Boka gir en oversiktlig og lettlest innføring i den såkalte Giske-saken. Flere kvinner varslet om at Trond Giske hadde utsatt dem for upassende seksuell oppmerksomhet. Kvinnene hadde hver for seg opplevd dette til ulike tider og på ulike steder. Da først én sto fram, var det flere som våget.
Boka viser også hvordan Arbeiderpartiet håndterte saken, som vel var et forsøk på å bagatellisere eller feie det hele under teppet, samt hvordan mediedekningen gjorde sitt til at saken ble så stor og vanskelig for både partiet og de involverte.
Boka behandler også varsling generelt, og kulturen i organisasjoner som lar seksuell trakassering forekomme og som ikke behandler varslerne helt slik de burde. Boka får fram hvor kostbart det kan være å varsle, når organisasjonen mener det er forstyrrende og brysomt, eller tilskriver varsleren uedle motiver for å stå fram, som for eksempel som ledd i en intern maktkamp, der det å sverte enkeltpersoner kan gjøre at de mister tillit og ikke når fram med å vinne poster de er kandidater til, eller får beholde poster de innehar på tidspunktet varslingene finner sted.
Dette var interessant lesning, framstilt ryddig, lettlest og saklig. Her får Arbeiderpartiet, Giske og flere topp-politikere i AP omtale som ikke setter dem i et særlig heldig lys. Men det skulle ikke forundre meg om flere politiske parti i Norge har like stor grunn til å se nærmere på sine kulturer og ukulturer når det gjelder seksuell trakassering. Og sikkert mange andre organisasjoner og arbeidsplasser også.
Etter å ha lest boka er det ikke sikkert flere har fått lyst til å varsle om sine erfaringer, for du verden hvor mye motgang de har måttet tåle. Gjennomgående er det ikke ønske om oppreisning som har drevet dem, men ønsket om å forhindre at andre skal oppleve det samme som de gjorde, samt et oppriktig ønske om å gjøre Arbeiderpartiets organisasjonskultur bedre. Vel, sannheten kan være ubehagelig og nesten ikke til å tro. Men når noen varsler, så må varslene tas på alvor.
