mandag 1. februar 2010

"Shackleton : en polarhelt for vår tid" av Roland Huntford


Portrett av Sir Ernest Shackleton


Når man leser om Roald Amundsen og Robert Scott, dukker Ernest Shackleton stadig opp som en figur litt ute i kulissene. Dette oppgir Huntford som utgangspunkt for at han ønsket å skrive Shackletons biografi. Hvem var denne mannen, som virket som en slik sympatisk og dyktig fyr, men som aldri lyktes hundre prosent med sine polfarerprosjekt?

Boka er omfangsrik og beskriver deler av Shackletons liv og virke med detaljrikdom og nærsynthet. Faktisk blir boka noe tung å komme gjennom som følge av alle detaljene, spesielt fra Shackletons legendariske sydpolferd som endte opp som en gedigen redningsoperasjon i stedet. Shackleton planla å gå sydpolkontinentet fra kyst til kyst. Siden Sydpolen allerede var erobret av Roald Amundsen, måtte han finne på noe nytt. Skuta Endurance frøs dessverre fast i isen og ble til slutt knust av ismassene. Shackleton og hans menn forflyttet seg først over is og delvis fløt de på bevegelig is, deretter berget de seg i land på Elefantøya med småbåter. De fleste mennene ble liggende i leir på Elefantøya, mens Shackleton og fem andre dro videre i en båt som til slutt førte dem i land på Sør-Georgia. Der ble tre menn etterlatt, mens Shackleton og to til slet seg til fots over på andre siden av øya, til Hvalbukta. Der møtte de folk og fikk – med tid og stunder – hjelp til å plukke opp resten av mannskapet.

Shackleton virker som å ha vært en jovial og hyggelig fyr, og på mange måter en av de bedre lederne av disse polfarerne jeg har lest om. Han følte stort ansvar og omsorg for sine menn. Han lot ingen skuffelser knekke motet hos seg selv. Der ett mål brast, fant han et nytt, selv om skuffelsen var stor over planene som derved måtte kullkastes. Han greide dessuten å forholde seg i ro (vente!) når det var påkrevd, selv om handling var det som tiltrakk ham mest.
Shackletons drivkraft virker å ha vært ønsket om berømmelse og rikdom. Han hadde håp om å finne gull eller andre verdifulle materialer til utvinning i det nye landet han oppsøkte og utforsket.
Han var i likhet med Scott ingen stor planlegger, men stolte på intuisjon og at løsningene ville åpenbare seg underveis. Sammen med en dose flaks skulle det vel gå bra? Det virker faktisk som om ”hell og lykke” var noe man trodde på som leder den gangen? Interessant, synes jeg. Scott og Shackleton mente vel at Gud og skjebnen sto på engelskmennenes side, kanskje?

Det aller siste kapitlet i boka – en epilog – ble for meg det mest spennende ved hele framstillingen. Schackleton var visstnok ingen mester til å skrive – han var den muntlige fortellingens mann. Derfor dikterte han sine bøker til en Saunders, som siden sørget for å få beretningene nedskrevet. Denne gjennomgangen fant Shackleton krevende – i følge Leonard Tripp som var til stede ved en slik anledning – minnene om strabasene kom så tydelig fram for ham på nytt. Til slutt fikk han ut av seg hva som plaget ham mest – nemlig tanken på ”den fjerde mann.” Han fortalte at han – da de tre mennene slet seg over Sør-Georgia – hadde følt at det var en fjerde mann ved deres side – en usynlig følgesvenn. Senere kom det fram at flere hadde hatt en lignende fornemmelse mens de slet ute i isødet – ” en rar følelse av at det var en annen person sammen med oss.”
Dette gjorde meg nysgjerrig, og jeg stiller meg følgende spørsmål: Hvem mente de at denne fjerde mannen var? En følgesvenn? En engel? Gud selv? Et gjenferd?


Om du er interessert i Sir Ernest Shackletons sydpolferd, kan jeg anbefale filmen ”Shackleton” med Kenneth Branagh i hovedrollen som Shackleton. Det er en virkelig spennende film som viser strabasene på en troverdig og nervepirrende måte. Dessuten er Branaghs utseende veldig likt Shackletons, etter hva jeg kan se av gamle portrett – slik at jeg får følelsen av at det virkelig er Shackleton selv jeg ser på skjermen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar