til kan dette åpne for misforståelser, for eksempel i kapittel 7, der Anders skuer tilbake på barndommen.

Da jeg kom et stykke ut i boka begynte jeg å legge merke til at det er usedvanlig mye fnysing i samtalene som gjengis – noe jeg synes forfatteren kunne forsøkt å variere.

S 202: «Han ga fra seg et fnys, eller kanskje et sukk.»

S 211: «Hun fnøs.»

S 218: «Faren fnyser, en ubehagelig lyd som skremmer henne like mye som ordene hans.»

S 220: «Nå var det moren som fnøs.»

S 269: «Verner ga fra seg en lyd, en mellomting mellom et sukk og et fnys.»

Noen ordvalg er litt svenskpreget? og sære.

Som for eksempel «selvbestaltet» s 103. ”selvbestaltet” kunne godt vært byttet ut med ”selvoppnevnt”, synes jeg.

«Higenen» s 150, kunne vært byttet ut med det litt mindre poetiske ”higingen”.

Noen steder er ordstillingen noe haltende:

Eksempel s 173: ”«Så gjør ikke det, da.»” Det kommer seg kanskje av at man på svensk sier noe sånt som: ”Så gör inte det, då.” 

På norsk virker det mer riktig å si: ”Så ikke gjør det, da.” eller kanskje aller helst: ”La være (med det, da.)”

Et par bilder som kanskje kunne fungert bedre:

S 138: «… så hun Anna-Karin forsvinne opp mot den trettekjære gården sin.» Gården har en trettekjær eier, men er gården trettekjær av den grunn?

S 139: «På åkeren bort mot skogen sto en prektig elgku.» Det er noe med ”bort mot skogen” som kjennes rart. Kanskje ”På åkeren nedenfor skogen” eller ”borte ved skogen” hadde vært bedre?

”Prektig" er også et ord jeg forstyrres litt av, fordi det kan ha flere betydninger. Hva med ”praktfull” eller ”majestetisk” i stedet?

Boka slutter med et tydelig, eller kanskje rett og slett overtydelig bilde:

«Hun sto på kjøkkentrappen da han kom hjem, med ansiktet mot solen, og så ned mot innsjøen.
”Se, Anders,” smilte hun. "Ser du? Isen har gått.”»

Alt i alt var dette en grei leseopplevelse. Hvis Alvtegen er et ukjent navn for deg, og du har lyst til å undersøke hva hun har på hjertet, vil jeg anbefale at du begynner med for eksempel «Savn».

«Feit : mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger

Utgjeven av Manifest, 2010.

Dette er ei nett, lita bok (174 små sider) om eit tungt tema. Ei modig bok er det, og. Fjellanger fortel om korleis han opplevde å leve som overvektig mann, i eit samfunn der han meiner det er tabu å prate om slanking - om du er mann, vel og merke. 

I samfunnet me lever i blir det prata så vakkert om at det må meire aktivitet inn i skulen og på arbeidsplassane, alle må trene, men er det lagt til rette for at dei som verkeleg treng å trene, skal få høve til det? Det pratast og mykje om sunt kosthald, men blir det lagt til rette for at folk skal kunne handle sunne alternativ til ein overkomeleg pris?

Eg trur mange kan kjenne seg att i Fjellangers framstilling. Kor merksam og opphengt ein blir i eigen kropp, når ein ikkje er nøgd med han. Kor flaut det er å vise seg fram.
Fjellanger bestemmer seg for at han skal byrje å trene og sulte seg - for han vil bli slank! – men han vågar ikkje å trene ute, der folk kan kome til å sjå han. Å gå på treningsstudio er utelukka av same grunn. For kva vil dei tenkje, dei som får sjå han i dissande treningsrørsler, feit og sveitt?

Fjellanger som feit mann synest å ha nærast forfølgingsvanvit – han trur alle tenkjer sitt om han, og dei tenkjer ikkje noko vakkert, nei!

Eg vert noko usikker på om Fjellanger er meir ironisk enn eg heilt får med meg. Slik han omtalar dei slanke og treningsinteresserte folka han møter i boka, høyrest det ut som om alle slanke folk trur dei er mykje meire verd enn dei overvektige, og gjer kva dei kan for å gjera livet surt for dei som har for mange kg å dra på. Eg tykkjer tona til Fjellanger er generaliserande og dømande, men det kan vera ein ironi her som eg ikkje får med meg, altså.

Eg trur det er fleire enn Fjellanger tenkjer seg, som er misnøgde med kroppen sin, og har kompleksar for ulike kroppslege ting. Me skal hugse på at det og er mange tynne folk som har kompleksar for kroppen, og lid om dei får kommentarar om utsjånaden slengt til seg. Moralen må vera: Kan hende kvar og ein skal gå litt i seg sjølv og tenkje seg om, før dei pratar i veg til andre folk, og kommenterer alt frå a til å som dei legg merke til hjå andre.

Om motivasjonen for å slanke seg er Fjellanger usikker:

S. 132 skriv han: «Er det mitt ønske om å pule meir som driv meg? Er det ønsket om å bli vakker og ven? Eller har helsespørsmålet ligge i underbevisstheita mi og skurra? Eg er faen ikkje sikker.»

Etter kvart som Fjellanger har kvitta seg med det meste av overvekta, lurer han på kva mål han eigentleg har:

S 148: «Kva mål skal ein eigentleg sette seg for sin eigen kropp? Når er den fin nok? Til kva? For kven? For meg sjølv eller for andre? Når eg ser bra ut med klede?»

Slik viser Fjellanger ei mental utvikling undervegs i prosessen, og det er interessante spørsmål han stiller seg. Og som me lesarar og kan stille oss sjølve.

Ikkje så overraskande finn Fjellanger ut at livet framleis har utfordringar å by på - knytt til kosthald og trening og - jamvel om han lukkast i å verta ein slank mann.

Til sist litt om språket i boka:

Fjellanger skriv eit bokmålifisert og dialektprega nynorsk – eg finn ord som bevegd, igjen, anskaffing, blitt.

Eg finn nokre få småfeil, som s 11: ”velukka” – skal vera ”vellukka”

S 19: ”mansfeitt” skal vera ”mannsfeitt”

S 35: ”beaty” skal vera ”beauty”

S 37: “eg kliv oppå” skal vera “eg kliv opp på”