«En hvit løgn til jul» av Catherine Walsh

Oversatt av Mikkel Broen
Aschehoug 2026

For fem år siden gjorde Megan en drastisk handling; hun forlot bryllupet sitt i all hast. Fortsatt ikledd brudekjole og bare med et klesskift i sekken, flyktet hun til Dublin uten å se seg tilbake. Siden har hun ikke greid å dra tilbake til byen hun kommer ifra, for hun vet at mange hater henne for det hun gjorde. Men i år kommer broren Aidan hjem til jul, og han er ellers veldig sjelden hjemme, siden han bor i Australia. Så i år synes hun virkelig at hun MÅ hjem til jul.
Så støter hun på Christian på en pub i Dublin - kjekkasen hun husker fra skoletiden; den gangen var han i overkant vilter og ustabil.
Det er bare noen uker igjen til jul, og han forslår at de skal late som de er kjærester når de reiser hjem, så slipper han å få spørsmål om hvorfor han fortsatt er singel, og hun har noen som kan støtte henne når menneskene fra den gangen ser skjevt på henne eller stiller ubehagelige spørsmål. Megan må tenke litt på det, men så blir hun med på spillet. Det kjennes som en lur ting å gjøre - å reise hjem med en hvit løgn i bagasjen.

Dette er hyggelig feelgood, som jeg virkelig koste meg med.
Christian har en bror - Andrew - som vi ble kjent med i fjorårets roman Syv timer og femten minutter
Så romanene henger på en måte sammen, men kan fint leses hver for seg.

«Rødovre blues» av Jonas T. Bengtsson

Oversatt av Kyrre Andreassen
Cappelen Damm 2026

Rødovre er en forstad til København. Her bor Margrethe. Det er årevis siden hun hadde kontakt med dattera, så overraskelsen er mer enn stor da hun finner ut at hun har et barnebarn, en gutt som heter Younes, stor nok til å gå på skolen. Mora til Younes er for tida forhindret fra å ta seg av ham, så Margrethe får spørsmål om hun kan ha omsorgen for ham "inntil videre". Og dessverre klarer hun ikke å si nei. Eller. Han er jo også ganske søt. Og selv om Margrethe ikke lyktes med å oppdra sin egen datter, betyr jo ikke det at hun kommer til å feile hver gang hun har et barn i huset?
Vi blir også kjent med Erik og flere fra gangstergjengen han leder, samt miljøet rundt, deriblant Eriks datter Mila. Mila er i tenårene og selvfølgelig helt umulig å bli klok på. Det hjalp jo heller ikke at mora hennes tok livet av seg, så er Erik alene om å passe på Mila og sørge for at hun har det bra.

Dette er en herlig energibombe av en roman. Persongalleriet er troverdig og fargerikt. Språket er variert, humoristisk og flyter godt. Romanen kan ikke settes i en spesiell bås; den er en fin miks av flere sjangre - som krim, drama, feelgood, sosialrealisme.
Jeg får assosiasjoner til bøkene av Fredrik Backman; liker du dem, vil du kanskje like denne også.

«Et øye lukket» av Cecilie Enger

Gyldendal 2026

Romanen starter med at Erika Randem får en telefon, der hun på nytt blir stilt et spørsmål hun fikk for en tid tilbake: Er hun villig til å selge et maleri hun har etter mannen sin Peter Sunde, som døde for mange år siden? Det er snakk om å kunne få en ganske betydelig sum penger for bildet. Akkurat nå kunne hun trengt litt ekstra og bildet har hun stuet vekk et sted i kjelleren, for det er slett ikke slik at bildet betyr noe spesielt for henne. Likevel holder hun igjen; dytter avgjørelsen foran seg med å si hun skal tenke på det.
Motivet maleriet forestiller er ei myr der ulike gjenstander er delvis gjemt. Blant annet en gyngehest, malt i en spesiell blåfarge, der hestehodet er utstyrt med to par øyne - et par åpne, og et par lukket.

Gjennom romanen pusles livshistorien til seks personer sammen; det dreier seg om familiehemmeligheter, kunst, uetiske handlinger som kaster bølger av skyld framover i flere generasjoner.

Dette er en veldig godt komponert, velskrevet, interessant og engasjerende roman.

«Takk for alt» av Gudrun Skretting

Aschehoug 2026

Edvard Jensen driver begravelsesbyrå og bor i andre etasje i samme bygning som byrået. Han bor med mora si, som er blitt dement. Det ville vært plass til henne på aldershjemmet i bygda, men Edvard får seg ikke til å sende henne fra seg. Han er veldig glad i henne, og uten hennes blikk på seg, er det som han kommer til å miste begrep om hvem han er. Han har ingen venner, har aldri hatt kjæreste. Etter oppveksten med mye erting fra ufølsomme klassekamerater, holder han seg helst for seg selv. Og med dement mor kan han uansett ikke være særlig mye hjemmefra.
En dag dukker det opp en gutt hos Edvard - Tim. Eller "Timmy Gresshoppe", som stefaren Jon ynder å kalle ham. Jon har fått seg dame - alenemora Johanna - og Tim er sønnen hennes. Jon er en av dem Edvard ble ertet av da han var liten, og han lurer nok på om det kanskje en grunn til at Tim stadig dukker opp hos Edvard, som både er tålmodig og snill.
Liket Edvard tar hånd om i starten av romanen, er de jordiske levninger av litteraturkritikeren Kurt Steinfeld - kjent for å være temmelig nådeløs, spesielt mot kvinnelige forfattere som skriver om kjærlighet. Hva gjorde egentlig han i bygda den kvelden han forulykket? Bygda han vendte ryggen som ung, for aldri å ville se seg tilbake.

Dette er en søt og god roman. Jeg ble virkelig glad i Edvard og mora hans, Tim og Johanna, følte med dem og krysset fingrene for at det ville gå bra med dem. Jeg fattet også etter hvert godhet for surpompen Kurt Steinfeld - for vi får jo hans historie servert underveis. Skretting skriver morsomt, rørende, lettlest og underholdende, spesielt fint er det med vennskapene mellom generasjonene.

Jeg leste romanen som e-bok, så jeg vet ikke hvilket sidetall jeg siterer fra, men her er noen smakebiter:

«Edvard hadde aldri invitert damer på middag. Han har ikke spist noe særlig middag med damer i det hele tatt, unntatt den gangen han var på en mislykket blind-date inne i Storvik, tygde over noe han trodde var en bit paprika, og satt med tunga i et glass melk resten av måltidet.»

-

«Til vanlig likte Kurt å tro at han var i besittelse av et visst mot. Han hadde satt det litterære skapet på plass både her og der. Hadde vandret uredd rundt på forlagenes hagefester - enda ølet som var blitt skumpet over Kurts buksesmekk av en eldre kvinnelig forfatter, garantert gikk over ende med overlegg.»

- 


Edvard har tatt mora si med på formiddagstreff på aldershjemmet. Johanna er nemlig ansatt som aktivør der, og har overtalt ham til å komme og prøve seg på blant annet veving.«For en drøy uke siden hadde Edvard verken fugl eller vev. Ingen plagsom gutt heller. Men nå spriker liksom alt i alle retninger.
Forsamlingen rundt ham spriker også. Den ene rarere enn den andre. Magda som bare vil hjem til stabburet, Pytagoras og den demente gammelpresten - han som med alderen har fått alt håret sentrert på to steder: i ørene, og i et par øyebryn som ville gjort Stalin misunnelig.»

-

«Kurt hadde ikke lest en eneste bok om kyssing. Hadde hoppet rett fra Hardy-guttene til Franz Kafka, og ante ikke hva som gjaldt.»

«Gyngende grunn» av Y.M. Abdel-Magied

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Cappelen Damm 2026

Zainab har fått stillingen som toolpusher på oljeplattformen Clarissa Clyde. Det er et mannsdominert arbeidsmiljø så det holder; det er svært utfordrende å være kvinne og ha lederansvar, men Zainab har trening i å lese situasjoner og personer, og sette seg i respekt med den metoden som er mest effektiv i den gitte situasjonen.
Da hun fikk jobben av Bryce Thomas, hadde han en magefølelse som sa at ikke alt var som det skulle på plattformen. Han håpet Zainab skulle se til at ting gikk etter boka. Men han sa også at om hun ikke klarte å få alt på skinner, så "sørg for at alle kommer fra det i live." 
Zainab har det Bryce sa til henne i bakhodet, kanskje gjør det henne litt for påpasselig. Men det viser seg jo at noen har en hang til å ta snarveier, der det noen ganger kan gå bra, andre ganger kan det gå på sikkerheten løs.

Forfatteren er muslim, opprinnelig fra Sudan, men oppvokst i Australia.
Handlingen er lagt til et miljø jeg ikke kjenner, og det er mye jeg ikke klarer å se for meg, selv om forfatteren har beskrevet og forklart ganske mye. Men uansett er det spennende, dette her. Ikke minst å se samspillet - eller mangel på samme - mellom hovedpersonene.

Da jeg var ferdig med boka, leste jeg forfatterens kommentar som står helt til slutt. Det var sterkt å lese at hendelsene i romanen bygger på en faktisk hendelse; de tekniske sviktene som gikk forut for utblåsningen fra Macondo-brønnen i Mexicogolfen 20. april 2010, der 11 mennesker omkom og oljeplattformen Deepwater horizon sank.

«Et langt framskredent ekteskap» av Line Baugstø

Oktober forlag 2026 

Toril og Ole har vært gift i mange år; det har vært et trygt og stabilt forhold. Toril er nå pensjonist, mens Ole har tenkt å jobbe noen år til. Så oppdager Toril at Ole har tømt den felles sparekontoen deres. Da hun konfronterer ham, sier han at pengene er investert - en venn har hjulpet ham med det. Toril blir forbannet for det han har gjort bak ryggen hennes, og bestemmer seg brått for at hun vil skilles. Hun søker om separasjon - veldig enkelt å levere den søknaden, forresten - og Ole flytter ut. Først bor han litt hos datteren, siden får han tak i egen leilighet. Toril bekymrer seg for om hun vil komme til å ha råd til å beholde huset, men snart skal hun få andre og mye større bekymringer.
Det viser seg at Ole er blitt dement, og det var grunnen til at han lot seg lure med de pengene. Han husker ikke at han har flyttet ut, og etter hvert er han tilbake i huset hos Toril. Han husker heller ikke at han skal sove på gjesterommet, og legger seg i ektesenga med Toril.
Toril skjønner etter hvert at det å bli skilt fra Ole kommer til å bli vanskelig nå. Ole blir stadig mer hjelpeløs, og hun kjenner forventninger rettet mot seg fra helseinstitusjoner og samfunnet generelt om at det er hun som skal ta omsorgsoppgavene som hoper seg opp.

Romanen er lettlest og engasjerende. Vi som leser føler med Toril i hennes etiske dilemma og vanskelige livssituasjon. Hun hadde jo ønsket å skille seg, men det ønsket kom kanskje fordi hun merket at Ole ikke er den samme som før. Men at han ikke er den samme som før, er ikke hans feil - han er jo syk. Er det riktig å forlate en ektemake som trenger hjelp? Hva betyr ekteskapsløftet om å holde sammen i gode og onde dager?

«Dragsug» av Vetle Lid Larsen

Bonnier norsk forlag 2026

I 998 kommer Ulv Halgrimsøn tilbake fra England, der han har vært i fangenskap. Han har vært borte i flere år, har lengtet veldig hjem til kona Natt og sønnen Trond. Fortvilelsen er derfor stor da han kommer hjem til Hovstrand og får se eiendommen sin ligge øde - husene er brent, kona og sønnen er borte. Folk sier de er døde, men Ulv nekter å tro at det stemmer, og fortsetter å lete etter dem.
Han er en dyktig treskjærer (tresmed), og i England lærte han latinske bokstaver av munken Ælfric. Noe som kommer godt med da han mange år senere setter seg ned for å skrive historien om det som skjedde da han var med om bord på Ormen Lange.

I 1938 løper en annen historie. Her blir vi kjent med Albertine. Hun studerer historie ved universitetet i Oslo. For å ha penger til livets opphold og til å sende hjem månedlige bidrag til faren, arbeider hun som vikarlærer på Vestheim privatskole. Hun er nå kalt inn til rektor og tror det er en god nyhet hun skal få høre. I stedet blir hun sendt på dør, da skolen må nedbemanne og ledelsen mener hun har opponert og vært frekk. Hun ser seg nødt til å reise hjem til Hovstrand. Planen er å være der bare for et kort opphold, men det blir langvarig. I april 1939 kommer tyskerne, og krigen er løs. En krig Albertine tenker ikke er hennes krig, men uforvarende blir hun drevet inn i spillet. Hun lar ei hjemløs kone bo hos seg, som viser seg å være svært delaktig i motstandsarbeidet. Og en tysk offiser bosetter seg også i den store villaen hun råder over alene, mens faren er på helseopphold med tuberkulose.
Albertine og vennen Bongo starter med spritsmugling - noe må de finne på for å tjene penger, og på en av ferdene sine gjør hun og Bongo et helt spesielt funn i et lag med blåleire på havets bunn - et dragehode, skjært ut av tre. Hun støtter seg på historiske kilder, blant annet Ulv Halgrimsøns beretning, og er temmelig sikker på at dragehodet er en del av utsmykningen av det berømte vikingskipet Ormen Lange. Da kan det riktignok ikke stemme at skipet ble tauet til Oslo og brent, slik det hevdes, men det kan jo godt være at dette er en falsk sannhet!? Albertine aner at hun sitter på noe virkelig verdifullt; her gjelder det bare å spille kortene riktig.

Dette er en velskrevet, medrivende historisk roman. De to parallelle historiene, fra hver sin spennende epoke av norgeshistorien, flettes sammen på mesterlig vis. Larsens stil er elegant, lett og humoristisk, han tegner mange gode bilder og historiene byr på flere overraskelser. Bakteppet er alvorlig og mørkt; da skinner det lyse og lette ekstra godt.

Sitat fra side 310: «Fra det øyeblikket han åpnet munnen, til hun igjen stod ute i smuget, gikk det kanskje ikke mer enn tre minutter. Brodtkorp hadde ett solkorsmerke på jakkeslaget, men to av alt annet: to flagg på pulten; et NS-flagg og et norsk, som han vekslet på å flagge med, alt etter hvem det var som kom inn døren. Han hadde to blikk, to miner, to standardreplikker og to hengende kinn av typen visse menn får når de har proppet seg med flesk og pølser hele livet, og plutselig av helsemessige eller økonomiske eller nyvunne biodynamiske overbevisninger begynner å ete tang. Hun stod foran ham, så det ulmet av grådighet i det gjengrodde blikket da hun nevnte dragehodet, slik det enn å kan blaffe opp i en gressbrann tre uker etter at ilden er slukket.»

Sitat side 341-342: «Helt bakerst, et hode høyere enn de andre, stod Bongo. Først trodde hun at hun så feil. Men hun gjorde ikke det. Bongo sang av full hals, kikket begeistret rundt seg, smilte fra øre til øre. Han var ikke musikalsk. Selv gjennom de larmende instrumentene hørte hun den skjærende stemmen hans:

 - til Grønland og Island og Hjaltland gikk ferden på langskip mot vest -

Det hørtes som om noen tråkket på en grevling.»

«Kjærlighet på ville veier : alt kan skje på én helg» av Ane Hermanstrand

Gyldendal 2026

Alyssa er en fredag på vei fra Trondheim for å besøke venninna i Brønnøysund, men etter å ha ladet bilen i Namdalen, vil ikke bilen starte igjen! Det iler til hjelpsomme folk, men det er dessverre ingen quick-fix med bilen. Hun får tilbud om å overnatte hos bonde og ungkar Ole Martin til neste dag; kanskje mannen på verkstedet har fått bilen kjørbar igjen til da. Usikker på om hun gjør verdens største tabbe (han kan jo være morder eller voldtekstmann!?), takker hun ja. Det er jo noe ved ham som gjør at hun føler seg trygg, og da hun får nøkkel til soveromsdøra og kan låse om hun vil, kan hun virkelig slappe av.
Det viser seg at turen til Brønnøysund faller i fisk, for å reparere bilen lar seg ikke gjøre i en fart. Lørdagen mister Alyssa bussen hun skulle tatt tilbake til Trondheim, men det viser seg at hun faktisk trives godt på Høylandet og på gården til Ole Martin. Det er noe som skjer mellom dem; de kjenner dragning mot hverandre. Men det er flere ting som gjør at de holder igjen og motstår lysten til å kaste seg i den andres armer. Så - hvordan skal dette gå?

Dette er en lettlest og romantisk feelgood, med handling lagt til bygdemiljø. Liker du den slags lesestoff, er denne boka midt i blinken.

«Fremmede : memoarer fra et ekteskap» av Belle Burden

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Forlaget Press 2026

Ekteparet Belle og James hadde vært gift i 20 år, da Belle fikk vite at James hadde vært utro. Rett etter at dette sjokkerende ble kjent, pakket han og dro. Det var slutt, han ville skilles. For Belle føltes dette som lyn fra klar himmel. James og hun som hele tiden hadde vært så hengivent glad i hverandre, James som hele tiden hadde vært en så god, stø og pålitelig mann. Hvor i all verden kom dette fra?

I boka forteller Belle først om dette sjokket hun opplevde bruddet som. Deretter forteller hun fra starten, hvordan de to møttes, ble kjærester og hvordan forholdet utviklet seg. Vi som leser vet jo svaret på hvordan det endte, likevel er det et par ting hun forteller om fra tidligere i forholdet, som i får meg til å lure på om hun burde hørt varselklokkene kime. At James forlanger en spesiell ektepakt, som fastslår at det de hver for seg tjener eller anskaffer mens de er gift, tilfaller den som har tjent eller anskaffet det, er én ting. En annen ting var at han - da de hadde fått det tredje barnet sitt - trappet opp jobbingen (og dermed inntjeningen) og nærmest sluttet å følge opp barna. Det ble nemlig Belles jobb, og hun måtte være hjemmefrue, ellers gikk ikke dette rundt.

Til tross for at Belle framstår som en veldig amerikansk, noe privilegert "overklasse"-kvinne, er dette til å kjenne seg igjen i for kvinner generelt. Det er interessant å lese om hvordan folk rundt et skilt par forholder seg til henne som skilt kvinne. Enkelte forstår henne og "tar hennes parti", mens andre uansett "holder med" James. Og det å omgås par kan bli uaktuelt etter en skilsmisse - å komme til en parmiddag alene; man hører jo selv at det blir feil.

Skilsmissen blir en smertefull oppvåkning for Belle, og hun føler skam fordi hun ikke skjønte det før, at for eksempel det å gå med på ektepakten var dumt. Men hun skriver at hun har bestemt seg for å tilgi seg selv for alt hva hun har gjort - for det var gjort av kjærlighet. Det tenker jeg er viktig. Man må tilgi seg selv, og så kan man selvfølgelig lære av sine feil. Og nå som hun deler, kan også andre lære.

Budskapet jeg leser mellom linjene i denne boka: Bli aldri avhengig av en partner, men stå støtt på egne bein!

«I en dråpe» av Sissel-Jo Gazan

Oversatt av Aleksander Melli
Cappelen Damm 2026

I 1989 forsvant Merethe sporløst etter å ha forlatt hjemmet sitt på Næstved. Rett før hun gikk hjemmefra, kranglet hun heftig med datteren Mia. Hun hadde med seg et brev hun bare skulle en snartur ut for å poste, men kom altså aldri hjem igjen. Merethe har to døtre, Mia og Lea. Mia er adoptert fra Korea. Etter at Merethe og ektemannen Finn fikk henne, ble Merethe mirakuløst nok gravid med Lea; det er ganske stor aldersforskjell mellom de to jentene.
Mia var 17 år da Merethe forsvant, og har en enorm skyldfølelse for den voldsomme krangelen hun hadde med mora rett før. Men hun nekter å tro at mora forsvant frivillig, og selv om politiet etter hvert mener de har svaret på hva som skjedde, fortsetter Mia mange år senere å nøste i hva sannheten kan være, roter dermed opp i familiens hemmeligheter og tumler opp dynn i Næstveds kriminelle underverden.

Dette er velskrevet og velkomponert krim som virkelig engasjerte. Jeg er også litt fornøyd med at jeg greide å gjette hvem som var misdederen; det er ikke ofte jeg greier. Men boka var uansett veldig spennende.

«Døde kvinner tilgir ikke» av Katarina Wennstam

Oversatt av Inger Greaker Myhren
Cappelen Damm 2026

Stockholm, 1896: Ei ung kvinne blir funnet død i en bakgård. Det er ungjenta Hildur som finner henne. Hildur bor i bygningen som bakgården tilhører, sammen med faren og småsøsknene som hun steller for, ved siden av at hun tar på seg syoppdrag og tjener en slant på det. I samme bygning bor også Olga, enkefrue etter en politimann høyt på strå, tjenestejenta hennes Edit, og Fredrika, som kommer flyttende for å bo med onkelen og familien hans, etter at begge foreldrene hennes er døde.
Dødsfallet og det som hender i kjølvannet av dette, knytter disse fire kvinnene sammen, til tross for ulikheter i alder og stand.
På denne tiden er det mennene som rår. Fine herrer kan godt forlyste seg med tjenestejenter uten at det får konsekvens for dem. Mens tjenestejentene som havner i ulykka, blir stemplet som horer og kastet på dør. Fosterfordrivere tilbyr tjenestene sine for høye summer og har tydeligvis mer enn nok å drive med. De gravide som søker tjenestene deres betaler dyrt på alle måter - behandlingen som koster alt de måtte ha av sparepenger, er livsfarlig, ikke bare for fosteret.
De rike kvinnene har det vel bedre, skulle man tro. Men de blir også holdt nede. Kvinnene skal ikke bry de små hjernene sine med utdanning eller vanskelige tanker, men være til stas og pryd. Korsettene deres blir snørt så hardt at de får timeglassfasong - det er stas for mannen at han kan nå rundt livet på kvinnen med bare hendene. At korsettet gjør så kvinnene omtrent ikke får puste og kroppen blir maltraktert, får så være; man må jo lide for skjønnheten!

Boka er den første i en serie som heter Stockholmsmordene, og den selges inn som krim. Krimgåten virker noe underordnet det forfatteren ellers har på hjertet - å gi et tidsbilde av Stockholm på 1890-tallet, i et kvinneperspektiv. Boka er for så vidt spennende og interessant, men leseren som forventer en skikkelig krimgåte, vil antakelig bli litt skuffet. Boka er nok mer for de som liker historiske drama.

Språket er litt baktungt, delvis er det nok tenkt at det skal framstå gammelmodig, men man kunne valgt å gjøre en større innsats med oversettelsen og språkvasken, slik at det fløt bedre. Enkelte ord tror jeg rett og slett man har droppet å oversette, som fotogenlampe - på norsk pleier vi vel å kalle det parafin- eller oljelampe. Og "pelerin" kunne man kanskje oversatt med kutte eller kappe?
Uttrykk som "ulykkeshendelse", "hørte av seg", "anstår seg ikke", og "full av liv og rørelse" er litt svorsk, synes jeg, men det kan som nevnt være at man ønsket at språket skal være i stil med tiden man har lagt handlingen til.

«Kvinnen i etasjen over» av Freida McFadden

Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen
Cappelen Damm 2024

Sylvia sitter på kafe en dag, da ei dame ved nabobordet setter noe i halsen og holder på å kveles. Sylvia har kjennskap til Heimlich-manøveren og redder livet til dama, bare for å bli skjelt ut etter noter av samme dame! En annen besøkende i kafeen kommer til unnsetning, og det er møtet med denne mannen som får Sylvias liv til å ta en ny og spennende vending. Adam, som mannen heter, er forfatter og gift med ei kvinne som på grunn av ei ulykke er sterkt skadet og pleietrengende. Han er på utkikk etter ei slags selskapsdame til kona, og nå drister han seg til å spørre Sylvia om hun kan være interessert i jobben? Sylvia er jo på utkikk etter jobb, og takker etter litt betenkningstid ja til stillingen. Selv om Adam og kona bor usentralt helt ute på Long Island, og oppgaven med å pleie eller være selskapsdame for Victoria ikke er av det mest interessante Sylvia kunne tenkt seg, eller noe hun er spesielt kvalifisert for, så er det mye positivt også. Lønna er bra, og det er fint at hun samtidig får et sted å bo. At Adam er veldig kjekk, sjarmerende og imponerende omsorgsfull for den pleietrengende kona, er heller ikke noe minus. Ikke at Sylvia kan tenke seg å innlede noe forhold til ham! Absolutt ikke! Men det er ikke forbudt å se, og av og til kan det vel hende de vil dele et måltid og en flaske vin sammen i all uskyldighet.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, men om du har lest noe av McFadden før, så vet du at her kommer det til å skje ting; mer enn du klarer å gjette deg til. Og hovedpersonene er selvfølgelig ikke helt slik de kan framstå ved første øyekast.

«I Sigrid Undsets hage : velkommen til Bjerkebæk» av Kristin Brandtsegg Johansen og Marit Brandtsegg

Cappelen Damm 2026

Denne boka gir deg et kjennskap til og innblikk i hagen på Bjerkebæk - Sigrid Undsets hjem. Her får vi historien om hvorfor og hvordan hagen ble til, med beskrivelser av anlegget og de ulike plantene som er der. Hagen er gjenskapt og restaurert for å framstå slik den gjorde på Sigrid Undsets tid.

Bjerkebæk på Lillehammer kan man besøke in persona også, noe jeg absolutt vil anbefale. Er du interessert i Sigrid Undset eller i hager, så ta deg en tur dit. Å lese denne boka kan være et fint supplement for å få vite mer.

«Mitt første ekteskap» av Mattis Øybø

Oktober forlag 2026

Ellen og Mikael var gift i ti år. Nå har de vært skilt i femten, datteren Vilde er voksen, og de tidligere ektefellene har veldig lite kontakt. Derfor blir Ellen litt overrasket da Mikael tar kontakt og spør om de kan treffes; hva er dette viktige som han vil snakke med henne om?
Det viser seg at han ønsker å gifte seg igjen - dette vil bli hans tredje ekteskap. Den kommende unge bruden er katolikk, og for å få kirkens velsignelse må Mikaels tidligere ekteskap annulleres, og det er i den anledning han oppsøker Ellen. Han ber om hennes hjelp til å få ekteskapet strøket ut av historien.
Ellen kjenner at hun ikke uten videre kan "slette" så mange og viktige år; hun må tenke seg om.
Romanen gir tilbakeblikk som forteller hvordan de møttes, hvordan de hadde det mens de var gift, om menneskene rundt og deres påvirkning på hvordan de oppfattet og minnes ulikt.

Romanen er velskrevet og interessant. Den behandler tema som oppvekst, virkelighetslitteratur, forfatter- og forlagsarbeid, noe jeg fant spesielt interessant.

«Henrik & Suzannah : et drama i fire episoder» av Siri Senje

Tekstbyrået forlag 2026

Siri Senje har her - i samarbeid med Ole Christian Solbakken og Susanne Skogstad - skrevet fire episoder fra Henrik og Suzannah Ibsens liv - fra de møttes i Bergen i 1856 og til Ibsen ble innvilget diktergasje i 1866. Det ble mange år i fattigdom, der Ibsen slet med å få liv i diktningen. Han prøvde å skrive det "de høye herrer" på teatrene og i forlaget ville ha, men det ville seg ikke. Det ble i stedet mye prokastrinering, mislighold av lån og inntak av alkohol, til Suzannahs fortvilelse.
Men med god hjelp fra Bjørnstjerne Bjørnson, som vi kan forstå var av en annen type personlighet; mer utadvendt og likandes, ble Ibsen innvilget reisestipend og til slutt også diktergasje.

Skuespill som dette er fine å lese, selv om det sikkert er enda mer levende å se det spilt og formidlet av skuespillere. Dette var engasjerende og interessant, dessuten en estetisk nytelse med god papirkvalitet, rosa "skilleark" mellom episodene, og replikkene trykt med sjøgrønn farge.

«Hushjelpen» av Freida McFadden

Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen
Cappelen Damm 2023

Millie er desperat etter å få seg jobb; hun kan ikke fortsette å bo i bilen sin med alt hun eier. Hun trenger virkelig penger og fast adresse!

Hun får komme på intervju hos Nina Winchester som søker hushjelp. Millie stiller med briller og lite iøynefallende klær, slik at hun ser passe kjedelig og grå ut, og håper på napp. Skulle hun få denne jobben, vil hun samtidig få et sted å bo, siden hushjelpen er tiltenkt et rom på loftet. Men hvorfor skulle hun være heldig med akkurat denne lukrative jobben; Nina må ha drøssevis av søkere! Millie har nesten gitt opp håpet, men så ringer Nina og lurer på om hun fortsatt er interessert. Så da er jobben Millies, og hun er SÅ takknemlig og fornøyd.

Men. Det som Millie ser på som et usannsynlig lykketreff, kan vise seg ikke å være så supert likevel. Nina begynner å oppføre seg merkelig og ustadig, og Millie må jobbe og slite som en helt for å holde huset rent, lage mat til familien, handle, samtidig som hun må passe på å ikke trå feil, slik at Nina blir sint...

Språk og persongalleri er ganske enkelt, men det er noen tvister underveis som jeg ikke helt så komme. Spennende, underholdende og lettlest.

«Utan språk for kjærleik» av Margreth Olin

Oktober forlag 2026

Vår, som sjølv fortel i romanen, bur i Oslo, men er frå ein liten plass på vestlandet. No skal det vera reunion for skulen ho gjekk på der vest, og ho møter opp, spesielt oppfordra av mora som meiner at det kanskje er på tide no at Vår finn saman med Dag, han dei kalla Vandrepokalen, og blir eit par. Dei har ikkje vore single samstundes sidan dei var unge, elles hadde dei kan hende vore eit par forlengst? Møtet deira viser at dei framleis blir tiltrekt av kvarandre, men Vår har vore i svært djup sorg etter ho mista mannen sin for fem år sidan. Kan ho våge å miste ein gong til? Og kva med det fine vennskapet ho og Dag har, tenk om det blir øydelagt?

I romanen får me tilbakeblikk, etter kvart heilt tilbake til ungdomstida og kva som skjedde like før Vår bestemte seg for å flytte frå bygda, midt i eit skuleår. Tilbakeblikka vekslar med at me i notid følgjer Vår og Dag i forsøka deira på å finne fram til kvarandre.

Eg tykte det undervegs var noko vanskeleg å like hovudpersonen. Ho verkar så oppteken av seg sjølv og eigne kjensler, og blind for at måten ho oppfører seg på er forvirrande for Dag. Og ho verkar så frykteleg redd for å vera åleine; MÅ ho på død og liv ha ein mann?
Men etter å ha lest heile boka, så skjønar eg meir av henne, og trur eg og at skjønar meir av kvifor boka har fått tittelen "Utan språk for kjærleik."

«Feita! : en erindringsroman» av Anne B. Ragde

Bonnier norsk forlag 2026

Anne forteller her fra da hun var 15 år. Hun fikk hunden Jossi i konfirmasjonsgave og er ute og lufter ham en dag, da hun møter et par som også er ute og går. Hun tenker at mannen i paret er kjekk. Det neste som skjer er at han retter et "Feita!" mot Anne, idet de passerer hverandre. Etter dette blir Anne veldig selvbevisst og igangsetter ulike tiltak for å bli slank, blant annet sulter hun seg.
Hun skaffer seg også en jobb, etter at mora har sagt at hun skal det. Anne blir ryddehjelp på kafe, og etter hvert får hun også servere og bidra med reparasjon og vask av de heklede dukene der. Hun finner også på andre ting for å tjene penger, som jeg ikke skal røpe her.

Jeg har hørt folk som har lest boka, beskrive den som "tynn" - det er jo morsomt når boka har den tittelen den har. Uansett: Jeg hadde derfor ikke altfor høye forventninger da jeg gikk i gang, men jeg likte boka. Det er umiskjennelig Ragde - lettlest, språket er variert og flyter godt, det er litt frekt og morsomt og lite selvhøytidelig. Ragde skal ha takk for at hun deler så raust. Jeg tenker det er mange som kan kjenne seg igjen i det hun forteller, det å være opprørsk tenåring, det å kjenne seg feit og mislykka - alltid være på en slags slankekur og alltid være misfornøyd med et eller annet ved eget utseende. Mens man egentlig ikke har noen særlig grunn til å være misfornøyd!

Siden boka er lettlest og handler om Anne 15 år, kan den fint leses av ungdom og unge voksne.

«Dyrlegen : tett på mennesker, dyr og naturens grenseløse skjønnhet» av Hanna Marie Fosse Nes

Kagge 2026

Forfatteren forteller fra utdannelse og praksis som veterinær. I starten er det ganske koselig lesing; jeg får assosiasjoner til Herriots hyggelige historier om folk og dyr i Yorkshire - det er vakker natur, fine folk, spennende dyrehistorier.
Men så blir det mørkere utover i boka. Enkelte opplevelser er så tunge at Nes mister lysten til å jobbe som veterinær - hun ser dyr som ikke har det godt; system som gjør at profitten går foran dyrevelferd. Avlivinger som oppleves veldig tungt følelsesmessig å gjennomføre. Hun opplever dyreeiere som skjeller henne ut fordi de føler seg lurt og synes regningen er altfor høy.

Du har sikkert også hørt at veterinær er et veldig tøft yrke, og når du leser denne boka får du innsyn i hvordan det kan kjennes. Det er ikke rart om veterinærer velger å forlate yrket og starte med noe helt annet, eller kan bli dypt deprimerte. 

«Nådeskudd» av Jo Nesbø

Aschehoug 2026

Harry Hole er langt nede idet romanen starter; han har jo mistet Rakel for alltid. Men han bestemmer seg for at livet likevel er verdt å leve. Han starter i jobb som etterforsker for et forsikringsselskap, og tilfeldig er det et dødsfall han får i oppdrag å se nærmere på, (mord eller selvmord?) som også drapsavsnittet i politiet etterforsker.
Det skjer flere drap, mistanken om en seriemorder gjør at Harry Hole nok en gang hankes inn til å jobbe i drapsavsnittet, der også stesønnen Oleg arbeider. Drapene kan hver for seg assosieres med ulike filmer, og Harry støtter seg på kompis og drosjesjåfør Øystein, som er enda større filmnerd enn ham selv.
Privat har Harry gleder og sorger, det samme har også Oleg.

Dette er 14. bok med Harry Hole som hovedperson. Det blir mye detaljert og finurlig om ulike filmer, klipp og redigering. Noe er lærerikt og interessant, noe er kanskje "litt mye", om du ikke er filmnerd. Persongalleriet er såpass stort at det er krevende å holde oversikten. Men boka er både underholdende og spennende.

Det er noen småfeil, men det blir det nesten alltid i en såpass lang tekst. 
Side 254 ser det ut til at en bevisst feil som var lagt inn i replikken, ble rettet i korrekturen, så poenget blir borte. Psykologen som spør, har nok sagt "de", ikke "dem":
«Foreldrene dine, er du blitt spurt om dem før?»
«Om dem før.»
«Retter du på meg fordi du føler deg på defensiven?»
«Jeg retter på deg fordi vi snakker om moren min, og hun var norsklærer.»

«Mitt livs tabbe» av Lucy Score

Oversatt av Hanne Lorentzen
Gursli Berg 2026

Lucy Score er tilbake med en ny historie fra Story Lake. I Mitt livs Story fikk vi forfatteren Hazels historie, nå er det Hazels agent, Zoey, det handler om. Hun er kommet for å bo en stund i Story Lake, bistå Hazel og forlaget hennes med lanseringen av den nyeste romanen – som alle er sikre på skal bli en suksess og bringe Hazel tilbake til toppen av bestselgerlistene.
Hazel ble sammen med Cam Bishop i forrige bok. Han har to brødre. Alle Bishop-brødrene er fryktelig kjekke, men man kan kanskje si de er litt vanskelige å komme inn på? Gage er advokat-broren; første gang han så Zoey ramlet han faktisk ned fra taket. Zoey og Gage innrømmer at de er tiltrukket av hverandre, men de er altfor forskjellige! Derfor bestemmer de seg for at de skal absolutt IKKE innlede noe forhold! Men. Kanskje de kan ha litt uforpliktende sex, og siden bare skilles som gode venner? Tør de å prøve dette? Og om de gjør – vil det går bra?
Du må lese boka for å finne det ut.

I likhet med første bok er dette humoristisk og romantisk feelgood, lettlest og underholdende også. Noen slurvefeil er det i den forholdsvis store teksten (550 sider), så forlaget kunne nok ha gått en siste runde med korrektur før utgivelse. Man kan lese bøkene uavhengig av hverandre, men handlingen er lagt til samme miljø og det er noen gjennomgangsfigurer. 

«Dette sorgens hus : historien om en drapssak» av Helen Garner

Oversatt av Kirsti Vogt
Aschehoug 2026

4. september 2005 (det var farsdag; i Australia er denne første søndag i september) skjente en bil ut av veien og endte ferden i en dyp dam. Føreren av bilen - Robert Farquharson - greide å komme seg ut av bilen og opp av dammen, mens de tre sønnene hans omkom.
Var det en forferdelig ulykke - som Robert hevdet - eller var det en villet handling?
Robert var for en tid tilbake kastet ut av kona som ønsket skilsmisse; kunne det hende han var så bitter at han ville ta fra henne det mest dyrebare hun hadde, som hevn?
Eller var han deprimert og hadde planlagt selvmord, mente å ta barna med seg i døden, men angret i siste øyeblikk?
Farquharson hevdet at han hadde fått et hosteanfall, og grunnet "hostesynkope" ble han bevisstløs og mistet kontroll over bilen. Anfallet gjorde også at han senere ikke kunne huske noe av det som skjedde.

Helen Garner fattet interesse for og fulgte rettssaken. Hun forteller fra retten med en litt sarkastisk, direkte stil; litterært er boka en nytelse å lese. Og det hjelper mye, når historien ellers er så vond.

Anbefales til alle som liker true crime.

Sitat side 15:
«Han var en smal, behersket utseende mann, med kort, grått skjegg og en munn som skar voldsomt på skrå over ansiktet, som om den tilhørte en som hørte på pissprat hele dagen.»

Side 251:
«Han brettet historien i pene folder, og så rev han den opp i taggete hull som snart begynte å sende ut et uhyggelig lys. Den velkjente beretningen begynte å virke sjuskete, skadelig, full av motsigelser og mystiske flekker.»

Side 259:
«Farquharson sto tre dager i vitneboksen. Forsvaret kom aldri over det. Byggverket Morrissey fortsatte å reise, med stor innsats og konsentrasjon og hengiven entusiasme, hvilte på en svak grunnmur, for uansett hvor mye han slet, kunne han ikke få juryen til å like eller stole på klienten sin. Fra da av var de siste fjorten dagenes forklaringer som å se en mann gli nedover en fjellside i gruelig sakte film.»

«Nattflygerne» av Lotte Eigeland

Gyldendal 2026

Vi skal til Atlanterhavet, året er 1930. Ei hollywood-skuespillerinne blir funnet død - myrdet - på en av tre sjødromer som er plassert i Atlanterhavet, nærmere bestemt sjødromen som er døpt Polaris.
Sjødromene er bygd for at fly skal kunne lande der, flygerne ta pause og tanke drivstoff, før de flyr videre. Sjødromene er også ettertraktede oppholdssted for rikfolk og kjendiser, siden alkoholforbudet ikke gjelder til sjøs.
Flyveren Bunty Thorvaldsen får i oppdrag å fly drapsetterforsker Jack Tarkowski til Polaris - han har aldri flydd før og er livredd for å ramle i havet, siden han ikke kan svømme. Men han får etter hvert tillit til Bunty, og på sjødromene blir de rene radarparet som samarbeider om avhør og etterforskningsarbeid.

Dette er stemningsfull historisk krim ispedd litt kjærlighet, med interessant persongalleri og lagt til et dramatisk miljø. Sjødromene er fiksjon, men ifølge forfatteren var det en oppfinner som foreslo å bygge slike, men det var før langdistanseflygingen utviklet seg og ble løst på andre måter.

Dette er første bok i en planlagt serie om Bunty og Jack. Jeg venter i spenning på neste bok!

«Der villblomstene vokser» av Louise Strömberg

Oversatt av Lars Nygaard
Gyldendal 2026

Maya har tilsynelatende alt - en vellykket karriere i firmaet hun grunnla sammen med kjæresten og forloveden Gabriel, klesskap fulle av designerklær, og en stilren, dyr leilighet i Stockholm. Men de må faktisk stå på både tidlig og sent; noen dager er det knapt så de ser hverandre hele dagen.
Da vi blir kjent med Maya, ser vi fort at forholdet til Gabriel er usunt, og etter hvert får også hun øynene opp for at her bikker det gale veien. Gabriel er stadig mer avvisende, og at firmaet kun står i hans navn, viser seg å bli Mayas sørgelige sorti. Gabriel bryter forlovelsen og sparker henne fra firmaet - så der står hun på bar bakke. Livet fortoner seg vanvittig mørkt med ett, men heldigvis kommer hun på at hun har Niklas - hennes gode og spesielle venn fra studietiden, som hun dessverre ikke har hatt kontakt med på mange år, fordi Niklas flyttet ut fra kollektivet da Gabriel flyttet inn - de to likte hverandre aldri noe særlig godt.
Niklas har flyttet til Arkösund, en liten skjærgårdsby som er stille om vinteren og yrende av liv om sommeren. Her kan Maya sakte komme til hektene igjen, og det viser seg at Arkösund er stedet hvor alt snur, hun finner tilbake til sitt ekte jeg, og bygger en ny givende tilværelse.

Dette er hyggelig og lettlest feelgood. Handlingen er ikke spesielt overraskende, men det er gjerne slik med feelgood - du vet hva du får og det er lett å drømme seg bort med en koselig historie.

Boka er den første i en serie, der Arkösund er omdreiningspunktet.

«Kunsten å speile et egg» av Kim Andrea Brofeldt

Oversatt av Heidi Bloin Johannessen
Cappelen Damm 2026

En helt vanlig dag i august får Troels hjerneslag. Han legges inn på sykehuset og kommer i behandling, men hvem skal ta seg av de to barna han har ansvar for? Mora er i utlandet, i grunnen har han ikke lyst til å fortelle henne om utfordringene sine, for da kommer hun sikkert til å forlange at barna skal flytte til henne!? Han bestemmer seg for å holde sykdommen skjult for eks-kona. Med støtte fra broren og ektemannen hans, og sin gode venn Ruth, skal han klare å ta hånd om barna, samtidig som han er i rekonvalesens og sakte, men sikkert får tilbake oversikt og ferdighet som han tidligere tok for gitt - som det å speile et egg.
Det er uansett ikke første gang han holder noe skjult for eksen. Så lenge han har kjent henne, har han holdt viktige sider og vesentlig informasjon om seg selv skjult. Gjennom romanen får vi tilbakeblikk til oppveksten og ungdomstiden hans, og det er virkelig litt av hvert han har holdt skjult.

Forfatteren har selv vært rammet av hjerneslag, kan vi lese i etterordet. Så hun har førstehånds kunnskap om det hun skriver om. Kanskje synes jeg "sykdomshistorien" blir i overkant detaljert, men andre lesere kan jo synes dette er noe av det mest interessante i hele boka.
Forfatteren har tidligere gitt ut romanen Avslutninger (2024), som jeg også har lest.

«Skogfruen» av Sondre H. Bjørgum

Aschehoug 2026

Isak Hammar har ikke vært i hjembygda på 19 år, men nå er mor død, og han må komme for å delta i begravelsen, og for å ordne opp med arven - et hotell med stort vedlikeholdsbehov og ditto gjeld. Med seg har han Mehren, en hund av rasen malle (malinois), som han har et nært forhold til. 
Isaks plan var å reise tilbake til Rena og forsvaret så fort han har fått ordnet opp med hotellet, men så skjer det ting som gjør at han må bli litt til og bidra med å løse en vanskelig sak politiet er i gang med. Ikke at politiet vil ha hjelp, men. Isak føler han bare må blande seg i det, da saken blant annet omfatter bortføring av Isaks kollega Karin, som var i bygda for å delta i begravelsen til Isaks mor.
Det kan faktisk virke om det går et monster løs i bygda - et monster som legger igjen den sjeldne blomsten skogfrue som et slags spor eller signatur etter seg.

Romanen er godt skrevet, variert språk, gode beskrivelser/bilder og et interessant persongalleri; jeg lot meg underholde, selv om jeg synes plottet er både innfløkt og usannsynlig. Noen av scenene som utspiller seg, er det egentlig ikke mulig å se for seg; det er for vilt. Men om man ser bort fra det, så er dette i alle fall en lovende romandebut av Bjørgum, som tidligere har gitt ut to diktsamlinger.

Eksempel på gode bilder, sitat side 61, Karin er i svigerforeldrenes hytte for å ta imot håndverker etter vannlekkasje:
«Den unge rørleggeren satte en fot inn på gulvet og vadet overdrevet over vannet.
«Nei, blir ikke billig dette.»
Han sa det på en måte som tilsa at det ikke var første gang han brukte den setningen.
«Tenkte meg det», sa Karin og la merke til at den ene tøffelen til svigerfar hadde satt seil og krysset stuegulvet før den hadde lagt til kai inntil bokhylla til svigermor.»

Eller side 222: «Blikket hans flakket rundt i rommet som en skadeskutt fugl på desperat jakt etter en grein å lande på.»

Side 19 er det noen ørkenstøvler som marsjerer "taktfullt" - det er vel et tilsiktet ordspill.
Men når det kjennes eim av våte "sanitetsbind" på sykehjemmet side 92, så kunne det kanskje passet bedre å skrive "bleier"? Side 245 omtales "karamelliserte løkringer" - det er ikke så lett å bevare ringene når man karamelliserer, tror jeg? Side 306 nevnes "dampveivals" - jeg må på vegne av en venn si at det er veldig lenge siden veivalsene ble drevet med damp.
Nå var jeg veldig pirkete, men når en forfatter som Bjørgum gjør så mye bra, så kunne utrensking av slikt småtteri gjort boka enda litt bedre.

«Alle de russiske horene» av Steve Leirvik

Kagge 2026

I denne oppvekstromanen blir vi kjent med en gutt, og det er han selv som forteller. Faren jobber mye ute - er på båt og er borte lange perioder av gangen. Andre ganger er det knute på tråden mellom mor og far, så gutten blir mye overlatt til mora alene. Hun lider av tvangshandlinger, og gutten blir holdt under streng kustus så han ikke skal rote eller søle til.

Etter hvert forstår vi at faren heller ikke er i stand til å vise spesielt mye eller stabil omsorg, verken for mora eller gutten. Og flyttingene deres er mye for å komme seg unna namsmannen; namsmannen som gutten tror er en ordentlig fæling, ut fra hvordan foreldrene snakker om dette.
Det kommer stadig tydeligere fram at gutten ikke har det bra, med disse ustabile foreldrene og ikke spesielt gode oppvekstvilkår. 

Denne romanen er velskrevet og komponert slik at man utover i boka skjønner stadig mer av hva slags forhold gutten egentlig lever under. Det er mørkt, men også litt humoristisk. Likte du boka Jævla menn av Andrev Walden, eller Thomas Korsgaards bøker om Tue, kan du komme til å like denne også.

Sitat side 143: "Far er irritert for at bestemor konstant blander seg oppi. Dessuten har hun stadig kaffebesøk. Det er et jævla renn uten like, som om kåken er et eneste stort suppekjøkken eller sosialkontor. Oftere og oftere holder mora og faren min seg bare på gjesterommet når bestemor har folk.
Bestemor: «Vi får se hvor lenge du holder deg tørr denne gangen, da. Jeg skal faen ikke se deg dritings innenfor mine fire vegger!»
Far: «Ha! Hadde det ikke vært for at kjerringa og ungen min bor her, hadde jeg holdt meg milevis unna deg, det kan jeg love deg.»
Bestemor: «Var ikke dere nesten på lista, da? Kanskje du bør ringe og purre på utleieavdelinga? Eller blir det for mye ansvar for deg?»
Far: «Det var rette ræva... er det du eller jeg som er uføretrygda her?»"

«Yesteryear» av Caro Claire Burke

Oversatt av Johannes E. Refsdal

Cappelen Damm 2026

Natalie er influenser og for følgerne sine publiserer hun lykkeglimt fra dagliglivet på ranchen Yesteryear. Melk og egg fra egne dyr, nybakte surdeigsbrød, en barneflokk i vekst, og en kjekk, handy cowboy til ektemann; dette er jo noe alle burde misunne henne. Eller?

Plutselig en dag våkner Natalie i et mørkt rom. Det er soverommet hennes, men likevel ikke. Sengeteppet er grovt og av dårlig kvalitet, ikke av standarden hun pleier å ha. Når hun kommer videre ut i huset, er det barn der som kaller henne mama, og de likner riktignok barna hennes, men de heter noe annet og ser ikke helt ut som de pleier. Er hun blitt kidnappet og plassert i et realityshow?! Her er det best å stikke av, men hvordan i huleste skal hun klare å komme seg unna!?

Det var vaskeseddelen på boka som gjorde meg nysgjerrig. Jeg tenkte at her skal en influenser som reklamerer for trenden tradwife, få en skikkelig oppvåkning. Men så er ikke fortellingen helt slik jeg hadde forestilt meg. Jeg skal ikke røpe sammenhengen, men ett hint er "upålitelig forteller". Og så aner man jo at glansbildene influensere viser, kan ha en mørk bakside, en sannhet som man helst ikke vil skal bli avslørt.

Denne boka er mye omtalt og sikkert ei bok mange føler de må lese. Tja. Jeg er ikke så overbevist om at alle absolutt må det. Jeg leste hele boka - ble nysgjerrig nok til å ville vite hvordan det endte - men den var litt tunglest. Og så pleier jeg å like hovedpersoner jeg kan heie på, men hovedpersonen her er ikke av de mest sympatiske, så jeg kjenner jeg distanserer meg litt fra hele greia.

«Familien Anker : arven» av Alexander Wisting

Kagge 2026

Kristiania, 1760-tallet: Karen Anker lever et godt liv som hustru til ektemannen Christian. Ekteskapet er tuftet ikke bare på fornuft; de er oppriktig glad i hverandre. Boligen deres i Christiania - Paleet - huser ofte selskaper der byens rikeste og mektigste er gjester.
Men så dør Christian brått, og Karen må innse at forretningen ektemannen skjøttet, kanskje ikke er så bunnsolid som hun har trodd. De tre eldste sønnene hennes - hun har fire - er på dannelsesreise i Europa; nå må hun kalle dem hjem, slik at den eldste - Bernt - kan hjelpe henne med forretningene. Dessverre for Karen har Bernt andre planer for karriereløpet sitt, dessuten har han falt for ei vakker kvinne i København og er på ingen måte innstilt på å reise hjem med det første. Så Karen må likevel gjøre hva hun kan for å sikre familiens formue. Hun opplever at det er vanskelig å bli tatt alvorlig som kvinne, og hvem kan man egentlig stole på; de fleste virker mest opptatt av å mele sin egen kake. 

Innledningen til boka forteller om en episode i Karens ungdom, som hun ikke har kunnet glemme og som også henger sammen med opplevelser hun har etter Christians død.

Dette er første bok i en serie, og basert på mennesker som virkelig har levd.
For meg ble dette litt "forretningsmessig" og stivt. Det er flere kjærlighetshistorier her, men fortalt med liten innlevelse; er dette nok til å innfri lesernes forventninger? Det avhenger selvsagt av hvilke lesere som velger å gi seg i kast med boka, men det kan være at de kunne tenkt seg større vekt på personligheter og følelser, enn forretninger og intriger?

