Ion Pauker er sønn av glassmesteren i landsbyen. Som barn framstår han som lat og egen, så hva det skal bli av ham er uvisst. Men 18 år gammel begynner han til foreldrenes lettelse å arbeide for faren, og man ser ham stadig gå gjennom landsbyen med vindusglass på ryggen, noe som gir ham kallenavnet Utsikten.
En samfunnsomveltning skjer under Ions oppvekst. Kapteinen og hans kone - kalt Mor - blir de mektige lederne som alle ser opp til og som bestemmer alt.
Ion drar til hovedstaden og ender opp i Omagiu i folkets palass. I Omagiu oppbevares alle ordenene som Kapteinen og Mor har mottatt, og Ion arbeider der som ordenskansellist. Han tar vare på, steller ordenene og sørger for at Kapteinen og Mor får de riktige ordener med på sine statsbesøk rundt om i verden. Livet som kansellist er greit nok, men det er urovekkende hendelser i og utenfor palasset. Også Ion Paukers handlinger er urovekkende - for kan det egentlig forsvares at man for regimets skyld gjør ting som å angi sin egen far?
Gjennom Ion Paukers fortelling får vi innsyn i hvordan det kan føles å være brikke i et stort spill. Hvordan man gjennom umenneskeliggjøring, forbud mot å tenke selv eller stille spørsmål kan komme skremmende galt av sted.
Det er noe drømmeaktig, smått ubegripelig med mennesker, miljø og handlinger - jeg er ikke sikker på om jeg forstår alt eller kan se for meg alt. Men romanen får meg til å tenke på både tidligere og nåværende diktaturer, fjernt og nært. En bevisstgjøring rundt hvilke feller man kan gå i som individ og samfunn, er nyttig og viktig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar