"Sameland" av Magne Hovden

Denne morsomme, lettleste boka handler om Roy og Leif. De kan ingenting om samer eller samisk kultur, men har sansen for lettjente penger – derfor går de for å opprette fornøyelsesparken ”Sameland” i Pasvikdalen, hvor de planlegger å ta seg klekkelig betalt av turister som drømmer om å finne sitt ”indre reinsdyr”.

Ideen til boka er god, og Hovden får mye humor ut av dette. Og hvem vet – kanskje han blir rik av Sameland-påfunnet sitt?

At man kan sammenligne med Paasilinna og Pondus er blitt nevnt, og jeg forstår hvorfor. Her drikkes det øl, damer sjekkes, og persongalleriet omfatter flere merkverdige og skrullete fyrer.

Jeg lot meg absolutt begeistre, men hvis jeg skal være pirkete, synes jeg forfatteren kunne tegnet hovedpersonene litt tydeligere for oss. Roy og Leif blir for meg nokså like – jeg klarer ikke alltid å skille dem fra hverandre. Personene i boka er mer typer enn ekte personer, men det må man regne med i en bok som denne – som tydelig har som hovedmål å underholde leseren.

Språklig er det noe småtteri å pirke på her og der. Enkelte setninger blir lange og kronglete, og når forfatteren er kommet til et klimaks i handlingen – som han har bygget opp mot på en glimrende måte – blir det ikke så mye av et klimaks som jeg forventet. I stor grad skyldes dette språket – farten holdes nede av lange setninger, som gjerne kunne vært stykket opp til flere korte. Slik hadde vi fått bedre flyt og sterkere oppfattelse av de enkelte bitene i handlingen.
Eksempel s. 188: «Pekkonen slapp taket i Audun, som deiset i bakken og pilte av gårde innover i skauen, og gikk for å hjelpe Timo, men skled i reinsdyrlort og slo hodet mot en trerot.»

”Sameland” er forfatterens romandebut, og jeg håper han kommer til å skrive mer.

"Den urolige mannen" av Henning Mankell

Kurt Wallander begynner å bli gammel, helsa og hukommelsen skranter – han henger med hodet, billedlig talt. Ikke å undres over kanskje, at det blir slapp kriminal av dette; kjedsommelig og langtrukkent strekkes de få interessante poengene over side etter side. Som leser drives jeg videre av stahet og nysgjerrighet – jeg vil vite hva som har skjedd med ekteparet som har forsvunnet – først Stefan von Enke, så kona Louise.

Grunnen til at boka blir kjedelig er de lange, refererende partiene, og distraherende beskrivelser fra Wallanders dagligliv, samt tilbakeblikk på liv og virke. Disse beskrivelsene oppleves som forstyrrende digresjoner, og har lite eller ingenting å bety for den egentlige handlingen i boka. Man kan lure på om forfatteren har tenkt at han skal skrive visst mange sider, uansett om han så må tyne strikken farlig tynn både her og der.
Forfatteren velger også å fortelle og referere, i stedet for å vise, der det hadde vært så mye mer spennende om han hadde gått inn i scenen han forteller om, og latt oss være med og opplevd nært hva som skjer. Det er ikke det samme å få episoder gjenfortalt, gjennom en mann som forteller til Wallander hva han var med på for flerfoldige år siden.

Forfatteren gjør det tydelig helt i slutten av boka, at dette er den siste romanen om Kurt Wallander, og det er vemodig. Mange av de tidligere bøkene har vært interessante og spennende, men dessverre kan jeg ikke si at dette var en verdig avslutning på Wallander-verket.

"Tonje Glimmerdal" av Maria Parr

Av og til går ein i gang med ei bok, proppfull av forventningar til at leseopplevinga skal bli noko heilt utanom det vanlege. Etter å ha lese ”Vaffelhjarte” – og sidan eg dessutan veit at Maria Parr har vunne Brageprisen 2009 for ”Tonje Glimmerdal” – var forventningane på topp då eg kasta meg over denne barneboka.
Forventningane mine var kan hende for høge – dei vart i alle fall ikkje fullstendig innfridd.

Samanlikna med ”Vaffelhjarte” er denne boka tjukkare, meir ordrik (ho kjennest ikkje like velforma og kompakt som Vaffelhjarte – som om det er meir fyllord her) og ho er meir kompleks i oppbygginga.
Denne boka er på eit vis to historier i eitt. Fyrste del handlar om Tonje – einaste barn i Glimmerdalen, men ikkje venelaus – som i vinterferien opplever å få møte tre andre born og bli ven med dei. Me får møte Klaus Hagen, ein utoleleg campingplasseigar som ikkje utstår ungar – og i dette ligg det mykje artig konfliktstoff.
Andre del av boka handlar om den gamle mannen Gunnvald – venen til Tonje – som råkar ut for eit uhell og viser seg å ha opplevd tunge ting i fortida, som no dukkar opp att og byr på nye utfordringar.

Tonje Glimmerdal har sans for fart og fysiske aktivitetar. Dette gnir forfattaren inn ved å vise til ein heil del øvingar denne galne jentungen har føre seg. Sjølv tykkjer eg kjelkereisene og mykje av det andre som hender, er artig, men det er ikkje viktig at dei blir teikna slik i detalj; det trong rett og slett ikkje vera så mykje av dette i bokas gang.
Tonje vert kalla ”Glimmerdalens vesle dunder”, eit tilnavn eg ikkje fann heilt originalt, sidan eg er gamal nok til å hugse frå barndommen å ha lese bøker om radarparet Päivi og Mats, som vart kalla for ”Dunder og brak.” (Bøkene er om dette paret er skrivne av Hans-Eric Hellberg).

Slutten på fyrste delen av boka er ikkje heilt heldig komponert etter mitt syn. I innleiinga til siste passasje står det: «Resten av ferien vert så fantastisk som berre ein vinterferie i Glimmerdalen kan vere. Ein treng ikkje fortelje om det.» Sidan går forfattaren over til å rette merksemda mot Gunnvald, som ikkje er like lystig heile tida, og kvifor det, tru? Dette tener som ein overgang til neste soge og andre halvdel av boka.
Eg tykkjer forfattaren godt kunne fortald om den fantastiske vinterferien ho har spelt opp til i mange sider – faktisk kjende eg meg snytt då denne vendinga brått kom opp. Eg hadde gleda meg til å vera med på kosen og moroa, men den fekk me ikkje ta del i, altså.

Konklusjonen eg vil kome med er at forfattaren kunne vald å lage to bøker i staden for ei, og laga større heilskap og homogenitet, om eg kan seie det, i dei einskilde forteljingane sine. Alternativet kunne vere å kutte heile fyrste del, sidan den kan verke som ei lang innleiing til del to, som tematisk og – målt i omfang – har størst tyngdepunkt i boka.
Ho kunne elles vald å late Tonje fortelje historia, med si stemme – for slik forfattaren fortel om Gunnvald gjennom Tonje i tredjeperson – blir det større avstand til han, og ein heil del refererande passasjer. (I ”Vaffelhjarte” har forfattaren brukt eg-forteljar med stort hell.) Refererande blir det og når handlinga i ”Heidi” av Johanna Spyri vert attfortald i boka.

Boka er som sagt tjukk og persongalleriet er stort. Eg synes Parr kunne ha kutta ut fleire av personane – alle desse er ikkje viktige for samanhangen – om ho hadde gjort om noko her og der. Eit døme er tantene Eir og Idun – dei får me høyre om i små dryp utover i heile boka, men ikkje treffe før heilt i slutten av boka. Ofte er det slik at det midt i ei scene blir referert kva ei av tantene brukar å seie om eitt eller anna (Døme s. 222: Her kjem Tonje si mor (overraskande?) heim. Det står: ”Der stoppar både pappa og Tonje med eit rykk og stirer framfor seg. Tante Eir sa ein gong at ingen i verda kan rope ”mamma” slik som Tonje. – Du ropar så trestammane brotnar nedgjennom heile dalen, sa ho.” Desse tantedigresjonane er artige og fargerike, men bremsar gjerne noko på framdrifta.

”Tonje Glimmerdal” er ikkje noko dårleg bok – langt ifrå. Men eg må innrømme at eg vart litt skuffa, etter den fantastiske debuten Parr knalla til med, gjennom ”Vaffelhjarte.”

"Evighetens kyss" av Stephenie Meyer

Denne boka gikk jeg løs på av nysgjerrighet – Hva er det med denne, som blir en slik farsott verden over?
Før jeg leste boka, hadde jeg sett filmen – den har tittelen ”Twilight”. Filmen var for så vidt grei – den hadde spenning og nerve – men jeg blir nok aldri særlig fan av dette vampyrstyret.

Boka er dessverre ikke like bra som filmen. Her er det klisjépreget, lite forseggjort språk – dårlig framdrift, den er rett og slett kjedelig i store partier. Like før slutt stiger spenningen og mye skjer i løpet av få sider, men så roes alt ned og boka avsluttes i pinefullt seige klisjeer.

Boka handler om Bella (egentlig heter hun Isabella, men alle kaller henne Bella) som kommer flyttende til faren sin, Charlie. Han bor i Forks, en liten by i delstaten Washington. Bella har valgt å flytte til faren, for at moren skal føle seg mer fri til å reise rundt med den nye kjæresten sin. Slik får vi raskt forståelsen for at Bella er sjelden og god – hun tenker mer på andre enn på seg selv.
Allerede den første skoledagen i Forks legger Bella merke til en gutt – Edward Cullen – fordi han er overjordisk vakker. Det viser seg at de skal sitte ved samme pult i biologitimene, og hun får snart følelsen av at han ser på henne med mishag og helst ikke vil være i nærheten av henne. Men så redder han livet hennes, og siden synes det som om han endrer holdning til henne.
Kort fortalt viser det seg av Edward er vampyr, men heldigvis drikker han ikke menneskeblod – han og familien jakter dyr og stiller blodtørsten på den måten. Men tørsten etter menneskeblod er der alltid, derfor kan disse vampyrene være farlige for mennesker, om de fristes for mye.
Dypest sett er boka en kjærlighetsroman, men vampyrelementet skaper ekstra spenning og vanskeligheter for de elskende.

At Bella forelsker seg i en vampyr er sensasjonelt, men forfatteren klarer ikke å skape følelsen av skrekk, uro og dilemma for meg som leser. Uhyre langsomt får vi innsikt i Edwards skjebne, gjennom Bellas samtaler med ham. Det er uttværende, seigt og kjedelig skrevet. Samtalene mellom disse to er fullt av bremsende detaljer om hvordan de sitter, hva slags ansiktsuttrykk de har når ditt og datt blir sagt – resultatet er svært dårlig framdrift. Et eksempel for å vise hva jeg mener: Side 94: ”Jeg så ned på hendene som jeg hadde foldet rundt brusflaska, og visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre nå. «Hva tenker du på?» spurte han nysgjerrig. Jeg så inn i de mørkegule øynene, ble helt ør som vanlig og buste ut med det jeg tenkte. «Jeg prøver å finne ut hva du er.» Han ble stram i ansiktet, men klarte å beholde et litt anstrengt smil. «Klarer du det da?» spurte han i en likegyldig tone.”
Slik fortsetter hele denne samtalen, og flere til, som tynes ut over mange sider.

Edward og søsknene er vakre, det blir gjentatt til det kjedsommelige, og klisjéene kommer tett. Det er også lett å ty til klisjéer når Bellas følelser beskrives, og av og til blir resultatet ufrivillig komisk. Eksempel side 236: ”Han sendte meg sitt skjeve smil, og både pusten og hjertet mitt stoppet. En engel kunne ikke vært mer praktfull. Ingenting ved ham kunne forbedres.”
Tenk at både pusten og hjertet stoppet – jeg synes dette høres alvorlig ut, burde hun kanskje oppsøke lege? Beskrivelsene av Edward får ikke meg til å bli forelsket eller betatt – jeg synes det er skikkelig turn-off at huden hans er hvit og beskrives som marmor, og ja: han er kald å ta på. Det er Bellas åndenød, hjertestans og andre reaksjoner som skulle hjelpe meg til å forstå hvor fantastisk han er, men jeg tror dessverre ikke på det.
Side 279 er det mer å le av – her er Edward og Bella ute på biltur. Edward kjører – han kjører svinaktig fort, men trenger ikke se på veien, for han har spesielle evner. ”Av og til stirret han inn i solnedgangen, og av og til på meg – på ansiktet mitt og håret som blåste ut av det åpne vinduet. Hendene våre var foldet i hverandre.”
Ærlig talt: Blåste håret hennes virkelig ut av vinduet? Og burde han ikke holdt den ene hånda si på rattet?

På vegne av kvinnekjønnet har jeg også lyst til å protestere på kvinnesynet som presenteres. Bella framstilles som en slags skjør plante, vi får høre at hun er klønete og en evig ulykkesfugl – hun kan tydeligvis bli skadet selv om hun går på flat mark, og hun kan ikke gå i skogsterreng uten å bli støttet og hjulpet fram.

Boka burde vært mye kortere – mange av de kjedeligste scenene kunne enten vært kuttet ut eller forkortet kraftig. Språklig kunne oversetteren gjort en betydelig bedre jobb – hvor god boka er på engelsk vet jeg ikke, men her i oversettelsen er det mye dårlig språk man lett kunne forbedret, om man hadde tatt seg tid. Jeg regner med at det er hastverket som har slått uheldig ut?

Boka er elsket og etterspurt blant unge jenter og kvinner, og jeg kan selvfølgelig forstå det. Selve historien, plottet er godt og annerledes, men dramaturgien og språket er ikke mye å rope hurra for.

"Spinn" av Tom H. Dalbak

Etter å ha lest og likt ”Den siste bjørnen i Vassfaret” ble jeg nysgjerrig på hva Dalbak har skrevet før. Derfor tok jeg med meg ”Spinn” hjem fra biblioteket sist jeg var der. ”Spinn” ble utgitt i 2000 og er forfatterens debut. Som debut betraktet er dette meget solid håndverk. Dalbak skriver godt og sikkert, slik at man fort kjenner det trygt å gi seg over til historien han vil dele med oss.

Boka handler om Thomas Dahls planlagte reise fra Drammen til Turku i Finland. Reisen skal foregå på sykkel og målet er å møte Ylva Menti, som han helt tilfeldig har funnet og valgt seg som potensiell kjæreste, etter å ha sett fotografi av henne og lest om henne i et gjenglemt nummer av en finsk avis han har kommet over.

For at vi skal forstå bakgrunnen til at Thomas kan finne på noe slikt, tas vi med tilbake til ting som har skjedd i Thomas’ barndom og ungdom – særlig det siste året på videregående. På den tiden var Thomas håpløst forelsket i Iselin, som dessverre (og muligens fordi hun var for vakker) ikke evnet å se hans indre kvaliteter.

Bokas hovedtema er kjærlighetslengsel, ensomhet, samt en slags diskusjon rundt hva indre og ytre skjønnhet er og betyr. Thomas har hele oppveksten følt seg ensom, og mener at denne ensomheten kommer seg av at han er så lite vakker. I virkeligheten er det nok heller Thomas’ nerdete oppførsel som skremmer vekk potensielle venner, og som også gjør det vanskelig for ham å finne noen som matcher, så moden og intellektuell han er.

Som i ”Den siste bjørnen i Vassfaret” er hele boka skrevet i presens, noe som kan gjøre tidshoppene noe uoversiktlige for leseren. Å skrive jeg-fortelling samtidig med at man skriver i presens, kan gi en maksimal nærhet til hovedpersonen og handlingen, og jeg tror valget av presens er tatt ut fra ønsket om slik nærhet. Av hensyn til leseren og dennes forståelse av hvor vi tidsmessig er i fortellingen, kunne forfatteren oftere lagt igjen tidsanvisninger når han flytter seg, slik han har gjort på side 26: ”Første skoledag i siste klasse!” eller s. 22: ”Alt skjedde det siste året på videregående. Det er kvelden før skolen starter…” Mer av den slags hadde gitt pluss i margen fra meg.

Thomas Dahl er hva vi vil kalle en nerd, noe vi får klart for oss allerede i starten av boka, når han som liten gutt kommer med veslevoksne og kritiske innsigelser til eventyret ”Den stygge andungen”. Senere utover i boka presenteres vi for en del utlegninger av Thomas’ kunnen og viten, særlig vedrørende første verdenskrig, som kjennes noe langdryge og unødvendige etter min mening.

Alt i alt er dette en god fortelling, med en interessant hovedperson og behandling av viktige tema. Romanen er helt klart i slekt med ”Den siste bjørnen i Vassfaret” – men med en yngre og enda mer forvirret hovedperson, som sliter med mer ungdommelige problemstillinger.