«Nå spøker du?» av Sophie Kinsella

Denne forfatteren har jeg lest en god del av. Bøkene hennes pleier å være gøyale, koselige og romantiske, gjerne med en hovedperson som er eller virker forvirret og følgelig roter ting til, som for eksempel bøkene om shopoholikeren Becky Bloomwood. Denne boka føyer seg fint inn i stilen jeg kjenner som Kinsellas.

Her møter vi Lara, idet hun møter opp i bisettelsen etter grandtante Sadie. Sadie ble 105 år gammel, og døde ensom og glemt på et aldershjem. I begravelsen opplever Lara å bli nærmest antastet av Sadies gjenferd; gestaltet som ei tynn jente i 20-årene, med klær i 1920-tallsstil. Gjenferdet snakker med ubehagelig skarp røst i Laras øre, og får Lara til å avbryte og utsette hele bisettelsen, ved at hun reiser seg og hevder høylydt at grandtanten er blitt myrdet.
Sadie er oppsatt på å få tak i et spesielt halsbånd som er blitt borte – før dette halsbåndet er tilbake om halsen på henne, får hun ikke fred, og nå skal Lara hjelpe henne med å finne det. Slik får Lara Sadies gjenferd med seg som et nokså slitsomt vedheng, men gjenferdet viser seg også å være til glede og nytte for henne, blant annet da Lara på en fest og – for å gjøre inntrykk – skryter av at hun er tankeleser.

Jeg synes denne boka var underholdende og romantisk – jeg koste meg da jeg leste den, og det var fint at boka var tykk (450 s). Det gjorde ingenting at basis i storyen føles usannsynlig.

Jeg merket meg bare noen få småfeil, som rot med sitattegn og noen trykkfeil. (For eksempel ”fortsauskanten” s. 269. Og oversetteren (antar jeg) har hatt en forkjærlighet for verbet ”replisere”, noe som gir et stivt og konstruert inntrykk hver gang det dukker opp.

Og kunne ikke forlaget greid å finne en bedre tittel på boka? Den engelske originaltittelen er ”Twenties girl”, noe som i selve boka er oversatt til ”tjuetallspiken”. Det hadde vært et bedre alternativ, synes jeg – eller hva med ”Jenta fra tjuetallet”, ”Tjuetallsjenta” eller noe lignende?

Men jeg lot meg altså begeistre av handling og persongalleri, og koste meg virkelig med denne romanen.

"Venninner på ville veier" av Lauren Weisberger

Forfatteren av denne feelgood-boka står også bak ”En djevel i Prada”, som dessuten er filmatisert. Den boka leste jeg aldri, men jeg så filmen. Den fant jeg både underholdende, morsom og søt.

”Venninner på ville veier” handler om de tre venninnene Leigh, Emmy og Adriana, som bor i New York.
Emmy er nettopp blitt singel etter at kjæresten har slått opp med henne, til fordel for en yngre kvinne.
Leigh har kapret drømmemannen – det er i alle fall den alminnelige oppfatningen om typen – men hvorfor blir ikke Leigh selv fullkomment lykkelig når han frir og gir henne den mest utsøkte forlovelsesring?
Adriana er den lekreste av de tre og feier over mannfolkene med stor appetitt; hun bare nyter livet. Men hun nærmer seg altså 30 og begynner å frykte at hun kan være i ferd med å miste draget.
Jentene inngår en slags pakt, der de hver for seg må love en drastisk forandring i løpet av ett år. Adriana sverger at hun skal bli mer moralsk og monogam. Hun vil gå for å finne drømmemannen og forlove seg med ham. Emmy skal bli mindre moralsk og monogam, og bare ha det gøy med uforpliktende sex. Leigh vet ikke helt hva hun som skal gi som løfte, men livet hennes tar også en ny sving…

Starten av boka opplevdes som noe svak og treg – men etter hvert begynte heldigvis historien å fenge og jeg kjente drivet. Svakheten i starten skyldes pratsomme, innholdsfattige partier. Andre kvinner vil kanskje finne det interessant, men nesten helsider med detaljerte beskrivelser av hvordan jentene steller håret, kler seg og sminker seg – den slags er ikke min favorittlesning. Så blir det nødvendigvis en del som skal på plass i starten, når det er tre hovedpersoner som skal introduseres, med hver sine familiemedlemmer, venner, arbeidskolleger med mer.
Jeg merket meg noen småfeil, særlig slurv med sitattegn (« ») i første del av boka, og på side 103 dukker det opp noen mystiske ”forlengelsesledninger” – det er vel det vi pleier å kalle ”skjøteledninger”.
Nok om det: Da det først løsnet, fant jeg denne boka svært underholdende – her er intriger og kjærlighet i mengder.

Boka er utgitt i serien ”Litterære drops” – en serie du bør ta en nærmere titt på, om du liker feelgood.

"Jeg er et ubeskrivelig ondt geni, og jeg vil bli elevrådsleder" av Josh Lieb

Bokas hovedperson, Oliver Watson, er jeg-forteller i boka. Han forteller selv at han er en småfeit gutt på 12 år, men som ikke er noen taper av den grunn. Nei, han bare lar alle tro at han er en taper. I følge ham selv bryr han seg ikke om at han blir herset med på skolen av elever og lærere, eller at faren overser ham hjemme. Han tar sin hemmelige, grusomme hevn for alt vondt som skjer ham. For Oliver jo ikke dum – han bare spiller dum. I virkeligheten er han et ubeskrivelig ondt geni, en av verdens rikeste milliardærer og styrer et genialt og stort nettverk som beskytter ham og sørger for at han får gjennomført alle onde planer han legger.

Boka er illustrert og teksten er satt med en del luft i teksten (doble linjeskift som deler teksten i avsnitt), noe som gjør den noe lettere å lese, sett i forhold til om teksten skulle vært satt helt tett og uten illustrasjoner. Det er også en del fotnoter utover i boka, noe som krever at vi hopper ut av teksten for å få med oss hva som står i notene. Dette bryter konsentrasjonen litt.
Historien og språket er svært ironisk, og ironi skal etter sigende ikke være det enkleste å ta for barn. For eksempel oppfatter jeg snart at det er ironisk ment når Oliver stadig gjentar at han hater faren og ikke bryr seg om at han blir oversett av ham. Snarere er det tilfelle at han slett ikke hater faren, men tørster etter positiv oppmerksomhet fra ham. Det er derfor Oliver vil bli elevrådsleder – for å bli anerkjent av faren, og fantasien om ondskapen, nettverket og milliardene oppstår. Det er i alle fall slik jeg tolker bakgrunnen for hvordan saker og ting har utviklet seg.
Boka er følgelig ikke av de letteste å lese – språket er også en nerd verdig, med en god dose fremmedord og en voksen måte å ordlegge seg på. Jeg tror derfor at boka passer best for større barn (fra 11-12) og ungdom.

Første halvdel av boka føltes frisk og annerledes, men fra omtrent halvveis og ut begynte den å kjennes noe langdryg og omstendelig for meg. Likevel vil jeg si at dette var en fin leseopplevelse. Her er massevis av slem ironi og spydige bemerkninger om alle Olivers hatobjekter, og med handling fra skolemiljø er det sikkert mange som vil kjenne seg igjen og leve seg inn i det som skjer.

"I den skogen" av Harlan Coben

Statsadvokat Paul Copeland har opplevd smertefulle tap. Da han var ung forsvant fire ungdommer fra sommerleiren hvor han selv var vakt. Den ene av de fire var søsteren hans, Camille. To av ungdommene ble funnet drept og begravd i skogen, og man antok at Pauls søster og den fjerde av de forsvunne også var blitt drept og gravd ned, men ikke funnet.

Paul har vært gift og har en datter, men idet vi blir kjent med ham, er kona død av kreft. I forbindelse med en rettssak, der Paul gjør sitt beste for å få dømt to unge gutter for voldtekt, begynner noen å grave i Pauls fortid, og i den forbindelse kommer det fram litt av hvert – Paul møter igjen ungdomskjæresten Lucy og får også en grunn til å håpe at søsteren Camille kanskje ikke døde likevel, den gangen for tjue år siden…

Dette er en spennende og velskrevet roman. Språklig er det lite å sette fingeren på, faktisk glitrer det iblant av språket, og handlingen har godt driv. Du får ikke lyst til å legge denne boka fra deg, når du først har begynt. Et lite minus for en slutt som peker i det usikre, muligens mot en negativ retning, men boka anbefales på det varmeste!

"Fyrvokteren" av Camilla Läckberg

Vi er kommet til den syvende boka i rekken av Läckbergs kriminalromaner, der handlingen er lagt til idylliske Fjällbacka i Sverige. Forfatteren Erica og ektemannen, politimannen Patrik, dumper stadig oppi nye kriminalsaker. Denne gangen starter det med at en traust og godmodig fyr, økonomiansvarlig i kommunen, blir funnet drept i sin egen leilighet – skutt bakfra gjennom hodet.
Som vanlig tar Läckberg oss også med bakover i tid, til noe som skjedde en gang for lenge siden i eller ved Fjällbacka. Denne gangen dreier de historiske tilbakeblikkene seg om uhyrligheter som har hendt rundt 1870 ute på Gråskjär, eller Gastholmen, som folk vil kalle øya, siden det sies at sjelen til de som dør der ute, blir der. Ei skikkelig spøkelsesøy, altså.
Også som vanlig bruker Läckberg mange sider i boka på å beskrive dagliglivet til Erica og Patrik, samt Ericas søster Anna (og hennes familie). Forrige bok sluttet dramatisk, med at Patrik fikk hjertekrampe (vi fikk ikke vite da, hva det var som feilte ham), samtidig som Erica og Anna – begge høygravide – var ute for en bilulykke. I ”Fyrvokteren” har Erica og Patrik guttetvillinger å ta hånd om, mens Anna og Dan mistet sin gutt, og Anna er i sterk depresjon som følge av dette.
Tanker og følelser hos pårørende til offeret, og tanker og følelser hos en hel rekke andre mennesker får vi også ta del i. Faktisk blir det såpass mye utenomsnakk i denne boka, både om – for historien – perifere personer, og såpass hyppige skift av fortellerperspektiv, at det føles nokså utmattende det hele. Dette er hva jeg kaller en typisk ”hopp og sprett”-roman, der leserens konsentrasjon stadig brytes og utfordres, fordi forfatteren skal skape spenning ved ikke å si for mye om gangen, mens du er innom de ulike personene i fortellingen. «Vi avbryter nå, mens det er som mest spennende her, men vi er straks tilbake, når vi bare har vært innom Erica og Hellberg en kort sekvens – Følg med – se hva som skjer!» Det må jo være for å sikre spenningen at Läckberg gjør det slik?
En strammere regi hadde gjort seg – med færre sceneskift, færre personer, enkelte opplysninger leserne trenger i utviklingen av historien kunne blitt servert oss på en raskere, mer effektiv og spennende måte, enn gjennom langdryge politiavhør og ditto samtaler mellom politifolkene.

Jeg synes ikke dette er en spesielt vellykket eller minneverdig roman, selv om man skulle slumpe til å like blandingen av krim og feelgood. Språket er slapt og komposisjonen lurvete og rotete. Når det gjelder språket vet jeg ikke om det kommer fra Läckberg selv eller oversetteren, men her er noen eksempler på hva jeg synes er dårlig språk:
s. 10: ”… lyden av stemmen hennes fikk det til å pirre i hele ham.”
s 101: ”Fortsatt kunne hun kjenne varmen fra kroppen hans og følelsen av ham inni seg…” (Det er vel følelsen hun får fra en spesiell kroppsdel, ikke hele ham?)
s 98 og s 99: ”«Hvordan har det gått for deg?»” og ”«Hvordan gikk det for dere?»” (Her oppsummerer politiet i et møte, hvordan etterforskningen utvikler seg.)
s 103: ”«Hvordan går det for dere?»” (Her spør Erica Patrik om hvordan det går med politietterforskningen. Hva skjedde med uttrykket: Hvordan går det med dere? eller hva med å variere: Fant dere ut noe? Hva kom dere fram til? osv.)
s 187: ”Det fantes nesten ingen personlige ting der i det hele tatt.”
s 219: ”Noa var den glupskeste av de to.”
s 334: "En blomsterbukett og en flaske vin skiftet hender..."

Innvendingene til tross; Läckberg skal ha stort pluss for overraskende og handlingsmettet avslutning av boka!