mandag 8. februar 2010

"På høye hæler over Grønland" av Siri Østli



Denne feelgood-romanen er Østlis debut som romanforfatter (tidligere har hun utgitt noveller), og jeg synes for så vidt hun har grunn til å være fornøyd med denne. Den har humor, snert, fargerikt persongalleri og nok intriger til å fylle en nokså tykk bok. (Om ikke fullt så tykk som boka faktisk er, med sine 463 sider.)
Språket er i all hovedsak godt – variert og fyldig – i alle fall i starten.
Dessverre har jeg noen innvendinger. Det er flere ting som trekker ned, som jeg vil komme inn på. Jeg tror at konsulenten og forlaget kunne gjort en bedre jobb for å støtte og hjelpe Østli med en del valg og med selve komposisjonen og dramaturgien – da kunne denne boka blitt en skikkelig feelgoodperle. Slik den framstår, er den ujevn og noe rotete.

Humoren og persongalleriet i boka minner meg om hvordan Sophie Kinsella og Helen Fielding kan skrive – her er venninnene med de store problemene, her er foreldrene med utfordrende særegenheter, en bortskjemt og forkjælt søster, for ikke å snakke om de håpløse mennene, deriblant en selvopptatt, homofil sjef. Det er mange klisjeer her, men det mener jeg for så vidt man kan tillate seg i en slik type bok. (Selv om jeg må si jeg reagerer på at nær sagt alle menn i boka blir framstilt som idioter – hvor er nyansene?)
Sofie er bokas hovedperson, hun bor på østkanten av Oslo og jobber som assistent for en dekoratør med godt rennome. Idet boka starter får vi høre om hvordan Sofie finner opp en kjæreste – Isak - etter at Ole Johnny har slått opp. Ole Johnny var en super elsker, veldig mandig og kjekk, og selv om han er litt dum og deilig og notorisk utro, var det koselig å ha ham i huset. Sofie sørger når han flytter ut. Den fiktive Isak gjør det lettere for henne å komme unna uønskede avtaler (særlig med moren og søsteren) – hun skylder på at hun skal ut og spise middag med ham og lignende. Dessuten tror hun seg mindre stakkarslig i andres øyne, når hun ikke er uønsket singel – selv om kjæresten bare en er fantasifigur, altså.
Det vil bli for slitsomt og vanskelig å referere mer av handlingen – og noe spenning skal det være igjen til deg som vil lese boka også. Mange av bokas bipersoner får ”taletid” i løpet bokas gang – særlig er Sofies venninne Iselin sterkt tilstede. Det er nesten slik at boka har flere hovedpersoner. Det kunne vært fint, men det blir litt rotete for meg med all hoppingen mellom de ulike personene, og utydelig hva som egentlig er bokas viktigste historie – hvor er den røde tråden – eller skal vi si: Hvilken av de røde trådene er viktigst?

Bokas åpning er den sterkeste delen av boka. Jeg får en assosiasjon til disse ”Ta-sjansen”-båtene i Holmenkollen – hvis du ser for deg en av de som skyter ut med en voldsom fart og du tenker at: ”Nå må det da bli rekord her!?”. Men når båten har kommet noen meter unna rampa, mister den helt farten. Mannskapet i båten må ut med årene og kave det beste de kan, mens kapteinen helt til slutt hiver seg ut og greier med nød og neppe å klinge med bjella for å markere at doningen er i mål. Og det ble ikke rekord likevel – langt ifra.
Da jeg hadde lest den første femtedelen av boka kjente jeg meg målløs. Var det mulig? Så rappkjeftet og fargerikt og morsomt – jeg gledet meg til resten. Men etter en pangåpning greier ikke Østli å holde koken, dessverre. Dramaturgien er ikke stram nok, og det blir utenomskjebner og utenomsnakk i altfor stort monn. Og humoren – som jeg i starten syntes var frekk og frisk – bikker mer og mer over mot frekk og freidig. Humor er vanskelig og må brukes med nennsom hånd. Når man velger som Østli, å latterliggjøre nesten alle personene i boka, på en måte som får oss til å kjenne at den harselerende selvgodheten i hovedsak har utspring i Sofies syn og tanker, så får man ikke sympati med noen. Sofie blir for slem, og alle de andre får de dårlige sidene så ettertrykkelig belyst, at man skjønner at det ikke er dem vi skal heie på. Hvem er det da meningen at vi skal sympatisere med?
Humor kan også føre til en distansering til handling og følelser boka inneholder – en distanse de som liker feelgood og kjærlighet ikke vil ha i lesestoffet sitt. Selv om vi liker tull og tøys, og lar oss forføre av en forfatter som kan få oss til å le høyt flere ganger i løpet av ei bok, så vil vi ha ekte følelser, ekte kjærlighet.

Tidens gang i boka er flytende – det er vondt å skjønne om det har gått dager, uker eller måneder mellom begivenhetene det gjøres rede for. Jeg synes Østli kunne satt ned noen punkter for oss – kanskje angitt dag eller måned i alle fall – slik at vi hang bedre med. Jeg blir litt forvirret når Sofie plutselig har fått ny jobb uten at det er gjort skikkelig rede for når det skal ha funnet sted, og slik Iselins mage plutselig er blitt enorm, da må det da ha gått måneder siden sist vi hørte om henne? Dette er forvirrende.

Noen steder roter Østli med fortid og fortid av fortid, for eksempel i kapittel 27. Her har Sofie rotet seg bort på Bygdøy, og mens hun ringer til Iselin for å få hjelp og venter på å bli hentet, tenker hun tilbake på det som har skjedd i selskapet hun har vært i, tidligere denne kvelden. Her angis alt som gjøres og sies i vanlig perfektum, både det skjer der og da, og det skjedde tidligere på kvelden. Jeg vet av egen erfaring at dette er en nybegynnerfeil det er lett å begå. Dette burde konsulenten ha oppdaget og fått rettet opp i!
Østli velger i flere sekvenser å gjenfortelle ting som har skjedd, enten som i kapittel 27, der Sofie sitter og tenker tilbake, eller ting blir omtalt av bokas hovedpersoner, slik at deler av bokas handling dermed blir referert i gjengitte samtaler. I hovedsak synes jeg disse scenene kunne blitt vist i stedet for fortalt – ved at vi fikk delta som fluer på veggen – Østli skifter uansett stadig på hvem fortellerperspektivet ligger hos. Alle disse referatene og informasjon fra annenhånds kilder er ikke særlig god dramaturgi, synes jeg. Et annet alternativ er å kutte disse sekvensene helt ut, eller referere ultrakort hovedpoengene vi trenger å vite til senere. Boka blir langdryg nok, om ikke alle disse kjedelige sekvensene skal trøtte oss ut.

Språklig er det ikke veldig mye jeg må pirke på, men jeg merker meg er at Østli i perioder har en forkjærlighet for foranstilt eiendomspronomen, som på side 73, der vi finner ”sine datakunnskaper”, ”sine digitale tall” og ”sine vanlige, rolige dager,” der det kanskje hadde vært mer moderne og mindre stivt å skrive ”datakunnskapene sine” osv. De foranstilte eiendomspronomenene minner meg om dårlige oversettelser fra engelsk til norsk – der den engelske ordstillingen smitter over til den norske oversettelsen.

Innvendingene til tross, så mener jeg at dette er en bra debut. Jeg tror vi i hovedsak må legge skylden på forlaget for at de ikke har fulgt opp slik de burde, bidratt mer og fått frem de beste sidene ved boka. Konsulenten burde satt fingeren på hvor man kunne strammet inn og kvistet, for å få vekk en del av de overflødige bipersoner og bihistorier boka skjemmes av.
Boka kan anbefales for alle som liker feelgood, og jeg vil selv følge spent med på hva Østli kommer med i framtida.

2 kommentarer:

  1. Hei!

    En god og grundig bokanmeldelse, og jeg er enig med mye av det du skriver, - men jeg mener at boka på grunn av at den er for lang og er så full av klisjeer og har rot i uker, måneder og årstider - er ganske dårlig.

    SvarSlett
  2. Hei Solgunn!
    Jeg leste på bloggen din og ser at vi har påpekt mye av det samme. Jeg må innrømme at jeg vaklet mellom å anbefale/ikke anbefale, men landet på anbefale, til tross for manglene. Men at den kom på K-fond var mer enn den fortjente - med forbehold om at den ikke nulles, da.

    SvarSlett