mandag 24. september 2018

«Så mye hadde jeg» av Trude Marstein

Utgitt av Gyldendal 2018

Monika er yngst av tre søstre. I romanen gjør vi besøk hos henne flere ganger underveis i livet, første gang i 1973 da hun er 13 år, siste gang i 2018, da er hun 57. Nesten hver gang vi møter henne har hun fått ny kjæreste eller samboer, hun har av og til vært utro, og gjennom mange år har hun hatt et slags avhengighetsforhold til en gift mann, ganske mye eldre enn henne. Hun klarer ikke si nei til Roar; hver gang han "vinker", kommer hun. Det virker egentlig som det generelt er vanskelig for Monika å si nei til menn; det dukker stadig opp menn i hennes vei, som må "prøves".

Det er ikke lett å gi noe handlingsresyme av romanen, mest handler den om Monika og hennes forhold til familien, venner, kjærester, samt hennes utvikling som menneske, eller på noen områder like gjerne manglende utvikling. Monikas liv virker ikke spesielt planlagt eller villet; ting skjer liksom bare. Boka er skrevet på den nærsynte, detaljerte, sakte måten jeg gjenkjenner fra tidligere romaner av Marstein. Av og til blir det for mye, jeg tenker det er ikke nødvendig med alle disse detaljene om hva folk sier og gjør, og hvordan de sier og gjør det. Men det er likevel nesten hele veien slik at jeg blir fengslet av fortellingen; det er nemlig godt skrevet, og ikke minst godt observert. Totalt sett synes jeg boka ga meg en interessant, engasjerende og givende leseopplevelse. Men boka krever litt av den som leser - det er ikke like god flyt hele veien, mye på grunn av de detaljerte beskrivelsene. Hoppene i tid kan også være litt krevende, fordi det ikke gjøres særlig rede for hva som har skjedd siden sist vi møtte Monika - det kommer fram, men ikke så tydelig.

Visse av familiescenene minner meg om Helga Flatlands "En moderne familie"; likte du den, kan hende du vil like Marsteins bok enda bedre. Jeg tenker at denne romanen graver dypere, jobber enda mer tålmodig etter å finne ut hvem de enkelte i familien er, og hva slags forhold det er mellom dem og hvorfor de handler som de gjør.

Jeg antar tittelen henspiller på regla/leken jeg husker fra jeg var liten, da man tok en håndfull med for eksempel sand i ene hånda. Man sier: "Så mye hadde jeg". Så kaster man sanden opp i lufta, samtidig som man snur hånda og lar lasten lande på baksiden av den, mens man sier: "Så mye ga jeg bort". Og til slutt kaster man lasten opp i lufta igjen og snur hånda, så sanden lander i håndflata igjen, og sier: "Så mye hadde jeg igjen". Som regel sitter man igjen med veldig lite, hvis man ikke er forsiktig og flink til å fange igjen, det man kastet i lufta. Eller hvis man velger å ikke "spille" med så stor last - da er det lettere å holde den samlet og ikke miste så mye.
Man kan kanskje si det slik at Monika er gitt mange sjanser i livet, i alle fall til det å bygge forhold og stifte familie. Men hvor mye ga hun bort, eller lot flyte vekk fordi hun ikke greide eller ville holde det fast? Og hvor mye satt hun igjen med til slutt?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar