«Fordelene ved å være veggpryd» av Stephen Chbosky

Oversatt av Ellen Karine Berg
Utgitt av Pantagruel 2013

Det er femtenåringen Charlie det handler om i denne boka, og han forteller selv i form av brev han sender til en eller annen person vi lesere ikke vet hvem er.
Charlie står helst litt på siden og observerer, men nå har han fått råd fra læreren Bill om at han skal forsøke å delta mer, ikke bare være observatør til livet. Og er det en Charlie gjerne hører på, så er det Bill, læreren som oppfordrer ham til å lese bøker han velger til ham.

Charlie er heldig og får venner når han begynner på high-school, venner som hjelper ham med å oppdage verden som finnes omkring ham, når han bare klarer å åpne opp for den.

Hvis det ikke hadde stått på baksiden av boka at Charlie er femten år, ville jeg tippet at han var en del år yngre. Han virker veldig naiv og umoden – det er så mye han ikke skjønner, hverken av seg selv eller andre. Jeg synes tonen i boka er helt spesiell, og jeg er imponert over hvordan forfatteren får til å vise at Charlies stemme/personlighet modnes utover i romanen.

En av bøkene Bill ber Charlie om å lese, er «Cathcer in the rye» (Redderen i rugen). Det er fiffig, for det er enkelte trekk ved denne romanen som minner meg om nettopp «Redderen i rugen». Monologformen, sammen med enkelte tema (søsken, vennskap, festing og rus, forelskelse), samt et og annet munnhell/uttrykk, slik som på side 134: «Jeg tuller ikke» - alt dette minner meg om «Redderen i rugen.»

Denne ungdomsromanen interesserte og fenget meg. Jeg kjenner meg igjen i følelsene man kan ha som ”veggpryd” – som sjenert og innadvendt er det typisk at andres liv (venner, søsken) virker så mye mer interessant og viktig enn ens eget, og så glemmer man å være hovedperson i sitt eget liv.

Vaskeseddelen på boka hevder at Charlies brev er "hysterisk morsomme". Personlig syntes jeg ikke brevene var spesielt morsomme. Heller vil jeg beskrive dem som såre, kanskje litt skjebnetunge. For Charlie har en bør han bærer på. Når vi til slutt i romanen får nærmere kjennskap til hva han har opplevd, skjønner vi bedre hvorfor Charlie er som han er.

«Den syvende bølgen» av Daniel Glattauer

Oversatt av Erik Krogstad
Utgitt av Font forlag, 2011

Emmi og Leo var likevel ikke ferdige med å snakke sammen på e-post etter «Mot nordavinden». Her er de tilbake, følelsene de har for hverandre er der fortsatt. Emmi er fremdeles gift, og Leo i ferd med å innlede et forhold som virker lovende, men kan det likevel skje at de kan finne sammen og etablere et kjærlighetsforhold?

Det er ikke lett å si mye om handlingen i romanen uten å røpe hvordan det går – det beste er nok at du leser selv. Jeg synes dialogen i denne andre romanen flyter enda bedre enn i første, språket er lett og godt, og det var så spennende hvilke vendinger samtalen mellom Leo og Emmi tok, at jeg ikke greide å legge boka vekk før jeg var ferdig med den – jeg leste den ut på en kveld.

Anbefales!

«Specials» av Scott Westerfeld

Oversatt av Magne Tørring
Utgitt av Schibsted, 2103

Vi møter igjen Tally fra «Uglies» og «Pretties». Hun er nå et medlem av Spesielle omstendigheter, en spesialer. Kroppen er fikset på, slik at hun er rask og sterk, hjernen er sylskarp og kald. For å oppnå en slags rus, hender det hun kutter seg – spesialere som gjør det, kalles kuttere.

Nå er Tally ute på et viktig oppdrag; opprørerbyen Røyk skal utryddes, men ligger Tallys lojalitet der den skal? Greier hun å gjennomføre oppdraget, og ønsker hun å forbli en spesialer for alltid?

Jeg tvilte meg fram til å lese denne romanen. Jeg likte «Uglies», mens opplevelsen av oppfølgeren «Pretties» ble litt mer blandet. Derfor var jeg usikker på om jeg kom til å like fortsettelsen.

Jeg burde nok unnlatt å lese denne, eller avbrutt underveis, for jeg greide ikke å bli fenget. Jeg synes språket er stivt og tungt; jeg får det ikke til å flyte. Personene blir ikke levende for meg, og handlingen i boka er for tynn og uten særlige spenningskurver.

«Svindel og multelikør» av Catharina Ingelman-Sundberg

Oversatt av Kirsti Vogt
Utgitt av Silke forlag, 2013

Silke sendte meg et anmeldereksemplar, i håp om at jeg ville lese og blogge.

En gruppe eldre beboere på aldershjemmet Diamanten synes de får altfor dårlig stell. De må legge seg tidlig, maten er kjedelig og sparsommelig, og de kan helt glemme å få nyte alkohol til måltidene. De tilbys minimalt av aktiviteter, hele livet kjennes tomt og ufritt. De innsatte i fengsler har det bedre enn hva de stakkars gamle har!
Men gamlingene vet råd, de møtes på Märthas rom, nipper til multelikøren hun spanderer og pønsker ut svindlerske planer: Det er jo bare å gjøre et passe alvorlig lovbrudd, så blir de dømt til fengsel og kan få nyte det gode fangelivet de også!

Ideen til romanen er fornøyelig, og det vil helt sikkert finnes lesere til denne boka, lesere som vil synes den er vittig og annerledes. Personlig synes jeg ikke gjennomføringen er spesielt god, og denne sjangeren er nok heller ikke blant mine favoritter. På teateret tror jeg en forestilling med sjanger à la denne romanen, måtte beskrives som en farse. Personer og miljø er overflatisk beskrevet, karikerte og ”ikke til å tro”, i tillegg til at det meste av handlingen er usannsynlig, slik at man tenker at alt bare er på fleip.
Synes du humor og handling i Olsenbanden-filmene er bra, vil du kanskje like denne romanen her.

Språket i romanen er enkelt, som man kan forvente til denne type historie. Enkelt er vanligvis veldig greit, men her kunne jeg likevel ønsket meg litt større engasjement og tilstedeværelse i teksten – det er noe likeglad og slapt i det, og man har ikke vært streng nok i språkvasken og korrekturen, med å stramme inn, kutte ned, få det til å flyte og sikre at meningsinnholdet er presist og riktig. Man kunne skrelt mye i innholdsfattige partier og greid å gjøre romanen kortere; jeg er nemlig helt enig med Solgunn i at den blir i lengste laget.

«Evig søndag» av Linnéa Myhre

Utgitt av Tiden, 2012

Jeg har lest på bloggen http://www.linniiie.com/ at forfatteren insisterer på at dette er en roman. Mange blogginnlegg og anmeldelser jeg har funnet, uttrykker uenighet; de mener dette er en biografi. Jeg synes heller ikke dette er noen roman, men når forfatteren er så insisterende, er det kanskje fordi hun vil si oss at ikke alt det som skjer i boka er selvopplevd, at mye av det er oppdiktet?

Boka handler om Linnéa, som er deprimert og har spiseforstyrrelser. Boka har form som en dagbok eller blogg, der Linnéa poster sporadisk gjennom et år. Helt i innledningen av boka begynner hun hos en psykiater som heter Finn, fordi hun får overta timene til en venn som likevel ikke behøver psykiater nettopp da.

Noen kapitler har overskrifter som «En tilfeldig søndag» eller «Finn, 5. forsøk», mens andre bare har en dato til overskrift.

Man kan bli nedtrykt og trist av å lese denne boka. Linnéa synes å være helt humørløs, hun ser ingen lyspunkter, har ingenting å glede seg over. Det er som om hun er fanget i et kronisk svartsyn. Slik kan det arte seg å være deprimert. At hun sulter seg, hjelper så avgjort ikke. ”Alle” vet at man blir gretten når man er sulten, og hodet fungerer ikke som det skal når ikke hjernen får næring. Forfatteren lykkes godt i å formidle hvordan det kjennes å være deprimert; den begredelige sinnsstemningen smitter. Jeg tenker at jeg får et visst innblikk i hva forfatteren sliter med, og jeg forstår at hun virkelig trenger hjelp. Alt som skjer henne, blir jo vinklet negativt. Ting som friske mennesker kunne gledet seg over, som et hyggelig smil fra en tilfeldig forbipasserende, gjør Linnéa mistenksom og sur.

Selv om jeg synes denne boka er tung og trist, så liker jeg jo bøker som får meg til å tenke, og det gjør denne. Jeg minnes et sitat fra Bjørnstjerne Bjørnson: «Ensom – det er å være opptatt av seg og sitt.» Jeg tenker at disse to tingene henger tett sammen og kan forsterke hverandre. Man kan bli enda mer ensom av å være for selvopptatt, men er man først ensom, er det vanskelig å finne noen andre å være opptatt av enn seg selv.
Jeg tenker også på hvor rart det er at noen mennesker kan ha store, populære blogger der temaet er ens egen person, der man skriver titt og ofte om alle små og store opplevelser, tanker, følelser, problemer – bretter ut hele livet sitt, og enda virker det ikke som det er til hjelp for en. Det er rart, for jeg er vant til å tenke på skriving som terapi. Ordene hjelper meg med å analysere. Ordene hjelper meg med å avmystifisere, konkretisere, sortere og ufarliggjøre. Men det er kanskje slik at man må være helt ærlig med seg selv for at det skal være noen vits i. Og hvem klarer å være helt ærlig med seg selv mens ”hele Norge” ser på? Kanskje Linnéa ville hatt større utbytte av å skrive med blyant eller penn i en kladdebok, og ikke vise det hun skrev til noen, eller bare til noen få?

Det er viktig å bli sett, og bli likt for den en er. Men det aller viktigste er at man liker og er glad i seg selv.

Jeg håper forfatteren har det bedre nå, er blitt mer glad i seg selv og har greid å finne gleden i alt smått og stort livet har å by på. Og det blir spennende å se om hun vil gi ut flere bøker.