«Etterklang» av Helga Flatland

Aschehoug 2022

På ein gard i Telemark bur to brør som driv garden saman. Dei får hjelp med arbeidet av foreldra, som og bur på garden. Johs held til i det store hovudhuset for seg sjølv, medan broren Andres bur i eit av dei mindre husa, trass i at han har kone og ungar. På garden fins det mange minner etter morfar, Johannes. Den kjende spelemannen med det store egoet. Der me fylgjer Johs i tankane, er det ikkje særleg gode minner han har etter morfar, sjølv om det var han som lærte Johs å spele fele.

I Oslo bor Mathilde. Hun er norsklærer på videregående skole og har ei stund hatt forhold til en av elevene sine. Da dette blir kjent, får hun sparken. Hun velger å flytte ut på landet, der hun planlegger å skrive en roman. Hun leier ut egen leilighet i Oslo og finner seg et sted å leie i Telemark, og slik havner hun på gården der Johs og Andres holder til.

Som Flatland har gjort i flere romaner tidligere, veksler hun mellom å skrive nynorsk og bokmål. Det fungerer fint når man behersker begge mål så godt som Flatland; det gjør det også enklere å holde fortellerstemmene fra hverandre. Kanskje kan det også bidra til at lesere som vanligvis skyr nynorsk, finner ut at det er minst like fint å lese som bokmål?

Romanen er utfordrende lesing, i den forstand at hovedpersonen Mathilde - i alle fall slik jeg opplever henne - er veldig vanskelig å like. Hun roter det til for seg og for mennene hun innleder forhold til, og av hvilken grunn? Hvorfor holdt hun seg ikke i skinnet - hun måtte jo ha skjønt at det var uetisk å innlede et forhold til en av elevene sine? Selv om hun er kvinne, og mannen (eller gutten i dette tilfellet) var den som aktivt gikk inn for å innlede et forhold (altså kanskje omvendt av hva som er vanlig eller som vi gjerne hører om), må hun jo ha forstått at maktforholdet mellom en lærer og en elev ikke skal misbrukes? Hvordan hun siden handler når hun kommer til gården, gjør henne enda mer ubegripelig og enda mindre likendes. Jeg synes ikke handlingene eller motivene hennes gis noen god forklaring i romanen; det holder ikke med antydninger a la "moren var likedan" - eller mener forfatteren virkelig at manglende evne til å motstå erotisk begjær er genetisk betinget?

Side 69 får vi høre hvordan ei trollstemt hardingfele er stemt. Overstrengene som a, e, a, ciss, og understrengene som ciss, e fiss, a.
Kapitteloverskriftene i romanen er: A, ciss, E, e, A, fiss, Ciss, a, altså de enkelte overstrenger med tilhørende understrenger. Her er det nok bare å gå i gang og tolke; romanens tittel kan også spille med i det totale lydbildet. For ikke å glemme historiene som tradisjonelt gjerne fortelles sammen med musikkstykkene/slåttene som blir spilt. Kanskje Mathildes handlinger forklares her, for de som liker å tolke og grave?

Slutten kommer brått og jeg er usikker på om jeg skjønner helt hva utgangen ble. Men jeg ble absolutt engasjert og det var bra driv i fortellingen, så alt i alt var dette en fin leseopplevelse.

«Gjestene» av Agnes Ravatn

Samlaget 2022

Karin og Kai har motvillig sagt ja til å låne hytta til ei venninne av Karin. Venninne er forresten å ta alt for hardt i; Karin har eit særs anstrengt forhold til Iris Vilden, som Karin ser på som ein intrigemakar og falsk person ho helst ikkje vil ha noko særleg kontakt med. Men no er dei altså på Vilden si hytte i skjærgarden, og Kai, som er snikkar, skal ordne ny brygge. Karin er full av forakt for rikingar og statusjegerar, likevel må ho innrømme at hytta er smakfull og ligg fint til like ved havet.
På nabohytta held forfattarparet Per Sinding og Hilma Ekhult til. Karin får tidleg eit horn i sida til Per, sidan han prøver jage henne med å seie "Privat grunn" då ho nærmar seg hytta hans. Trur han at han er så viktig, altså? Men Karin veit at bøkene hans ikkje reknast som mesterverk. Bøkene til kona hans, derimot. Men no er det visst mange år sidan sist ho ga ut noko.
Litt tilfeldig gjev Karin og Kai seg inn på eit spel, der dei let som dei er nokon andre enn dei er, med andre og viktigare karrierer. For Karin er det kanskje ein måte å heve seg over hyttemisunninga og den generelle misunninga ho rettar mot alle som ho tenkjer står over henne i rang, medan Kai som vanleg er grei og gjer så godt han kan for å plise kona si.