Eksempel på en "instrumentell" og blodfattig beskrivelse av elskov side 238:
«Karen lente seg over bordet og la hånden om nakken hans. Hun trakk ham mot seg, og han gjorde ikke motstand. Han tillot hendene hennes å føle seg sakte fram, opp til hårfestet. Da hun kjente at han forsiktig gjengjeldte berøringene, slapp hun grepet og gikk rundt bordet til ham. Han reiste seg og rygget mot sengen, der hun dyttet ham ned. Karen ble stående og betrakte ham. Han satt lent mot sengegavlen med et forbauset blikk. [...] I stedet krøp hun opp i sengen ved siden av ham. Hun lot ham begrave ansiktet i fanget hennes. Hendene hans følte seg forsiktig fram mellom sengetøyet og kjolelivet, der de klamret seg til ryggen hennes. Følelsen som spredte seg gjennom kroppen, satte Karen tilbake i tid. Det var som om hun befant seg på rådhusballet, der hun stirret rett i William Rømers hypnotiserende blikk. Berøringene hans minnet om de myke armbevegelsene som hadde fascinert og lokket henne.»

«Folk som hater lokalhistorie» av Tyra Teodora Tronstad

Aschehoug 2026

Gunn, oppvokst i Stor-Elvdal, drar hjemmefra i 1996, da er hun 16 år gammel. Hun vil heller bo i Oslo hos onkel Yngve og gå på videregående skole der. Hvorfor hun går til dette drastiske skrittet får du svar på når du leser boka.

Romanens hovedhandling er lagt til 2020 da koronapandemien gjorde at samfunnet ble stengt ned. Bekymra for faren sin, reiser Gunn hjem til Gunnarsmoen. Hun finner faren ynkelig og mørbanka (han påstår han har gått på ei dør), og med bare et lass rå ved til å fyre med. Veden er det naboen som har sørga for - Pelle heter han, jevnaldrende med Gunn. Så nå skal Gunn endelig ta et oppgjør med den slasken!

Tilbakeblikk til hva som har skjedd fra oppveksten og til da, gir bildet av en fargerik, men noe utfordrende oppvekst i et oversiktlig bygdemiljø.

Jeg har sett mange har rost denne romanen, og jeg er bare så enig. Dette er mesterlig fortalt i et variert og godt flytende språk, med interessant og troverdig persongalleri. Bare å nyte!

Sitat side 49:
«Ester liker ikke at Pelle er inne hos Gunn så ofte, hun sier at han ikke må plage naboene, at det beste for unger er å være ute, hun bruker en høy skingrende stemme når hun sier det. Hun viderefører en tradisjon, for slik skingret det fra hennes egen mor, og slik har det skingret fra alle mødre hun kjenner. Barn som ikke får kjeft blir ubrukelige voksne, de ender opp uten å forstå rett og galt, de ender opp som pingler, og de må jo kunne leke ute slik barn skal, det er godt for dem, for lungene deres, og dessuten blir det ikke så skittent inne hvis de gjør det. Skingring er kjeft, men Pelle forstår kjeft. Kjeft er språk. Kjeft er naturlig. Kom deg inn, skingrer Ester, ha deg ut, få spist opp den skiva di nå, kom deg opp til bussen, få gjort leksene, se til å komme deg i seng fortere enn flua flyr. Det er en melodi, ikke annet.»

«Den svake viljen : en kjærlighetshistorie» av Per Schreiner

Tiden 2026
 
Den navnløse hovedpersonen er på vei til en bisettelse da vi blir kjent med ham. Han er halvt ufør etter et uhell i ei trapp for fjorten år siden, der han skadet ryggen. Han har ingen fast jobb utover det, så han har lite å rutte med. Godt da at han kan bo i farmors leilighet og bare betale fellesutgifter og strøm. Farmor vet ikke at han bor der, han har bare tatt på seg å vanne plantene hennes og generelt se at alt er i orden, men hun er ved dårlig helse og bor på et hjem; mye sannsynlig kommer hun ikke ut derfra noen gang.
Romanens nåtids-handling er bisettelsen og det som skjer samme dag, mens vi gjennom hovedpersonens tilbakeblikk får skissert et større bilde av livet hans. Spesielt lyser minnet om Venke - hun som var kjæresten hans en kort periode, som representerte lys og håp, men som han dessverre mistet. Gjennom dagen vi følger ham, minnes han også naboen Jan som han er i bisettelsen til; de to drev en overraskende spennende geskjeft sammen.

Det er den navnløse selv som forteller, med kritisk, nedstemt, nesten oppgitt stemme. Det er såpass negativt at det til tider blir komisk.

Eksempel side 16: «Det er vanskelig å mislike svogeren min, men det er nesten like vanskelig å like ham. Han jobber som jurist i en organisasjon. En gang, uten at jeg spurte, fortalte søsteren min at han tjente godt over halvannen million i året. Hun gjorde det antakelig for å forsvare ham, siden han er pregløs og overvektig. Hun selv er spesiallærer og tjener syv hundre og sytti tusen i året og mener det er for lite. Da jeg sa at det ikke var så ille, ble hun irritert og sa at jeg hadde vært så lenge ute av arbeidslivet at jeg ikke visste noe om det. Det stemmer, men det var likevel ikke hyggelig sagt. Vi har aldri vært så gode venner.»

Jeg har lest de fleste av Per Schreiners bøker, og liker det han lager. Han skriver originalt og underfundig.

«Dei vaksne» av Eli Fossdal Vaage

Bonnier norsk forlag 2026

Anette er attende i heimbygda. Bygda ho forlet som 17-åring. No er ho 42 og skal på gjenforeiningsfest med klassa frå ungdomsskulen. Ho bur hjå Betzy, ei eldre nabokone som var som ei reservemor for henne i oppveksten. Anette har - før ho reiste til bygda - slått opp med sambuaren. Kvifor får me etter kvart godt innsyn i.

Det viser seg at det er store og vonde ting frå oppveksten som Anette har fortrengt, men gjennom møtet med bygda og folka frå den gongen kjem det sakte opp i dagen att.

Det er ikkje så lett å oppsummere handlinga i boka, men det er ei velskrive og engasjerande bok. Språket er variert og fargerikt, her er gode og originale beskrivingar. Boka kunne kanskje vore stramma inn og kutta noko; det er enkelte sekvensar frå samtalane med psykologen og ein del av tankane Anette balar med, som eg ikkje fekk spesielt mykje ut av. Men det er kan hende berre eg.

Sitat side 33: «Eg smiler. Prøver. Men grimasen andletet lagar, minner nok meir om bæsjefjeset eg hadde som lita, som mora mi ved fleire høve foreviga, og som ho elskar å visa til både meg og andre, om sjansen byr seg.»

Side 352-353: «Eirik, ein friskus som vann alt i idrett og brukte friminutta på å springa rundt skulen medan han tok tida på seg sjølv, eller sprang etter ein ball medan han kommenterte innsatsen på austlandsk...»

Side 358: «Brått vil eg berre stansa kjeften på Renate, eg er så ubegripeleg lei heile denne hjernedaude samtalen. Finst det ingenting anna å tenkja på enn menn, pikkane deira og kva slags idiotiske plassar dei har lyst til å putta dei?»

«Tolv dagar i april : ei odelsjente fortel» av Johanne Nyborg

Samlaget 2026

Johanne er odelsjente frå ein gard på Vestlandet, men har flytt derifrå for mange år sidan og har tilhald i Oslo. Kvar vår dreg ho heim for å hjelpe mora med lamminga. I denne sakprosaboka får vi vera med på dette eit år; desse tolv dagane i april, der Johanne og mora vekslar på å vake om nettene for å passe på sauene, og hjelper kvarandre med dei vanskelegaste tilfella.
Johanne veit at det nærmar seg eit punkt då mora ikkje kjem til å orke stellet av garden lenger, og Johanne må ta ei endeleg avgjerd - skal ho ta over garden, eller vil ho helst bli verandre med livet ho har bygd seg i byen?

Boka er lettlest og interessant på fleire plan. Er du nyfiken på korleis det kan opplevast å vera med i lamminga på ein liten gard, eller korleis det kjennest å bli riven mellom to ulike tilværelsar/verdar, så kan dette vera ei bok for deg.

«Det franske armbåndet» av Kristin Harmel

Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm 2025

Paris, 1942:  Anabel følger familietradisjonen og stjeler smykker fra de rike og hjelper de fattige. Men da hun snapper et spesielt smykke fra dama til en høytstående nazi-offiser, har hun tatt for store sjanser og setter både seg selv og familien i livsfare.

Boston, 2018: Colette er nå i åttiårene, men traumene etter natten i Paris da hun som ung jente ble vitne til at mora Anabel og lillesøsteren Liliane forsvant, sitter fortsatt i. Hun har ført familietradisjonen videre og har finansiert mye veldedighet med smykketyveriene sine, blant annet opprettelsen av et Holocaust-senter i Boston.
Da hun en dag oppdager at det spesielle smykket - et armbånd - som utgjorde moras siste tyveri - er utstilt på et museum i Boston, vekkes minner til live. Og ikke minst håpet om at hun nå endelig kan få svar på hva som skjedde med familien hennes.

Romanen veksler mellom fortid og nåtid, og historien er komponert slik at vi som leser stadig får vite litt mer og til slutt sitter med hele bildet. Romanen er spennende, underholdende og rørende.

«Hvis jeg var Agnes» av Nikoline Riis Lindahl

Cappelen Damm 2026

Astrid er 12 år da mamma går ut av døra hjemme og ikke kommer tilbake. Astrid har hørt at pappa ofte har vært sint på mamma og slått henne. Nå må hun bo alene med pappa og være forsiktig så hun ikke irriterer ham, for da vet hun hva som venter.

Noen helger får Astrid være hos mormor og hunden Buster. Der er det godt og trygt. Men så begynner mormor å bli veldig glemsom, så da må Astrid - av og til når pappa trenger tid for seg selv - dra til farens kompis Frank stedet. 
Frank gjør ting med Astrid som han ikke skal, men han sier Astrid må holde tett om det som skjer, ellers skal det gå henne ille.

Astrid har dokka Agnes som hun lenge har søkt trøst hos, inntil hun forsto at Agnes ikke kan hjelpe henne med noe som helst. Hadde hun bare vært Agnes, så kunne noen sydd henne sammen igjen...

Spesielt i starten av boka er det korte og ufullstendige setninger. De gir en følelse av uro og tilbakeholdt pust. Det er vondt å lese Astrids historie, forferdelig å være med på hennes opplevelser med den uberegnelige faren og den motbydelige Frank. Jeg blir lei meg og redd sammen med henne, men også opprørt og sint på vegne av henne.

Forfatteren er født i 1996, og har tidligere gitt ut Pasientrom 42, som handler om egne erfaringer med anoreksi og tvang. Årets bok er hennes første roman, og det er imponerende godt arbeid.

«Bukke nikke neie» av Stian Hjelvin Andersen

Aschehoug 2026

Merete er journalist, skriver krasse kommentarer i avisa, og hadde ikke sett for seg at hun skulle bli biografi-forfatter. Men da sjefen virker overivrig etter å gi henne permisjon for å skrive bok, forstår hun at jobben i avisa kanskje ikke er den tryggeste i verden lenger, og tar på seg bok-oppdraget.
Den hun har fått spørsmål om å skrive biografien til, er Halvdan Hanssen. Han var toppadvokat, men gjør nå stor suksess som selvhjelpsguru. Merete har ikke akkurat sansen i utgangspunktet, og da hun merker at det er mye som skurrer i Halvdans historie, får hun på en måte fordommene bekreftet. Men hva skal hun gjøre med det hun finner ut? Hun kunne spurt AC om råd, men AC er alvorlig kreftsyk, så Merete synes ikke hun kan belemre henne med dette. Heller ikke kan hun plage AC med hva hun skal gjøre når den gamle flammen Christian plutselig dukker opp igjen.

Det er Merete selv som forteller i romanen, og stemmen hennes virker troverdig, med tanke på jobben hun har. Hun har ordets makt og kan være krass om hun vil. Kanskje jeg synes hun bikker usympatisk nå og da. Boka som helhet kjennes litt pratsom, overflatisk og kunne vært strammere i fasongen, men alt i alt var dette en underholdende leseopplevelse.

Sitat side 41: «Det eneste de virker opptatt av nå, er barnebarna sine og det tilbakevendende favorittemaet: hva pensjonisttilværelsen skal brukes til. Det er ikke en eneste flik av Toscana de ikke vil besøke. Da det var kollektiv enighet om at elsykkel er et must nå når vi blir gamle, skyldte jeg på hodepine og gikk.»

«Engstelig svarting» av Javad El Bakali

Kagge 2026

Kamal er 29 år, svart, arbeidsledig og sliter med panikkangst og depresjon. Idet romanen starter flytter han fra institusjonen på Grorud, hvor han har blitt passet godt på, til en kommunal leilighet på Sagene. Han får fortsatt støtte i form av Jostein som er innom og ser til at alle i kommuneblokka har det bra, han går også til psykologen Eva som forsøker pushe ham til å skaffe seg jobb og tjene egne penger.
På nærbutikken treffer han ei skikkelig fin jente, Susanne, og under over alle under; det virker som hun fatter interesse for ham også! De går på date, men Kamal regner med at hun vil miste interessen øyeblikkelig om hun får vite at han naver og er psykisk syk, så han forteller at han jobber i blokka på Sagene; tar vare på beboerne der.
På sikt skjønner han at han blir nødt til å fortelle sannheten, men inntil videre vikler han seg stadig dypere inn i løgnene han har skapt. På grunn av medisinene han tar, sliter han med hukommelsen, så kommer han til å huske detaljene i løgnhistorien? 
Hvorfor vil han ha minst mulig med foreldrene å gjøre? Og hvorfor nekter han å snakke om storebror Adil?

Romanen er lettlest og humoristisk. Forfatteren er komiker og det merkes - replikkene er kjappe og sitter godt. Men det som gjør romanen god er mørket og alvoret som også finnes i den; boka er på ingen måte bare underholdning. Det handler om psykisk sykdom, utenforskap og kampen for tilværelsen.

Boka kan også passe for unge voksne og ungdom, og endelig er det ei bok som også gutter og menn kan ha interesse av å lese.

Sitat fra side 85: «Fyren ved siden av meg er en skjeggete kar i slutten av trettiårene. Han har på seg et Torshammer-halskjede, og det forteller meg egentlig alt jeg trenger å vite om ham.»

«Førstelinja» av Heidi Linde

Gyldendal 2026

Dagny er lege, noe som kan være utfordrende og krevende, men hun står i det meste med stoisk ro. Men når det en dag kommer inn en liten gutt på akutten, rygget over med bil av sin egen far, med kritiske hodeskader, kan det være at hun kjenner at det kan bli litt i overkant mye å ta inn over seg.

Romanens nåtid følger Dagny og viser arbeidshverdagen hennes, men romanens handling er vel så mye lagt til Dagnys fortid. Fra oppveksten, og spesielt fra året hun gikk på Romerike folkehøgskole og fikk tre venner for livet. Folkehøgskoleåret virker å ha vært et vendepunkt i livet, som fram til da hadde store utfordringer.

Jeg leser at dette er en av fire planlagte romaner, der hver venninne i firkløveret er hovedperson i hver sin bok.

Romanen er lettlest og engasjerende, men den siste korrekturen har ikke vært nøye nok - det er en del slurvefeil som disse: «Det raske bevegelsen...», «Hvilke kamper måte hun...», «What doesn't kill you make you stronger.»
Jeg leste boka som e-bok.

«Silas Marner : vevaren frå Raveloe» av George Eliot

Omsett av Øystein Vidnes
Skald forlag 2026

Vevaren Silas Marner blir urettmessig skulda for tjuveri, og livet raknar. Han mistar jenta han tenkte gifte seg med, og venen sjølvsagt, sidan det var han som kom med dei falske skuldingane. Han flytter til ein liten landsby, Raveloe, og startar på nytt. Han lever nøysamt og arbeider flittig, og klarar å spare opp ein heil del gullmyntar. Så skjer det fryktelege - pengane blir stolne, og meininga med livet forsvinn for Silas. Heilt til eit anna slags gull dukker opp - i form av eit lite jentebarn som ikkje har nokon i livet sitt som kan ta vare på henne.

Dette er George Eliots tredje roman. George Eliot er eit pseudonym for Mary Ann Evans (1819-1880). Ho valde å gi ut romanane sine under eit mannleg pseudonym for å bli tatt på alvor i det samfunnet ho levde i, der litterær og intellektuell kultur var dominert av menn.
Eg har ikkje lest noko av Eliot tidlegare, men minnest å ha sett ein TV-serie basert på hennar verk; Møllen ved Floss. (The mill on the floss). Eg vil lese meir av henne; dette var engasjerande, med truverdig persongalleri, forståelsesfullt og nyansert framstilt.

«Mellom himmelen og her» av Cassandra Brunstedt

Oversatt av Kari Wille Rekdal
Gyldendal 2026

Majlis har akkurat gått av med pensjon, og hun skal dø om åtte måneder. Dette vet hun fordi hun har bestilt time i Sveits, til aktiv dødshjelp. Det er ikke det at hun absolutt VIL dø; datteren Ronja venter barn, og Majlis har selvfølgelig veldig lyst til å leve lenge og få ta del i mest mulig av barnebarnets liv. Men hun har ALS og hun vil ikke ligge og lide eller være andre til last, slik hun opplevde at ektemannen Åke lå og pintes til han til slutt døde av kreft.

Hvordan skal Majlis klare å fortelle datteren om hvordan det står til med henne? Og hvordan vil datteren ta det, når hun får høre at Majlis har bestemt seg for å dø? Hvordan vil de siste månedene av livet bli for Majlis og hennes nærmeste; hun ønsker å bistå og være til hjelp for Ronja, men hun forventer også rask forverring, for slik er denne sykdommen.

Dette høres ikke akkurat ut som en feelgood-roman, men fortalt i en lett og smått humoristisk tone er den både underholdende, tankevekkende og rørende.