«Etterpå varer så lenge» av Karin Kinge Lindboe

Utgitt av Aschehoug 2011

Bennys bestevenninne Stella er død for noen få uker siden. Benny sørger tungt, det gjør også Stellas kjæreste Janne, og vennen Klaus. Men da det begynner ei ny jente i klassen, Sara, føler Benny at Janne, Klaus og alle de andre i klassen lar Sara ta Stellas plass, og det liker hun veldig dårlig. Har de andre allerede glemt Stella?

Denne ungdomsromanen er en var og sår fortelling om den vanskelige sorgen, og om hvordan man kan finne ulike måter å takle store tap og komme seg videre. Boka gir ingen enkle svar på hva som er riktig eller best, men får meg til å tenke over hvordan sorg kan arte seg på ulike vis.

Romanen er en frittstående fortsettelse av «Stella» (2004). Jeg vet jeg leste den da den var ny – jeg kan ikke huske detaljer fra den lenger, men jeg husker såpass som at det også var ei veldig god bok.

Anbefales!

«Historien om Vakre jente» av Rachel Simon

Utgitt av Silke forlag, 2012

Oversatt av Lisa Vesterås

Boka har jeg fått fra Silke forlag, som håpet jeg ville lese og blogge om den.

Martha, en eldre, pensjonert lærer, får en stormfull kveld i 1968 uventet besøk. Et nokså merkelig par, søkkvåte og ute av stand til å kommunisere noe særlig, står på trappa utenfor hos henne. Hun slipper dem inn, gir dem mat og tørre klær – og hun skjønner ut fra oppførselen deres at de må være såkalt tilbakestående. Hun forstår også at de har rømt, sannsynligvis fra en institusjon, og at de gjemmer seg for noen forfølgere.

Rømlingene har også et nyfødt barn med seg. Dette barnet steller de, før de gjemmer det oppe på loftet, og da paret noe senere blir innhentet av forfølgerne sine, blir barnet værende igjen – uoppdaget av dem som kom etter paret – hos den gamle dama. Kvinnen i paret blir fraktet tilbake til institusjonen – men før hun reiser, lykkes hun i å uttrykke en bønn til Martha om å ta vare på babyen som ligger på loftet. Mannen klarer å flykte ut bakveien, og blir borte.

I romanen følger vi Martha, Lynnie og Homan (som paret heter) i egne kapitler. Lynnie og Homan elsker hverandre. Homan forsøker å finne veien tilbake til Skolen – institusjonen han og Lynnie bodde på da de ble kjærester – mens Lynnie venter og håper at Homan snart skal komme tilbake og hjelpe henne med å rømme en gang til. Martha tar seg av barnet så godt hun kan, reiser rundt og får hjelp fra tidligere elever til å holde seg delvis i skjul, siden hun har en følelse av at barnet er ettersøkt.

Denne romanen om fengslende skjebner vil sikkert interessere mange – om man ikke er for kritisk til språk og gjennomføring. Jeg synes romanen er bygd over en god historie, men for min del mener jeg at det fine utgangspunktet ikke blir godt nok tatt vare på av verken forfatter eller oversetter.

Forfatteren skifter altså mellom å fortelle Homans, Lynnies og Marthas historier. Idet forfatteren hopper fra den ene til den andre, velger hun å gå inn et sted der en god del har skjedd siden sist vi var inne hos for eksempel Homan. Da gjøres det rede for hva som har skjedd inntil nå i en refererende stil, noe jeg ikke synes er den mest optimale løsningen.

Hele romanen blir åpnet på samme måte – med en scene der Lynnie føres bort til bilen, for så etterpå å komme tilbake til alt som skjedde før denne scenen. Forvirrende og rotete, synes jeg.

Forfatteren har også en tendens til å fortelle i større grad enn å vise – (dere vet, som det motsatte av: ”Show, don’t tell”), noe som også svekker en ellers meget sterk historie.

For eksempel er uttrykket ”kikket bort på” eller ”kikket på” brukt veldig ofte i romanen. I stedet for å fortelle at x og y kikket på noen eller noe, kunne forfatteren vist hva x og y så – det er mye bedre regi.

Siden de tre hovedpersonene er omgitt av mange mennesker (Lynnie i institusjonen, Martha og Homan møter mange mens de reiser rundt) blir romanen tett befolket og det blir litt uoversiktlig iblant; hvem er alle sammen?

For å oppsummere: Forfatteren kunne strammet inn på persongalleriet, forsøkt å vise mer enn hun forteller, og fortalt mer ryddig tidsmessig. Enten det skriver seg fra forfatteren eller oversettelsen, så skilles det for en stor del ikke mellom fortid og fortid av fortid, noe som gir et rotete inntrykk.

Språket kunne fortjent en siste, nøye korrektur, for jeg finner en del slurvefeil. Språket kunne også vært mer variert og strammere, med færre unødvendige småord.

Til sist gir jeg noen eksempler på hva jeg mener:

Eksempler på manglende variasjon i språket: 

S 11: «Men han la merke til kvinnens reaksjon og strøk henne ømt over skulderen. Det var en øm gest, …»

Her kommer ordet ”øm” to ganger tett på hverandre – her kunne man variert.

S 40: «Kate klemte rundt skulderen hennes. ”Jeg har vært så bekymret for deg,” sa hun.
Lynnie så på Kate. Hun hadde så lyst til å fortelle henne alt: …»

Det lille ordet ”så” er brukt tre ganger tett på hverandre – her kunne man variert.

Eksempel på unødvendige småord:

S 128: «Så reiste han seg opp og kikket bort på godsvognene…»

Her kunne det like gjerne stått: ”Han reiste seg og kikket på godsvognene…”

S 164: «Hun følte seg så hjemme her…»

Kjennes det ikke like sterkt, eller kanskje sterkere, hvis det står: ”Hun følte seg hjemme her…”

Eksempel på manglende fortid av fortid:

S 113: «Historien spredde seg utenfor murene også, og onkel Luke sa til avisene at det hadde vært en ulykke: De ansatte visste ikke at Wanda satt på samme celle.»

Her skulle det stått: ”De ansatte hadde ikke visst at Wanda hadde sittet på samme celle.”

S 122: «Etter to uker hadde han endelig hatt flaks, da han fant en sekk med klær i skogen.»

Her skulle det stått: ”… da han hadde funnet en sekk…”

Eksempel på slurvefeil:

S 50: «… klassen gikk glipp av vitebegjærlige og interessant medelever.»

Det skulle stått ”interessante medelever.”

S 50: «Det var bedre å ringe derfra om en halvtime ennå ringe nå, så tidlig.»

Her skulle det stått ”enn å ringe nå…”

S 78: «Skikkelig flott oppførsel for en rikmanssønn…»

Det skulle stått ”rikmannssønn”.

S 79 står det ”balltrar” for ”balltrær”,

S 102 står det ”bebobere” i stedet for ”beboere”

S 128 ”togvagn” i stedet for ”togvogn”

S 247 ”fört” i stedet for ”ført”.

Og enda fant jeg mange flere av disse slurvefeilene.

S 240 og 241 er uttrykket ”tenkt til” brukt, som i ”tenkt til å stå opp”. Det riktige er ”tenkt å stå opp”, men her kan man kanskje unnskylde feilen ved at man ønsket å ha med en autentisk replikk fra et menneske som ikke kan eller bryr seg om grammatikk?

Jeg tror at mange vil like denne romanen, men for meg er den i utgangspunktet sterke historien ikke blitt forvaltet godt nok til at jeg helt kan la meg begeistre.

«Perfekt kjemi» av Simone Elkeles

Utgitt av Gyldendal 2010

Oversatt av Hilde Stubhaug

Slående vakre Brittany Ellis – sett utenfra er det lett å tro at hun er helt perfekt – blir plassert ved siden av den meksikanske bråkmakeren Alejandro Fuentes (kalt Alex) i høstens første kjemitime, og det viser seg snart at læreren vil at de skal samarbeide om et viktig kjemiprosjekt. Det er siste året på high-school, Brittany må gjøre det bra for å komme inn på colleget hun ønsker – så det å samarbeide med en opprører som Alex er noe helt annet enn hva hun ønsker.