Eg vil tru ein del kan kjenne seg att i tankar og kjensler me "vanlege folk" rettar mot dei som tilsynelatande har alt - hytter og båtar og status en masse.
I starten av boka kjente eg ubehag ved å lesa Karin sine sure tankar, og det skjer ikkje noko særleg, heller. Men så går Karin gjennom ei utvikling, historia skyt fart og etter kvart får eg større sympati og interesse for både Karin og romanen. 

«En perfekt ferie. Nesten» av Lucy Diamond

Oversatt av Lene Stokseth
Aschehoug 2022

Tre kvinner havner tilfeldig på samme feriested i Cornwall i England.
Em har med seg de to tenåringsbarna sine og den nye kjæresten, men så skal også kjærestens sjuårige datter bli med, og det er som en strek i regningen. For hun er ikke så oppsatt på å dele faren sin med noen, og ikke går Ems barn særlig godt sammen med den lille jenta, heller.
Maggie har forestilt seg ferien som en god mulighet for kvalitetstid med tenåringsdatteren Amelia. En forestilling som snart legges i grus, da Amelia heller vil dra til faren som omtrent ikke har involvert seg før, for omsider å bli bedre kjent med ham.
Olivia hadde ikke planlagt noen ferie, hun bare rømt hals over hode fra de to smårollingene sine, sliten og deprimert av aldri å ha tid for seg selv, i tillegg til at hun har gamle sorger og bekymringer som nå har begynt å komme til overflaten igjen.

Dette er en roman med flere hovedpersoner, det hoppes mellom de tre, samt Lorna - som leier ut feriehyttene - og tenåringene skal også følges i fortellingen. Det blir litt springende for meg; jeg vet fra før at jeg ikke er så begeistret for fortellinger med mange hovedpersoner. Det var mye som var morsomt og koselig her, men til syvende og sist tror jeg dette er en feelgood-roman jeg kommer til å glemme ganske fort.

«Blodmåne» av Jo Nesbø

Aschehoug 2022

I forrige bok mistet Harry sin elskede Rakel.
Verden gikk i svart, og idet årets bok starter befinner han seg i LA der planen er å drikke seg i hjel.
Men hjemme i Oslo har en riking behov for hjelp til å renvaske seg, noe han vil betale knallgodt for, og i LA er det behov for Harrys hjelp nettopp i form av en formidabel pengesum cashet ut i løpet av noen dager. Så hva annet kan Harry gjøre enn å ta på seg oppdraget i Oslo, få med seg et betrodd lite team og jobbe parallelt med politiet, og med alle mulige og umulige midler sørge for å oppklare saken fortere enn svint.

Dette er den trettende romanen om Harry Hole, og tallet 13 er så visst ikke noe ulykkestall! Jeg lot meg underholde, romanen har driv og energi, og Nesbø forteller støtt og overbevisende. Plottet er i finurligste laget, og det stemmer som jeg har sett noen har sagt eller skrevet: Å spise mens du leser denne romanen er ikke anbefalt. Her er noen skikkelig gufne sekvenser, men vi som kjenner Harry Hole-universet forventer jo nesten at det skal være slik, og ville kanskje blitt skuffet ellers?
Som vanlig er fortellingen ispedd humor, som her i sitatet fra side 221, der vi gjennom Harry får servert en kritisk betraktning av Munch-museet: 
«Harry ble stående og se på bildet. Først og fremst for å hvile øynene på noe vakkert etter å ha stått i rulletrapper gjennom en bygning som selv på innsiden fikk Politihuset til å fremstå som menneskelig og varmt.»

Det kunne vært gjort en grundigere siste korrektur. For spesielt interesserte kommer noe av rusket jeg fant:
Side 19, en kronglete setning: «Begge kvinnene hadde dratt ut på en tirsdag kveld uten å fortelle noen av dem politiet hadde snakket med hva eller hvor de skulle...»
Forslag: "Begge kvinnene hadde dratt ut en tirsdag kveld uten å fortelle noen hvor de skulle. I alle fall var det ingen av dem politiet senere snakket med, som visste noe."

Side 22, et eksempel på det jeg tenker på som manglende variasjon - det kan være bare en "lek" jeg har, men jeg forsøker alltid å unngå å bruke samme ord flere ganger i samme setning. Her står det: «Kanskje var det det faktum at hun i en manneverden hadde kommet seg...»
Jeg ville skrevet om, til for eksempel: "Kanskje kom det av kjensgjerningen at hun i en manneverden..."

Side 43 har Harry plukket opp en Glock fra bekken. Riktig her er vel "bakken".

Side 44, nok et eksempel på to like ord etter hverandre:
«..., for for tre dager siden...» Jeg ville snudd på setningen eller skrevet den om, slik at jeg unngikk "for for".

Side 61: «Å, men jeg så det i blikkene deres da du kom inn med meg på armen.»
Her ville jeg skrevet "... med meg ved armen."

Side 105: Danielles er blitt til "Danilles"

Side 120: "gutsty". Skal vel være "gutsy"?

Side 184: Eksempel på at infinitivsmerket (å) ikke plasseres optimalt: «... og hadde begynt å forsiktig slippe ut..." Her ville jeg skrevet: " ... og hadde begynt forsiktig å slippe ut..."

Jeg gir meg med disse, men har flere. Hvis forlaget har lyst til å rette i teksten før neste opplag, er det bare å ta kontakt. ;-)

Til sist: Jeg stusser over noe side 367. Harry er på graven til Bjørn og forteller om den mistenkte politiet nå har tatt. Leiligheten til mistenkte er gjennomsøkt, og: «De fant ikke hodene, dem har han vel kvittet seg med...»
Disse hodene ble jo hengt opp i skogen, der journalisten Terry Våge fotograferte dem og publiserte bildene i bloggen sin, og de ble videre delt i Dagbladet av en annen journalist. Misforsto jeg opplegget, eller er det Harry som ikke har fått med seg det som har blitt publisert på nettet?

«Over mennesker» av Juli Zeh

Oversatt av Eivind Lilleskjæret
Gyldendal 2022

Dora har nylig flyttet fra Berlin til den lille byen Bracken. Der har hun kjøpt hus, og det kjennes utrolig godt endelig å få litt rom rundt seg etter å ha kjent seg innestengt i leiligheten og livet med eksen Robert. For Robert er miljøfanatiker, kjærligheten hun følte for ham ble sakte skjøvet til side for følelsen av skam og utilstrekkelighet. Med koronarestriksjonene på toppen av alt ble livet i overkant traurig. Men nå har hun altså kommet seg ut av hengemyra.
Det viser seg at nærmeste nabo i Bracken presenterer seg selv som landsbynazisten, og det er flere hun blir kjent med som hun anser som rasister. Dette var ikke helt hva Dora hadde ønsket av det nye bostedet, og hun som blir stum når noen kommer med rasistiske ytringer - ja, for hva svarer man til slikt, hvordan får man vist at man selv har en helt annen holdning uten at det blir krangling og bråk?
Etter som Dora venner seg til livet i Bracken og blir bedre kjent med menneskene omkring seg, finner hun ut at alt er ikke så svart-hvitt som det kunne synes i starten. Og kan det være hun selv også har fordommer som hun burde gjøre noe med?

Dette var en fin leseopplevelse. Historien gjorde noen vendinger jeg ikke hadde sett komme, og forfatteren har mange interessante betraktninger og observasjoner om samfunnet, tiden vi lever i, utfordringen ved å være menneske og få til å leve et godt liv.

Sitat fra s 51:
«Stopp. Ikke noe tenking. Ikke noe multitasking. Det vil hun venne seg av med. Multitasking er en form for konsentrasjonsmangel. Dessuten har hun ikke for lite, men for mye tid. Selv om hun må stelle med hus og hage ved siden av, står hun i fare for ikke å ha noe å gjøre om kvelden. Det er på høy tid å lære å lage seg en kaffe og drikke den. Ikke noe mer. Uten å gjøre unna ti andre ting ved siden av. I romaner leser man hele tiden om folk som stiller seg ved vinduet med en kopp te og ikke gjør noe annet enn å se ut. Så vanskelig kan det da ikke være.»