«Anfall» av Guro Hoftun Gjestad

Utgitt av Aschehoug 2011

Ella er gift med Filip og mor til Bess. Idet boka tar til er den lille familien på vei hjem til Ellas foreldre på vestlandet for å feire jul. I barndomshjemmet ligger mange minner om en bror hun mistet for mange år siden – han tok livet sitt.

Ella har vært utro – hun har ligget med en kollega, Kristian. Etter jul fortsetter hun å møte elskeren. Hun oppdager etter hvert sider ved ham som skremmer, men ikke før Bess blir alvorlig syk, greier hun å gjøre det slutt.

Romanen er spennende bygd opp og godt skrevet – det var vanskelig å legge boka fra seg. Jeg merker at temaet utroskap er noe jeg finner svært ubehagelig å lese om. Det er uforståelig og opprørende når noen går bak ryggen på partneren sin, og når det attpåtil er barn inne i bildet, setter man altfor mye på spill.

Hva er det som gjør at noen tar slike sjanser? God sex – bedre enn det man får hjemme? Spenningen? Eller er det en form for undergrunnskrefter vi kan ha i oss – krefter som kan få oss til å ødelegge oss selv på ulike måter, eller rett og slett utslette oss selv?

Romanen forsøker å gi noen forklaringer på hvorfor Ella handler som hun gjør. Disse forklaringene/kommentarene synes jeg er romanens svakeste punkter. Siden jeg ikke forstår at noen kan handle som Ella, utfordres jeg når jeg leser og får inntrykk av at slike ting kan faktisk bare skje. ”Leilighet gjør tyv” sies det – det kan sikkert skje den beste at man gir etter for en fristelse én gang, og siden fanges av det man har gjort? Faktisk synes jeg det er bedre at jeg som leser utfordres til å finne mulige forklaringer selv, i stedet for at forfatteren skal tolke eller forklare.
Sidetemaet med den døde broren blir for meg et litt forstyrrende element. Jeg skjønner at Ella er preget og formet av det hun har opplevd i oppveksten, og at det for forfatteren kanskje er en del av forklaringen på hvorfor Ella handler som hun gjør. Jeg tror boka kunne vært like god, og kanskje bedre?, uten dette sidetemaet.

Litt småplukk:
På s 140 er blir det nevnt at en ser ”molefunken” ut. I følge ordboka skal ordet skrives ”molefonken”.

S 147 og 228 står det ”håndkledet”. I følge ordboka skal dette skrives ”håndkleet”, i entall ”håndkle”, ikke ”håndklede.” Mulig at dette er dialekt?

Romanen er Gjestads debut som forfatter, og jeg er imponert over resultatet.

«Søsteren min på peishylla» av Annabel Pitcher

                                                Utgitt av Cappelen Damm 2011

Oversatt av John Grande

Jamie på ti år er fortelleren i denne boka. Han har to søstre, tvillingene Rose og Jasmine, eller Jas, som hun kalles. Rose har vært død i fem år; det istykkersprengte legemet hennes ble brent til aske og står nå på peishylla i ei urne. Foreldrene sørger fryktelig fremdeles, og forventer at Jas og Jamie også skal sørge, vise sorg og oppføre seg ærbødig. Særlig Jamie synes det er vanskelig å sørge nok - han var jo bare fem år da Rose døde og husker henne knapt. Roses aske har foreldrene forsøkt å spre flere ganger, men de har ikke greid å gi slipp på det lille de har igjen etter Rose. Moren føler at faren vil legge skyld på henne for at Rose kom ut for den bomba i søppeldunken i London – til slutt orker hun ikke mer, er utro med en annen mann, og forlater faren, Jas og Jamie. Faren flytter med barna ut av London, men han sliter med å gi dem omsorgen de trenger. Han trøster seg med alkoholen, klarer ikke å se annet enn sin egen sorg, sitt eget store tap. Jas sulter seg uten at faren ser ut til å merke noe eller bry seg, og Jamie må også greie seg som best han kan, der han seiler sin egen sjø. Han savner moren, venter og lengter etter at hun skal ta kontakt. 

På den nye skolen blir han kjent med muslimske Sunya. Hun er vakker, klok og tøff, men siden faren legger skylden på muslimene for at Rose ble drept, forsøker Jamie å unngå henne. Da de likevel blir venner, synes han at han må holde vennskapet skjult for faren.

Dette kan høres fryktelig dystert og melodramatisk ut, men faktisk oppleves boka som lett, av og til lystig, bevegende og engasjerende. Boka er godt og følsomt skrevet – det skjer mye hele veien og jeg blir spent på hvordan ting utvikler seg. Følgelig slukte jeg boka i løpet av et par kvelder.

Jeg må sitere litt fra s 96, hvor Sunya forklarer Jamie hvorfor hun går med hijab (den beste forklaringen jeg har hørt/lest til nå):

«En hel bunt med hår hadde løsnet fra det rosa hodetørkleet til Sunya. Jeg hadde aldri sett så mye før. Det var tykt og blankt og mye finere enn håret i alle de sjamporeklamene med damer som driver og kaster på hodet. Og jeg sa at det var trist at hun var nødt til å dekke til håret på grunn av Koranen, som om det var noe ondt. Sunya slurpet i seg den siste skvetten med milkshake og sa Jeg dekker ikke til håret fordi det er ondt. Jeg dekker det til fordi det er godt. Jeg skjønte ingenting, så jeg holdt munn og blåste sjokoladebobler. Sunya satte fra seg glasset og sa Mamma lar bare pappa få se håret hennes. Ingen andre menn. Det blir mer verdifullt på den måten, og jeg spurte Som med en gave, og hun sa Jepp. Jeg tenkte på hvor mye bedre det hadde vært om mamma bare hadde latt pappa få se håret hennes, og ikke Nigel også. Skjønner, sa jeg.»

Sitatet viser også hvordan replikker er vist i teksten med kursiv. Slik blir den spunnet inn i teksten og alt går som i en strøm, sammen med Jamies tanker og opplevelser. Dette fungerer helt fint.

Boka handler altså om en tiårig gutt, og kanskje kan boka fungere som lesestoff for lesere som er like unge. Men aller best tror jeg boka passer for ungdom og voksne.

«Trash : du vet aldri hva du finner» av Andy Mulligan

Utgitt av Aschehoug 2011

Oversatt av Sverre Knudsen

I denne ungdomsromanen møter vi Raphael, Gardo og Rat som holder til på søppelfyllinga Behala. De lever av det de finner i søppelet. En dag finner Raphael ei veske. I den ligger ei lommebok med en fin sum penger, et kart og en nøkkel.

Dagen etter dukker politiet opp på fyllinga for å spørre om noen har funnet noe. De forteller – etter å ha blitt spurt – at det er ei veske de leter etter. Raphael kommer i politiets søkelys, da tanta hans glipper ut med at Raphael fant noe dagen før, men han lyver seg fra det for nå. Guttene skjønner at innholdet i veska må være av en helt spesiell betydning, siden politiet legger så mye arbeid i å finne det igjen…

Boka er spennende, men dyster og tung tematisk. Fortellerperspektivet skifter mellom flere, og dette er også med på å gjøre boka tyngre å lese. Jeg synes tema er interessant og engasjerende, men regner med at en del unge/utrente lesere vil synes den er litt tung å komme gjennom.

«Midt imellom» av Jean Kwok

Utgitt av Bazar 2011

Oversatt av Hilde Lyng

Elleve år gammel kommer Kim Chang til New York sammen med moren sin – de har emigrert fra Hong Kong. Morens søster tar seg av dem, gir moren arbeid i klesfabrikken hun eier sammen med mannen, og skaffer dem en midlertidig leilighet i et falleferdig hus. Leiligheten er trekkfull, huset er fullt av kakerlakker og rotter, og det eneste de har å fyre med er komfyren, da radiatorene ikke virker. Moren må arbeide svært mye for å tjene nok til å betale leiligheten og dekke lånet hun har fått hos søsteren – det går ikke rundt uten at Kim kommer til fabrikken etter skoletid og jobber sammen med moren.

Kim var svært flink på skolen i Hong Kong, men i New York tar det tid før hun lærer språket og det er vanskelig å hevde seg. Mot alle odds klarer hun å gjøre det godt på skolen, og det ser ut til å åpne seg muligheter for henne til en solid utdannelse, slik at hun og moren kan komme seg vekk fra slummen.

Dette er en gripende, godt skrevet roman. Første del av romanen var den som engasjerte meg mest. Der har forfatteren holdt seg til å beskrive nøkternt alt som skjer, alle miljøer og mennesker, mens hun i fortsettelsen noen steder har falt for fristelsen til å tolke og understreke hvor ille og håpløst alt er. Fortellingen griper sterkest når vi som leser selv får kjenne hvordan ting må oppleves eller føles, uten at det blir kommentert eller forklart for oss.

Kims språkproblemer får forfatteren fram ved å gjengi hvordan Kim misoppfatter ting som sies til henne, eksempel s. 26, her kommer kulturforskjeller også fram:

«Mr. Bogart fortsatte å skrive på tavlen. Jeg rettet meg opp og foldet hendene bak på ryggen for å lytte, selv om jeg ikke fikk med meg alt.

Han kikket på meg. «Hvorfor si tier du slik?»

«Jeg lei, sir,» sa jeg, men jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde gjort galt denne gangen. Jeg så meg rundt på de andre elevene. De fleste satt henslengt på stolene sine. Noen hadde sklidd så langt ned at de nærmest lå, noen lente seg på albuene, noen tygget tyggegummi. I Hong Kong må elevene folde hendene bak ryggen når læreren snakker, for å vise respekt. Langsomt frigjorde jeg armene og la hendene på pulten foran meg.

Mr. Bogart ristet på hodet og snudde seg mot tavlen.»

«Midt imellom» er Jean Kwoks første roman og en sterk debut.

«Mini-shopoholiker» av Sophie Kinsella

Utgitt av Gyldendal 2011

Oversatt av Hilde Rød-Larsen

Dette er den sjette romanen om shopoholikeren Becky Bloomwood, nå med etternavnet Brandon – hun og Luke har vært gift noen år, og de har ei datter, Minnie, som er blitt to år. Becky får servert noen små stikk herfra og derfra om datterens oppførsel, og hun begynner å bli redd at det kanskje er noe i det folk sier, nemlig at Minnie er bortskjemt. Stadig skriker hun ”miiiiin” og tviholder på ting hun kommer over og som hun vil beholde. Hun spruter ketsjup på klærne til folk og maler vegger med det hun tilfeldig kommer over. Becky vingler mellom ønsket om å kontakte ekspertise og få hjelp til å hanskes med Minnie, og behovet for å bortforklare det hele med at det er normalt og ikke noe å bry seg om. Luke har hendene fulle med bankkrisen som farer over landet. Den samme krisen får Becky til å love Luke at hun skal bruke alt hun har av klær i skapet hjemme minst en gang, før hun shopper noe nytt. Og hun har bestemt seg for å overraske Luke med et selskap på fødselsdagen hans. Det skal bli en kjempefest, men den må ikke koste for mye…

Jeg har lest alle shopoholiker-bøkene og kost meg med dem. Årets bok er ikke den beste jeg har lest, men den fungerer helt greit som lett underholdning.

Det kan synes som om den aller siste korrekturen har gått litt fort, da jeg finner en del små skjønnhetsfeil, som at ”Suze” har blitt ”Size”, ”Luke” har blitt ”Lukke”, ”henslengt” er blitt ”hengslengt”, og hvorfor i all verden har man konsekvent skrevet ”fusion”? På norsk heter det ”fusjon”, gjør det ikke det, da?

Ordet ”replisere” er brukt minst 14 ganger i løpet av romanen, og det synes jeg er for mye. Her skulle man søkt variasjon, og gjerne kunne man brukt verbet ”svare”. Veldig normalt og kanskje litt kjedelig ord, men ikke noe man henger seg opp i, i alle fall.

Konsekvent er sitattegnet » satt før komma, der det vanlige er å sette det bak. Eksempel s. 168: ”«Absolutt», svarer jeg uten å blunke.”

Flere steder i romanen er det brukt ”òg” i stedet for ”også”. Eksempel s 51: «… de har et hus i Chelsea òg.» Det er vel ikke noe direkte galt i å bruke ”òg”, men for meg blir det igjen en ting jeg henger meg opp i. Hva er feil med ”også”?

På s 277 nevnes ”paparazzier”. I entall heter disse fotografene ”paparazzo”, i flertall ”paparazzi”, uten –er til slutt.

Til slutt et artig sitat fra s 341, som klart viser Beckys holdning til shopping:

«Jeg mener det, shopping er utrolig mye bedre enn å gå til psykolog. Det koster det samme, og så sitter man alltid igjen med en kjole.»