Alex synes selvfølgelig Brittany er pen, men kald og sleip. Han gjør et skrytete veddemål med en kamerat, om at han skal få Brittany til sengs innen Thanksgiving. Etter hvert som de tilbringer en del tid sammen, kjenner både Alex og Brittany at det slår ekte gnister mellom dem. Og de oppdager at bak fasaden er den andre ikke helt som han/hun ønsker å framstå overfor alle andre…

I boka har Brittany og Alex ordet i annet hvert kapittel, noe som gir fin avveksling og liv til fortellingen. Romanen har bra driv, mye konfliktstoff uten at det blir altfor mye, og bortsett fra de innledende kapitlene om Brittany, kjenner jeg at sympatien min ligger der den skal, hos begge hovedpersonene.

Språket fungerer greit, men i Alex’ kapitler krydres det en del med spanske ord og uttrykk som jeg synes man enten kunne oversatt til norsk, eller forklart i ei ordliste. Jeg kan ikke spansk, og når det stadig dukker opp ord jeg ikke forstår, bryter det konsentrasjonen. Jeg kan gjette meg til hva mye av dette betyr, men likevel. 

Dette er historien om Romeo og Julie på nytt – men vi elsker slike historier, gjør vi ikke? Om kjærligheten som (kanskje?) overvinner alt…

«Lottie Biggs er IKKE desperat : eller tre uker i det kvinnelige begjærs vold» av Hayley Long

Oversatt av Kjersti Velsand

Utgitt av Aschehoug, 2011

Femtenårige Lottie går til terapeuten Blake annenhver uke. Hun lider av ”en psykisk forstyrrelse” (etter hvert som vi leser romanen får vi forståelsen av at hun muligens har en bipolar lidelse – altså svinger mellom å være skikkelig høyt oppe/gira og langt nede/deprimert). Av Blake – som ligner Johnny Depp! – får hun beskjed om å skrive ”følelsesoversikt”. (Ikke dagbok eller logg, for den slags orker ikke Lottie!) Lottie går i gang, og det er denne følelsesoversikten som blir til boka vi leser.

Lottie har ei venninne – Goose – som hun dessverre blir uvenner med i starten av boka, og en kjæreste – Gareth – som spiller rugby og har skikkelig sexy lår, og som hun plutselig får innmari lyst til å ligge med, til tross for at de begge er under den seksuelle lavalder, og til tross for at hun hele tiden har ment at de skal vente til de er minst 21.

Denne ungdomsromanen er skrevet i en gjennomført munter tone, noe som gjør den lettlest og lett fordøyelig, til tross for at temaene den dreier rundt, er tunge.

Språklig er det lite å henge seg opp i – jeg finner bare noe småplukk, som enkelte kronglete setninger (s 134: «Særlig oftere blir det til at jeg ikke tar turen likevel…») og merkelige ordvalg (s 144: «… men den slags prat anstår seg ikke på en arbeidsplass.») Men i det store og hele flyter det greit.

Teksten er noen ganger satt med stor størrelse (type overskrift) – der noen er opprørte og skriker, eller forfatteren virkelig skal understreke saker og ting, og andre ganger med ministørrelse, der det hviskes eller mumles. Kapitteloverskriftene er satt med små og store bokstaver om hverandre, for eksempel s. 114: «OG så sNakket JeG meD GOOse».

Det er kanskje en morsom gimmick, men jeg falt ikke helt for dette – det gir teksten et litt rotete inntrykk, og den blir mindre lettlest, etter min mening.

Boka er illustrert av forfatteren, og dette tilfører teksten ekstra humor.

Romanen er en fortsettelse av «Har det KLIKKA for Lottie Biggs» (Aschehoug 2010), og minner meg om Jacqueline Wilsons bøker «Guttegærne jenter», «Deppa jenter», «Stressa jenter» og «Ustyrlige jenter». Liker du de bøkene, tror jeg du vil like disse om Lottie også.

Et lite sitat fra s 28, for å vise noe av humoren i boka:

«Jeg har lagt merke til at Gareth har det med å rødme for et godt ord. Han ville avgjort ikke klart seg som internasjonal svindler eller kortspiller i Las Vegas, for fargen i kinnene hans røper alltid nøyaktig hva som foregår inne i hodet hans. Heldigvis har Gareth allerede bestemt seg for å bli profesjonell rugbyspiller når han er ferdig med skolen. Yrkesvalget er ideelt, for alle er røde i fjeset når de spiller rugby. Han kommer ikke til å skille seg ut i det hele tatt.»

«Gyldig fravær» av Harald Rosenløw Eeg

Utgitt av Aschehoug 2011

Fem ungdommer fra samme skoleklasse. 

Sherpa – langbeint, rask, hjelper broren sin med å levere varer (narkotika) rundt om i byen.
Ida – nevrotisk (livredd for å tråkke på streker), skoleflink.

Albert – sønn av statsministeren, usympatisk, aggressiv, misfornøyd.

Bruno – dyktig tagger, forelska i Anjo.

Anjo – elsker å svømme, glødende oppslukt av Koranen, etter å ha fått en ny, fascinerende venn.

3. november skal de fem - sammen med klassen - til en moské på ekskursjon – og tar T-banen. Plutselig skjer en voldsom eksplosjon. De fem er alene, fanget i undergrunnen – ingen andre i toget kan ha overlevd.

Eeg er stil- og språksikker, bruker korte setninger med mye tilstedeværelse og innhold i hver lille bit fortellingen er bygd av.

Måten han presenterer de fem hovedpersonene – gir dem god plass og ro til å komme tydelig fram for leseren – imponerer meg og skaper forventninger i meg om en knallgod leseopplevelse.

Et eksempel på hvor godt han beskriver, hvor fine bilder han lager, fra s 24:

«Anjo har ikke dusja. Hun har ikke tørka seg engang. Det er imot Tøyenbadets reglement, sikkert. Men hun bryr seg ikke om det akkurat nå. Anjo liker å svømme, men hun liker seg ikke i garderobene. Alle hemmelighetene hun kan ha under vann, blir skylt fram i garderoben. Ikke bare må hun være naken sammen med andre, dusje sammen med andre, skifte sammen med andre, sjela blir også naken der inne. Hun snakker ikke om hennes. Den klarer seg. Men alle de andres. De kommer så tett på. Og da ser hun desperasjonen. De mangler noe.»

Men: Etter at forfatteren har utsatt hovedpersonene for eksplosjonen og sperret dem inne i T-banevogna i undergrunnen, synes jeg at han blir for gåtefull og uklar for min del. Skal vi virkelig få kjenne forvirringen, angsten ungdommene føler? Eller er det møtet med døden han forsøker å fortelle om?

Det kan være bare meg, men jeg føler at forfatteren slipper grepet på fortellingen – det sikre og kontrollerte glipper bit for bit – jeg skjønner ikke helt hva det er som foregår etter hvert som vi nærmer oss slutten på boka. Hva er det egentlig han vil fortelle – vet han det selv?

Mette Hofsødegård er inne på noe av det jeg tenker rundt boka, i sin anmeldelse i Aftenposten.
Eeg er som forfatter en svært sterk og tydelig leder i starten av boka, mens vi etter hvert blir invitert til å være mer delaktige som lesere, for å tolke, fabulere, finne ut hva som egentlig skjedde og se hvor det bærer? Er vi klare for dette, etter den tydelige, begripelige starten som slår an til en helt annen type dans?

Språket er radikalt, muntlig, iblandet engelsk og slang. (Her finner man uttrykk som supersad, spectacular, A-some, føkt, hard to get.) Personlig synes jeg forfatteren kunne erstattet det engelske med norske uttrykk. Norsk er ikke noe fattig språk, og som forfatter av ungdomsromaner kunne man kanskje gå for å vise leserne hvordan man skriver godt og variert, uten å måtte ty til engelske gloser. Mange av dagens unge vil kanskje føle at forfatteren snakker som dem, noe som gir gjenkjennelighet og autensitet, men slang er et muntlig språk, endrer seg relativt raskt – om noen år er ikke gjenkjenneligheten blant ungdommen like stor.

Dette er ingen lettlest bok – tema er tungt, handlingen springende mellom fortid, nåtid, virkelighet og fantasi – men for ungdom som vil ha noe å bryne seg på, som vil bli utfordret, kan dette være en ordentlig godbit.