«Kjære søster» av Alf Kjetil Walgermo

Gjeven ut av Cappelen Damm 2015

Amalie, veslesystera til Eli Anne, er død. I ei tung og vanskeleg tid finn Eli Anne noko trøyst i at facebook-profilen til Amalie endå finst. Alle venene er fjerna, og profilen skal Eli Anne sletta etter kvart, men det er nesten som ei begraving, så det må vente litt.
Det er berre Eli Anne som kan sjå Amalie sin profil, og ho skriv på veggen hennar alt ho ikkje greide å seie til Amalie medan ho levde.

Det er ikkje så uvanleg i dag at facebook-profilar står att ei stund etter at menneske er døde, og vener av avdøde skriv helsingar der, retta til den døde, som om denne kan sjå det som vert skrive.
Det kan vera mange som sit att etter dødsfall, med ting dei gjerne skulle sagt avdøde før det var for seint, så vinklinga forfattaren har vald verkar korkje usannsynleg eller søkt.

Boka er engasjerande og lettlest, men kanskje litt i stuttaste laget til at eg rekk å bli ordentleg kjent med jentene romanen handlar om.
Men det er vel ikkje den verste kritikken ein kan gjeva ei bok; at ho er for stutt? ;-)

«Vi er molekyler» av Susin Nielsen

Oversatt av Tonje Røed
Utgitt av Aschehoug 2015

Stewart er 13 år, svært godt utrustet intellektuelt, men sosialt er han nærmest analfabet.
Ashley er 14 år, pen og populær, men ikke spesielt flink på skolen.

Stewart og Ashleys veier krysses da Ashleys mor og Stewarts far flytter sammen. Stewart gleder seg til å få en søster og ser positivt på at han skal få en hel familie igjen, etter at moren døde av kreft for to år siden. Ashley gleder seg ikke, og har bestemt seg for at hun hater den nerdete gutten som skal flytte inn, og følgelig står i alt hun kan for å gjøre livet surt for den lille knotten hun kaller Spyert. Her ligger det an til konflikter, og du må nesten lese boka for å finne ut hvordan det går…

Det er Stewart og Ashley som forteller i hver sine kapitler, og forfatteren (som er kanadisk) har lykkes i å gjøre disse stemmene til to tydelig individuelle på en engasjerende og troverdig måte.

Det er ikke så mye mer å si: Dette er en sjarmerende, humoristisk og rørende fortelling jeg virkelig kan anbefale!

«Tro, håp og eplekake : det er alltid noen smuler igjen…» av Sarah Moore Fitzgerald

Oversatt av Heidi Grinde
Utgitt av Schibsted 2015

14-årige Meg er så heldig å ha sin aller beste venn Oscar som nærmeste nabo. De kan stikke hodene ut, eller snarere henge ut med halve kroppen av hvert sitt vindu, og prate med hverandre om alt. Oscar er fin å være sammen med, og han har et helt spesielt talent for å bake eplekake, og evner å gi trøst der og da det trengs som mest.
Men så bestemmer Megs foreldre at de og Meg skal flytte til New Zealand for et halvt år. (Jeg tror de bor i Irland til vanlig.) Meg stritter imot, men Oscar får henne til slutt til å se mulighetene og eventyret som ligger i dette utenlandsoppholdet, så da tiden er inne for at hun skal dra, er hun faktisk positivt innstilt.
Mens hun er borte skjer det dessverre skjellsettende ting i Oscars liv. Fæle, vonde ting. Dette får fatale konsekvenser, og da Meg kommer tilbake, er det for å delta i minnegudstjeneste etter Oscar, som man antar har tatt livet sitt. Han er i alle fall sporløst forsvunnet…

Dette var en engasjerende ungdomsroman. Idet jeg tar fatt på boka, som innleder med minnegudstjenesten etter Oscar, tror jeg ikke at jeg vil like romanen, men en interessant vending allerede i det første kapitlet, gjør at jeg fatter interesse og innser at historien ikke er helt som jeg trodde (fryktet).
Jeg kan innvende at beskrivelser her og der, samt Oscar selv kan virke vel sukkersøt, men da har vi heldigvis en ekte skurk med i historien, som gir litt konfliktstoff og skaper mørke skygger og dybde i fortellingen.

Det er Meg og Oscar som forteller historien i hver sine kapitler. Jeg tror forfatteren kunne valgt å skrive i tredjeperson og kommet heldigere fra det; en del ordvalg og blomstrende beskrivelser føles ikke troverdig at skal komme fra to 14-åringer, men det går greit bare å godta at sånn er det – jeg greide i alle fall å la meg rive med av fortellingen, og jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå til slutt!

«Sølvgutten» av Kristina Ohlsson

Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Aschehoug 2015

Vi møter igjen Billie (Billie er jente, husker du?) og Aladdin fra Glassbarna (2014). Denne gangen er det Aladdin som spiller hovedrollen. Det forsvinner mat fra kjøkkenet ved restauranten Aladdins foreldre driver. Dette utgjør etter hvert et såpass stort tap at foreldrene begynner å tenke at dette ikke går; de må reise tilbake til Tyrkia som de opprinnelig kommer fra. Aladdin vil ikke flytte, er det noe han kan gjøre for å hjelpe til? Det går også rykter om en forsvunnet sølvskatt, kanskje Aladdin kan finne og selge den?
Sammen med vennene Simona og Billie forsøker han på litt av hvert for å redde restauranten, men kanskje er det umulig å ordne opp, hvis det viser seg at gutten Aladdin har observert ved restauranten er den som stjeler. Denne gutten er fattigslig kledd og setter ikke spor etter seg i snøen, nemlig, og Aladdin begynner å tro at han er et gjenferd…

Som i Glassbarna er det overnaturlige et vesentlig trekk ved historien. Overnaturlige ting kan være veldig spennende, men jeg synes dessverre ikke at denne boka har en like god story som Glassbarna, og gjennomføringen er heller ikke spesielt bra. Fortellingen brettes rett og slett ut på en altfor enkel og lite spennende måte.
Og enda vanskeligere synes jeg det blir når jeg ut fra replikker, handling og stemning i boka, får inntrykk av at jeg har å gjøre med barn som er mye yngre enn tolv år, slik hovedpersonene er ment å være. Jeg synes forfatteren har bommet litt her, men si meg gjerne imot!

Liker du spøkelseshistorier og er fra 8-9 år, så kan det være du får en OK leseopplevelse her, men for min del ble dette altfor enkelt.

«Vår glemte polarhelt : Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900» av David Vogt

Utgitt av Aschehoug 2008

Carsten Borchgrevink ledet polarekspedisjonen som var den første til å overvintre i Antarktis. Han satte også en lengst-sør-rekord ved å nå 78°50'; som på dette tidspunktet var det sørligste punktet noe menneske hadde vært.
Ekspedisjonen var også den første til å utforske Rossbarrieren. Mennene tok seg inn på isflaten og reiste et stykke innover med hundesleder. Slik sett var Brochgrevink én av flere pionerer som la grunnlaget for at senere ekspedisjoner kunne komme seg enda lenger sør, og endelig helt inn til sydpolpunktet.

Vogt forteller oversiktlig, troverdig nyansert og engasjerende om Borchgrevinks bragder, og peker på flere omstendigheter som gjorde at Borchgrevink ble glemt, og arbeidet hans nedvurdert.
Siden Borchgrevink hadde engelsk mor, og det muligens var lettere å skaffe midler til en britisk ekspedisjon, reiste ekspedisjonen under britisk flagg. Dessverre skulle det vise seg at britene ikke ivret for å dyrke en helt som bare var halvt britisk. Å tro at han skulle bli berømt både i England og Norge, var på mange måter som å ri to hester, og det gikk da heller ikke spesielt godt.

Deler av det vitenskapelige materialet som var samlet og systematisert av zoologen Nicolai Hanson (som omkom under ekspedisjonen) ble borte eller ødelagt på hjemreisen, og måten Borchgrevink forklarte eller bortforklarte denne kjensgjerningen, falt ikke heldig ut.
 
Borchgrevinks personlighet hadde ikke så lett for å vekke sympati. Det kan virke som Borchgrevink var noe av en posør; han ønsket å være best og størst og stå i rampelyset; uavhengig om han hadde kunnskaper og fortjente å bli hørt på, pratet han høyt og selvsikkert. Manglet han faktiske kunnskaper, fant han på noe. Måtte han snakke andre ned for å framstå som ypperst, så gjorde han visst også det.

Biografien gjengir episoder fra ekspedisjonen der Borchgrevink opptrådte merkelig og egosentrisk, og langtfra verdig en leder. Det kan virke noe usikkert hvem man skal tro på her – Borchgrevinks vinkling, eller det hans ekspedisjonsmedlemmer uttrykker, og uansett må man ha i mente at det å bo tett på hverandre i en liten hytte midt i et øde landskap med storm, kulde og mørke truende utenfor, kan få noen og enhver til å slite med samarbeidet. Men det kan virke som et faktum at han var en noe stridbar personlighet.

Uansett personlighet virker det noe urettferdig at arbeidet hans ble såpass nedvurdert, eller skal man si neglisjert av ettertiden. Biografien peker på at det kan ha foregått en maktkamp mellom flere polarpersonligheter. Blant annet kan Fridtjof Nansen ha vært sjalu på det Brochgrevink oppnådde, og med den maktposisjonen Nansen innehadde blant annet som sentral person i Norsk geografisk selskap, kan han ha vært med på å ødelegge for Borchgrevink.

Konfliktstoff, som her: Kivingen polarhelter imellom, er interessant stoff, synes jeg. Likeledes temaet lederskap. Så dette var absolutt godt lesestoff. Er du som meg og liker polarlitteratur, bør du absolutt få med deg denne!