«Bryllupsnatten» av Sophie Kinsella

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Gyldendal, 2013

Lottie skal på lovende stevnemøte med Richard som hun har vært sammen med i flere år. Han har sagt det er noe han må snakke med henne om, og hun kjenner det kile i magen, for hun er helt sikkert på at i dag kommer Richard til å fri! Og de skal ha verdens mest romantiske bryllup og bryllupsreise!
Dessverre er det ikke forlovelse eller bryllup Richard skal snakke med henne om, men noe så traurig som bonuspoeng! Lottie blir så skuffet at det klikker helt for henne, og stevnemøtet ender med at de gjør det slutt på verst tenkelige, brå måte; noe som gjør Lottie dypt ulykkelig. Da den gamle flammen Ben dukker opp like etter, ligger det meste klart for at Lottie skal gjøre et av sitt livs mest uheldige valg. Ben frir, Lottie sier ja, og etter noen få uker – der de holder seg fra å ha sex – gifter de seg. Bryllupsreisen skal gå til den greske øya der Ben og Lottie møttes i sin tid.
Fliss, den alltid (over)beskyttende storesøster, vil gjøre hva hun kan for å hindre at Lottie har sex på bryllupsreisen; slik hun ser det, er eneste sjanse for Lottie å slippe unna, om ekteskapet kan annulleres om det ikke fullbyrdes. Fliss’ sønn Noah, Bens bestevenn Lorcan og Lotties eks Richard henger seg med på ferden til Hellas – alt ligger til rette for drama og forviklinger…

Jeg har lest det aller meste som er kommet ut på norsk av Kinsella, og jeg liker veldig godt de gøyale personene og historiene hun har å by på, skrevet i et lett og humoristisk språk. På bloggen min kan du lese om «Husker dere ikke meg?», «Nå spøker du», «Mini-shopoholiker» og «Jeg har nummeret ditt». Bryllupsnatten tror jeg nesten blir en favoritt så langt – her har vi alt som skal til i en morsom feelgood: de forfjamsete hovedpersonene, de raske og vittige replikkene, de komiske og absurde scenene der de rareste ting skjer, men også iblandet

en dose livsvisdom.

Det er bare én ting jeg vil bemerke, og det er (den overdrevne) bruken av verbet ”replisere”. Jeg antar at det er en (direkte) oversettelse av det engelske ordet ”replies”, som jeg for min del synes er mer naturlig å oversette med ”svarer”. Man kan også bruke ”parerer” (det er brukt noen ganger i denne romanen), ”imøtegår” eller ”sier”.

Jeg merket meg bruken av ”repliserer” sist jeg leste Kinsella også, så da jeg kom til s. 123 og ordet dukket opp for i alle fall fjerde gang, begynte jeg å telle. (Jeg vet det, det er sykt.) Jeg kom til tallet 35 totalt.

Siden store deler av handlingen er lagt til Hellas, får jeg assosiasjoner til den gode stemningen i Mamma Mia-filmen. Det er bare å lene seg tilbake og nyte!