tirsdag 2. mars 2010

"Den siste bjørnen i Vassfaret" av Tom H. Dalbak



Boka starter med at hovedpersonen Espen Alm får jobb som bjørneforsker ved Høgskolen i Buskerud, avdeling Drammen. Han skal sendes til Vassfaret, der han skal se etter bjørn og forhåpentligvis ikke finne noen: Her er man interessert i å få dokumentert at bjørnestammen i Vassfaret er utdødd.

Snart hopper vi tilbake i tid, og vi får oppleve scener fra Espens barndom, vekselvis med scener fra en ikke fullt så fjern fortid – da Espen var samboer med Elisabeth Ryer og fikk et barn med henne. (Elisabeth Ryer omtales konsekvent med fullt navn, noe som passer godt – dette er ikke en kvinne man blir helt klok på eller føler seg dus med.)
Boka er faktisk halvgått, før Espen endelig er på plass i Vassfaret, men så er nok heller ikke tiden han tilbringer som bjørneobservatør i villmarka bokas viktigste tema. Espens forhistorie er helt sentral å få med seg, for slik får vi en viktig forståelse for Espens lengsel etter Vassfaret og bjørner.

Jeg fant denne romanen engasjerende, både følelsesmessig og i forhold til at den tar opp interessante/viktige tema, er godt fortalt og har bra framdrift. Scenene fra Vassfaret er flotte – her er godbiter for alle som kjenner dragning mot villmarka og liker romaner der natur og dyreliv er tema.

Selv om jeg konkluderer med at boka er god og absolutt må anbefales, vil jeg likevel ta opp noen småting fordi jeg (som vanlig) er i det pirkete hjørnet og leter etter forbedringspotensialet i enhver bok.

Dalbak har valgt å skrive alt som skjer i boka i presens, og slik vises ikke hoppingen i tid (som det er en god del av) på noen tydelig måte. Han kunne for eksempel valgt å vise at nå hopper vi i tiden, ved å merke avsnittene med årstall, stedsangivelser eller andre typer kapitteloverskrifter og enda skrive alt i presens. Eller han kunne skrevet de tilbakeskuende scenene i fortid, og holdt seg til å bruke presens når vi er i nåtid. Jeg tror det ville vært et ryddigere og bedre valg, men dette er vel smak og behag. Det går stort sett greit å henge med og forstå hvor i tiden vi befinner oss.
På s. 121 forteller han om noe som har hendt i presens, og et lite avsnitt her er noe som skal skje i framtid, det ble vanskelig. Her bruker han preteritum og skriver: ”Neste helg var det fest for vennene mine…” Det riktige skulle vel vært å bruke preteritum futurum? Slik at det skulle stått: ”Neste helg skulle det være fest for vennene mine…”
Konklusjonen min må bli at tidshoppene kunne vært enklere å holde styr på om han ikke skrev alt i presens.

Forfatteren veksler mellom å omtale Espens sønn som Marius (hans virkelige navn) og Bjørn (navnet han opprinnelig ønsket at sønnen skulle få). Han veksler også mellom å omtale han som ”du” eller ”han”. Når han skriver ”du” er vi i Espens tanker, og han ”snakker” til sønnen. Når han skriver ”han” er vi tilbake i vanlig fortellerperspektiv (boka er en jeg-fortelling). Andre ganger snakker Espen (jeg) med seg selv, da sier han ”du” og mener seg selv. Eksempel s. 261: ”Pusten min står hvit foran meg, du må komme deg vekk fra disse myrene. Du lager for mye spor.” Dette eksempelet er det eneste jeg fant som viser at han skifter mellom jeg (min) og du i samme setning – ellers skifter han ikke før i neste setning.
I starten var jeg usikker på om forfatteren selv var klar over disse skiftene mellom han/du og jeg/du, men etter å ha lest hele boka tror jeg at han har vært klar over hva han har gjort, og at det passer bra slik. Espen blir stadig mer forvirret og roter ting til for seg selv, og dette kommer fint fram slik han prater med seg selv og sønnen i tankene nå og da.

Forfatteren har en forkjærlighet for å bruke utropstegn midt i setninger. Eksempel s 56: ”Si et eller annet! kanskje ikke mer om rever.” Han har tydeligvis fått lov av forlaget/konsulenten til dette, (for ikke å snakke om at han må ha oversett alle de automatiske rettingene, hvis han har brukt Word) og alt er vel lov så lenge du er klar over at du bryter regler og kan begrunne hvorfor du gjør det. Likevel stiller jeg meg noe tvilende til hvor vidt dette er nødvendige virkemidler for å gi leseren følelse av fart, drama eller høyt stemmeleie.

Forfatteren har brukt uttrykket ”bunndyr” fire-fem ganger i løpet av bokas gang. Uttrykket er flott og originalt, men nettopp derfor burde han ikke gjenta det flere ganger utover i boka. Fordi ordet er sjeldent, legger jeg godt merke til det når det kommer igjen og ønsker at forfatteren kunne variert med et annet uttrykk.

Men konklusjonen står fast: Dette er ei god bok og herved er den anbefalt!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar