«Søt jente 13» av Liz Coley

Oversatt av Solveig Moen Rusten

Utgitt av Pantagruel 2014

Angie var 13 år da hun forsvant sporløst fra en telttur med klassen. Tre år senere dukker hun opp hjemme hos foreldrene sine som om ingenting har skjedd. Hun husker ikke noe som helst av hva som har hendt mens hun var borte – for henne kjennes det som om tre år er borte fra livet hennes.
Det viser seg at Angie har gjennomgått vonde og traumatiske ting. For å holde ut har personligheten hennes spaltet seg i flere. Når Angie får hjelp til å kartlegge de multiple personlighetene og høre hva de har å fortelle, finner hun ut hva hun har vært med på de tre årene hun var borte.

Begynnelsen på denne ungdomsromanen var spennende, men for min del blir det for mye usannsynligheter utover i historien, og det blir altfor mye av det vonde, presentert på en kjølig, nesten uengasjert måte. Jeg får rett og slett ikke til å bry meg om Angie eller historien.

Jeg synes heller ikke gjennomføringen er spesielt bra, hverken når det gjelder oppbyggingen av historien, persongalleriet eller språket. Oversetteren har muligens gjort sitt beste for å ligge tett til originalen, men jeg finner flere eksempler på uttrykk som ikke fungerer særlig godt.
Som ”svartvippede øynene” og ”italienske håret” s 88,
”Hun la de cola-fylte hendene sine på Angies skuldre” s 93,
”Hun kastet seg med ansiktet først ned i puten…” s 155,
”.. en skokk med flere personligheter” s 180,
”Angies øyenbryn hevet seg til hårfestet” s 208,
”Dr Grants øyne stakk frem over toppen av operasjonsmasken” s 210