«Gutten som sluttet å gråte» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Vi møter igjen journalisten Magdalena, skilt og med en liten sønn. Hun kom i forrige roman flyttende tilbake til Hagfors i Värmland, der hun vokste opp. Flere påsatte branner ryster den lille byen; er det en pyroman som går løs? Magdalena kommer - både selvforskyldt og uforvarende - over spor hun deler med politiet og blir følgelig innblandet i etterforskningen, noe som viser seg å være skjebnesvangert…

Etter å ha lest «Jenta med snø i håret» i sommer, fikk jeg lyst til å lese mer av Schulman. Dette er også grei underholdning om hovedpersoner det er lett å like og/eller identifisere seg med, men denne gangen ble jeg ikke like mye fenget. Da jeg møter igjen de samme personene og får høre mer om deres lykker og sorger privat og på jobb, blir det som en repetisjon av det jeg allerede vet eller har skjønt av meg selv.

De hyppige sceneskiftene blir for mange; dette blir en ”hopp-og-sprett-roman” som hele tiden bryter konsentrasjonen og sammenhengen.
Og til sist synes jeg politiets arbeid virker ubehjelpelig og dessuten beskrives ubehjelpelig; de gjør rett og slett for dårlig håndverk til at det virker sannsynlig. Hvorfor i all verden søker de ikke støtte fra politiet i Karlstad, når de står overfor en så alvorlig forbrytelse med tilhørende vanskelige etterforskning?

Schulmans romaner er ikke for deg som liker tradisjonell krim, men liker du mye innpakning og tilbehør om romanfigurenes privatliv, kan dette være bøker for deg.

«Gone girl» av Gillian Flynn

Utgitt av Phoenix house, 2013

Nick og Amy framstår som det perfekte paret; vakre og vellykkede. På den femte bryllupsdagen deres forsvinner Amy nesten sporløst fra hjemmet. Visse ting tyder på at det har foregått kamp, og at Amy har blitt bortført. Kan det være så ille at hun er blitt drept?

Siden ekteparet framstår som så harmonisk og lykkelig, virker det helt feilslått å spekulere som man pleier i slike saker; ”Det er sikkert ektemannen som har gjort det.” Eller vent nå litt? Kan det likevel være at det fantes sprekker i fasaden?...

Dette er en ganske fiffig roman; fortalt på en snedig måte, med flere uventede vendepunkt underveis som lurer leseren. (I alle fall denne leseren.) Kanskje var slutten litt omstendelig og konstruert for å få alt til å gå opp, men dette var absolutt en spennende og underholdende roman.

Jeg kjenner at jeg er litt nysgjerrig på den norske oversettelsen. Tittelen «Flink pike» er ikke så åpen og god som «Gone girl».

«Tilståelsen» av John Grisham

Oversatt av Truls Holst Kopperud
Utgitt av Cappelen Damm, 2012

Donté Drumm sitter fengslet for drapet på ei ung jente. Han er dømt til døden og om bare noen får dager er tiden inne for at dødsdommen skal fullbyrdes.
I disse Drumms siste dager blir Pastor Keith oppsøkt av en mann i førtiårene ved navn Travis Boyette. Han hevder at Drumm er uskyldig. Dette vet han med sikkerhet, for det var nemlig han selv som drepte den unge jenta, etter å ha bortført og voldtatt henne. Han tror nesten helt sikkert at han kan finne tilbake til stedet jenta ble gravd ned. Boyette har hjernesvulst og bare kort tid igjen å leve. Derfor vil han nå tilstå og redde Drumm som er blitt uskyldig dømt.

Da jeg begynte å lese denne boka, trodde jeg det var opplagt hvordan handlingen kom til å utspille seg, men jeg ble overrasket. Handlingen forløp slett ikke som jeg ventet, og tidvis var boka både opprørende og spennende.

Stilen er noe refererende og tørr (det er mer ”tell” enn ”show” her), med en del repetisjoner av informasjon og hovedpunktene i historien, noe som gjorde at jeg skummet enkelte partier. Tidvis synes jeg også at personer i romanen blir til talerør for forfatterens holdning til dødsstraff.

«Vareopptelling» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Vi møter den eldre lyrikeren Nina Faber. Etter mange års ”tørke” utgir hun en diktsamling og venter nervøst på anmeldelsene. Samme dag diktsamlingen utgis, står det flere anmeldelser i avisene. Den ene finner Faber langt over grensen feilslått og urimelig. Da hun så får telefon fra Tanum, der hun skulle holdt en opplesning, med beskjed om at opplesningen i bokhandelen må utgå på grunn av en vareopptelling, klikker det helt for henne.

Dette er en kort, lettlest og underholdende roman. Handlingen finner jeg nokså usannsynlig, men det er likevel interessant å se hvordan Faber reagerer på og takler en meget dårlig anmeldelse.

En smakebit fra s. 21:

«Møtet mellom leser og tekst er vakkert når det klaffer, men smertefullt og traumatisk når det går galt. Det er vondt når teksten nører opp under tilfeldige innskytelser og tolkes i verste mening mange nok ganger til at summen blir negativ. Anmelderen er dessuten ofte en vandrende kruttønne. De første årene er hun gjerne litt ydmyk, men så blir hun vant til sin posisjon og glad i den vesle makten hun har, og for å bli toneangivende må hun være, eller i det minste fremstå som, ærlig. Men denne ærligheten forveksles, ofte til og med av henne selv, med behovet for å være synlig. Sier hun noe med lav stemme, legges det ikke merke til, velbegrunnede meninger viker plassen for sterke meninger, det fokuseres på detaljer, teksten forsvinner og blir uviktig, mens hennes egen lesning av teksten blir viktig. Anmeldelsen er anmelderens vindu mot verden.»

«Fyrsten» av Henrik Langeland

Utgitt av Tiden, 2013

Romanen er en oppfølger til «Wonderboy» som ble utgitt i 2003. Christian von der Hall er nå blitt 47 år, er kommunikasjonsrådgiver og leder for Hall Consulting, et av landets mest kjente PR-byråer. I romanen gjør han sitt beste for å sikre Høyre seier i Stortingsvalget i 2013.

Ved siden av dette trener han på høyt nivå, og har sine opp- og nedturer i kjærlighetslivet.

Langeland er en forfatter jeg har fulgt med interesse, etter at jeg leste Wonderboy da den kom. Jeg kan ikke huske stort av Wonderboy nå, annet enn at jeg syntes den var bra – i alle fall i det store og hele. Noe ved den romanen fikk meg til å tenke at Langeland var en forfatter det var vel verdt å følge med på videre. Men jeg husker at jeg skummet enkelte biter; finansverdenen er ikke en verden jeg skjønner stort av eller interesserer meg særlig for, heller ikke risikosex, eller hva man skal kalle denne ”scarfingen” Von der Hall drev med.

Politikk og makt derimot, som Fyrstens handling dreier seg om, kan være veldig interessant.

Jeg likte «Fyrsten» bedre enn «Wonderboy», men tema og miljø er heller ikke i denne romanen det som treffer meg mest.

Og Von der Hall er ikke en hovedperson man blir glad i eller vil heie uforbeholdent på; til det er han for selvsentrert, overflatisk, skrytete og flink.

Språket til Langeland flyter som vanlig godt, men for denne romanen tror jeg at tilblivelsen kanskje har gått litt for raskt. Jeg synes ikke at språket er like godt som det pleier. Jeg finner enkelte uttrykk som virker litt tankeløst, skolestilaktig brukt, som ”den halvspiste tallerkenen” s. 134 og ”bikket med ansiktet mot Christians armbåndsur” s. 117.

S. 154 finner jeg en beskrivelse som er ment å være sexy, som jeg dessverre heller synes er komisk: «I sidesynet la han merke til hvordan det store svarte håret, som Ayla hadde festet i en strikk i nakken, danset fra side til side over skuldrene hennes, i takt med brystene.»

Og noe jeg måtte tenke gjennom: Er det finurlig eller feilslått å bruke ordet sekkeløp om birkebeinerrennet? (S. 25: ”vinterens sekkeløp fra Rena til Lillehammer”) Kanskje er det et innarbeidet uttrykk? Eller det blir det etter denne romanen? Men ellers er sekkeløp noe vi oftest ser ungene holde på med på 17. mai.

Språket er konservativt, iblandet forkortelser, engelske uttrykk, ungdommelig slang og interne faguttrykk. Dessuten ”beskrives” for eksempel solbriller, klokker, dresser ved merkenavn. Nå har jeg lært at dette heter namedropping.

Slang, sjargong og namedropping ser jeg ikke på som noen fordel for leserne. Man kan føle seg både dum og utenfor når man ikke forstår alle ordene i en roman, eller kjenner de dyre og anerkjente merkene Von der Hall har en forkjærlighet for.

Persongalleriet er stort, og en blanding av virkelige og fiktive personer.

Når det gjelder kommunikasjonsstrategiene Von der Hall og Hall consulting legger opp, blir de overflatisk beskrevet. Der vi i romanen er til stede ved møter eller får innblikk i hvordan Von der Hall tenker, er det bruddstykker av lengre resonnementer og gjentakelse av slagord og honnørord vi får presentert – jeg synes i alle fall ikke at jeg får noe godt innsyn i hvordan denne rådgivningen egentlig foregår og virker.

Konklusjon: En OK underholdningsroman.