fredag 19. mars 2010

"Alt det som lå meg på hjertet" av Levi Henriksen



Dette er en novellesamling. Av samme forfatter har jeg lest novellesamlingene ”Feber” (2002) og ”Ned, ned, ned” (2003), samt romanen ”Snø vil falle over snø som har falt”. Etter å ha lest romanen den gangen (2004) konkluderte jeg med at jeg syntes Henriksen burde holde seg til å skrive noveller, siden jeg var begeistret for dem, mens romanen ikke falt helt i smak.
Jeg har også lest novellesamlingen ”Bare mjuke pakker under treet” (2005).
”Alt det som lå meg på hjertet” har undertittelen ”Flere mjuke pakker under treet” og byr altså på flere julenoveller.
Jeg mener Henriksen skriver folkelig, variert og rikt, og – i alle fall tidligere – har jeg syntes det har virket som om han hadde leseren i tankene når han skrev og forsøkte å møte denne.

Jeg er usikker på hva jeg synes om ”Alt det som lå meg på hjertet”. For det første opplever jeg hele samlingen, når jeg ser den under ett, som ujevn. Noen av novellene er gode, velskrevne og spennende, som kriminalromaner nesten (”Austmarka”, ”Sebrafinger”), mens andre virker uengasjerte, hastige og halvferdige (”Alt det som lå meg på hjertet”, ”Radioevangeliet”). Tar jeg for meg en og en novelle er det enkelte jeg rett og slett ikke forstår slutten på, som ”Radioevangeliet”. Hva som egentlig skjer der til slutt, blir for gåtefullt eller åpent – jeg skjønner ikke hva Henriksen har tenkt og ment. (Jeg må ta forbehold om at det kan være meg som er treg i oppfattelsen.) Slutten på ”Sebrafinger” er også vanskelig eller jeg kan få en følelse av at den bare blir sluppet, slik den fades ut i det blå. Den siste setningen er ”Så lar jeg historia om ham slutte der.” Det virker hastig og lettvint, omtrent som vi skrev SLUTT da vi ikke orket å skrive mer på stilen vår på skolen.
Novellen ”Jacobsen” leste jeg halve av, før jeg forsto at det var to personer som vekslet på å være jeg-forteller – en kvinne og en mann. Dette burde forfatteren løst på en annen og tydeligere måte. For flere av novellene i boka føler jeg at forfatteren glemmer leseren. ”Finn ut av det om du kan,” virker det som han har tenkt, mest opptatt av å få ting ut, mindre interessert i hvordan vi som leser, oppfatter teksten.
Den beste novellen i samlingen er etter min mening ”Hva ville Donald gjort?”, fordi den er tydelig og har en retning der mange av de andre novellene mer veiver hit og dit, og ingen synes å styre mot punktet vi skal lande til slutt.
Jeg tenker litt på hvordan novellene i samlingen kan sammenlignes med julegaver – ofte er det slik at julegavene er noe vi må ordne i hast, og noen kan være halvhjertet ment; noe vi gjør i gjengjeld eller fordi vi synes vi skal. Slike assosiasjoner kan jeg få til noen av novellene i samlingen her.
Jeg savner mer omsorg for leseren, og for teksten – at forfatteren hjelper teksten ned i god jord, slik at den får feste og kan vokse.

På sitt beste er Henriksen original og tegner bilder som virkelig klargjør, slik som på s 104: ”Kanskje Leah holder på å bli sånn i hodet som måten hun kler seg. Mange farger som blir rare sammen.”, men snart etter kan han komme med andre beskrivelser som virker dårlig komponert, som for eksempel på samme side: ”Øynene har samme farge som mandler…” Ja, hva slags farge er det egentlig han har i tankene? Jeg skjønner jo at han mener brun, men kjenner at jeg blir vrang. Det harde nøtteskallet til mandler er lyst og gulaktig, og dessuten: siden det er snakk om julenoveller her, faller uvegerlig bildet av skåldede mandler meg i hu, som det heter. Og så husker jeg klisjeen man har fra andre bøker, om øyne som er mandelformede, og jeg tenker at han kanskje forsøker å ta en original vending over en gammel klisje? Jeg får kort sagt mange forstyrrende tanker, og jeg sporer helt av. Jeg syntes ikke dette var noen optimal sammenligning, rett og slett.
Enkelte steder virker forfatteren språklig sløv, som på s. 139: ”Håret har farge som en asiat…” Det korrekte her måtte være enten ”Håret har farge som på en asiat…” eller ”Håret har farge som en asiats…”
På s. 178 drikker novellens hovedperson ”en kaffekopp” – det er slikt vi sier på bygda, men det hadde vel vært bedre om han drakk en kopp kaffe eller tømte i seg innholdet fra en kaffekopp?
På s. 182 finner jeg følgende: ”Ute har det snødd nok til at vi synker ned over anklene…” Forfatteren mener vel: ”… synker ned til over anklene…”?
Fra s. 192 kommer et eksempel på et bilde som egentlig er fint, men som blir litt overlesset: ”Brått må jeg blunke noe salt ut av øya, noe salt som ikke var der i går ettermiddag da vi stavret oss ut på de isete plankene og firte furuboksen ned i det frosne hølet som gapte mot oss som en munn der alle tenna var slått ut.”
Det jeg synes er fint med bildet over, er graven som et frossent hull som gaper mot oss som en munn. Siste ledd: ”Der alle tenna var slått ut,” ble akkurat litt for mye. Setningen ble til slutt urytmisk og pratsom.
Slik føler jeg at det går gjennom hele novellesamlingen og hver novelle – det svinger fra det glitrende til det platte og tilbake igjen.

Den gjennomgående tonen i novellene er dyster og pessimistisk, av og til går det bedre, men da blir det gjerne litt sentimentalt. Det er ikke noe galt i dystert, men noen ganger kan det kjennes unødvendig svart og man kan bli nedtrykt – i alle fall hvis man griper til boka og tenker at man skal få julestemning av å lese den.

Konklusjonen må bli at det er en del bra her, men det er ujevnt og virker til dels uferdig.
Og hvorfor heter samlingen og tittelnovellen ”Alt det som lå meg på hjertet”? Hadde det ikke vært lettere og bedre om den het ”Alt som lå meg på hjertet?” De unødvendige småordene er i det hele tatt noe forfatteren burde brukt tid på å luke ut.

1 kommentar:

  1. Hei. Blir du med å lage ei liste over verdens beste bøker? http://beatelill.blogspot.com/2010/03/kom-med-forslag-til-hvilke-bker-som.html

    SvarSlett