Oversatt av Inger Greaker Myhren
Cappelen Damm 2026
Stockholm, 1896: Ei ung kvinne blir funnet død i en bakgård. Det er ungjenta Hildur som finner henne. Hildur bor i bygningen som bakgården tilhører, sammen med faren og småsøsknene som hun steller for, ved siden av at hun tar på seg syoppdrag og tjener en slant på det. I samme bygning bor også Olga, enkefrue etter en politimann høyt på strå, tjenestejenta hennes Edit, og Fredrika, som kommer flyttende for å bo med onkelen og familien hans, etter at begge foreldrene hennes er døde.
Dødsfallet og det som hender i kjølvannet av dette, knytter disse fire kvinnene sammen, til tross for ulikheter i alder og stand.
På denne tiden er det mennene som rår. Fine herrer kan godt forlyste seg med tjenestejenter uten at det får konsekvens for dem. Mens tjenestejentene som havner i ulykka, blir stemplet som horer og kastet på dør. Fosterfordrivere tilbyr tjenestene sine for høye summer og har tydeligvis mer enn nok å drive med. De gravide som søker tjenestene deres betaler dyrt på alle måter - behandlingen som koster alt de måtte ha av sparepenger, er livsfarlig, ikke bare for fosteret.
De rike kvinnene har det vel bedre, skulle man tro. Men de blir også holdt nede. Kvinnene skal ikke bry de små hjernene sine med utdanning eller vanskelige tanker, men være til stas og pryd. Korsettene deres blir snørt så hardt at de får timeglassfasong - det er stas for mannen at han kan nå rundt livet på kvinnen med bare hendene. At korsettet gjør så kvinnene omtrent ikke får puste og kroppen blir maltraktert, får så være; man må jo lide for skjønnheten!
Boka er den første i en serie som heter Stockholmsmordene, og den selges inn som krim. Krimgåten virker noe underordnet det forfatteren ellers har på hjertet - å gi et tidsbilde av Stockholm på 1890-tallet, i et kvinneperspektiv. Boka er for så vidt spennende og interessant, men leseren som forventer en skikkelig krimgåte, vil antakelig bli litt skuffet. Boka er nok mer for de som liker historiske drama.
Språket er litt baktungt, delvis er det nok tenkt at det skal framstå gammelmodig, men man kunne valgt å gjøre en større innsats med oversettelsen og språkvasken, slik at det fløt bedre. Enkelte ord tror jeg rett og slett man har droppet å oversette, som fotogenlampe - på norsk pleier vi vel å kalle det parafin- eller oljelampe. Og "pelerin" kunne man kanskje oversatt med kutte eller kappe?
Uttrykk som "ulykkeshendelse", "hørte av seg", "anstår seg ikke", og "full av liv og rørelse" er litt svorsk, synes jeg, men det kan som nevnt være at man ønsket at språket skal være i stil med tiden man har lagt handlingen til.
