«Dei vaksne» av Eli Fossdal Vaage

Bonnier norsk forlag 2026

Anette er attende i heimbygda. Bygda ho forlet som 17-åring. No er ho 42 og skal på gjenforeiningsfest med klassa frå ungdomsskulen. Ho bur hjå Betzy, ei eldre nabokone som var som ei reservemor for henne i oppveksten. Anette har - før ho reiste til bygda - slått opp med sambuaren. Kvifor får me etter kvart godt innsyn i.

Det viser seg at det er store og vonde ting frå oppveksten som Anette har fortrengt, men gjennom møtet med bygda og folka frå den gongen kjem det sakte opp i dagen att.

Det er ikkje så lett å oppsummere handlinga i boka, men det er ei velskrive og engasjerande bok. Språket er variert og fargerikt, her er gode og originale beskrivingar. Boka kunne kanskje vore stramma inn og kutta noko; det er enkelte sekvensar frå samtalane med psykologen og ein del av tankane Anette balar med, som eg ikkje fekk spesielt mykje ut av. Men det er kan hende berre eg.

Sitat side 33: «Eg smiler. Prøver. Men grimasen andletet lagar, minner nok meir om bæsjefjeset eg hadde som lita, som mora mi ved fleire høve foreviga, og som ho elskar å visa til både meg og andre, om sjansen byr seg.»

Side 352-353: «Eirik, ein friskus som vann alt i idrett og brukte friminutta på å springa rundt skulen medan han tok tida på seg sjølv, eller sprang etter ein ball medan han kommenterte innsatsen på austlandsk...»

Side 358: «Brått vil eg berre stansa kjeften på Renate, eg er så ubegripeleg lei heile denne hjernedaude samtalen. Finst det ingenting anna å tenkja på enn menn, pikkane deira og kva slags idiotiske plassar dei har lyst til å putta dei?»

«Verdens beste pappa» av Endre Lund Eriksen

Utgitt av Aschehoug 2018

Mads er snart 12 år og har flyttet til et nytt sted. På TV har han sett William, sønnen til presidenten i USA, og føler fellesskap med ham. William er omtrent like gammel (snart 11) og har også måttet flytte på grunn av at faren har fått ny jobb. Mads setter seg ned og skriver brev/epost til William, gir ham råd og oppmuntring med bakgrunn i hva han selv har gjort av tabber, og har lært av både tabbene han har gjort, og av pappaen sin. Pappa har nemlig lært ham tøffing-loven; "Ta igjen med dobbel dose og ikke ta dritt fra noen!"
Brevvekslingen (det vil si: det er ingen veksling, siden Mads aldri får noen svar) har altså utgangspunkt i at Mads vil hjelpe og støtte presidentsønnen, men etter hvert - og særlig siden han aldri mottar svar - skriver han mest fordi det hjelper ham å sortere og forstå det som skjer i livet hans. For det er ikke helt enkelt å være Mads, verken på skolen, i fritiden, eller hjemme.

Jeg likte denne boka veldig godt. Eriksen er god til å skrive fra et barns perspektiv. Det blir troverdig, sårt og engasjerende. Boka handler om vold i nære relasjoner, om lojaliteten barn har overfor foreldrene, som gjør at de strekker seg langt i å forsøke å forstå, og tåle det de eller andre familiemedlemmer utsettes for. Noe som også gjør det litt mer forståelig hvorfor slike ting kan foregå lenge uten at noen ser det, eller at noen griper inn.

Boka passer for både jenter og gutter, fra 9 år.

«Smadra» av Brynjulf Jung Tjønn

Gjeven ut av Flamme forlag 2018

Oda kjem til skulen med blåmerker i andletet.
Det er av di ho har så skrekkeleg dårleg balanse, seier ho, at ho ramlar når ho syklar.
Ingen veit kva den eigentlege grunnen til blåmerka er.
Ikkje læraren, heller ikkje far eller bestevenen Milad.

Historia om Oda fenga frå fyrste side. Løyndomen til Oda er vond og ufatteleg. Det handlar om vald i nære relasjonar. Eg som les får med ein gong vite kven i Odas liv som står bak valden, men det er forståeleg at dette må verke heilt usannsynleg for dei som står rundt. Eg forstår kvifor Oda ikkje vil seie noko til nokon. Eg kjenner kor redd og åleine ho er.

Dette er ein lettlest ungdomsroman, gjeven ut med støtte frå Leser søker bok.

«Nå er alt» av Amy Giles

Oversatt av Fartein Døvle Jonassen
Utgitt av Gyldendal, 2018

Hadley overlever mirakuløst en flystyrt, hun blir funnet sjokkskadet på ulykkesstedet og tas med til sykehuset. Der blir hun tatt hånd om, men overlatt til seg selv en liten stund forsøker hun å ta livet sitt ved å kutte pulsåren på armen.
Hvorfor i all verden forsøkte Hadley å ta livet av seg, var hun ikke glad for å overleve? Følte hun skyld fordi de andre på flyet ble drept, eller hva? Og hva var det egentlig som skjedde i flyulykken?
Fortellingen veksler mellom episoder fra nåtid - der en etterforsker forsøker å finne årsaken til ulykken og vi overværer scener fra psykiatrisk avdeling på sykehuset der Hadley blir behandlet - og fortid. Kapitteloverskriftene er "Da" og "Nå", så det er lett å følge med på hvor vi er i historien.
Etter hvert får vi smertefulle innblikk hva slags liv Hadley levde før ulykken, og skjønner da hva som var årsaken til selvmordsforsøket.

Det er Hadley selv som forteller i denne ungdomsromanen, med unntak av etterforskerens samtaler med ulike personer.
Jeg ble virkelig oppslukt av denne boka; gledet meg til jeg kunne sette meg ned neste gang og komme videre. Historien er godt fortalt og spenningen porsjonert ut på en slik måte at man hele tiden drives videre og vil vite hva som skjer.

Så vil jeg også nevne omslagsbildet på boka, som er designet av Magnus Riise. Det er sjelden jeg legger så mye merke til forsida på bøkene jeg leser, men dette var et veldig fiffig oppbygd bilde som også uttrykker hva boka handler om.

Varmt anbefalt til ungdom fra 12-13 år, og må gjerne leses av voksne også.

«Lydighetsprøven : en tenkt fortelling om et barn» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2017

Alvis er 11, fyller 12 i løpet av boka. På skolen blir han kalt Alvis Piss, for det hender han ikke klarer å holde seg, men tisser seg ut.
Alvis' mor har truffet en mann, Duncan, som er arkeolog. Alvis og mora flytter inn til Duncan. Alvis er uheldig og ødelegger noe gammelt som Duncan har på soverommet, etter det får han ikke lov til å være i huset alene, men må vente utenfor etter skolen, til mora kommer. Det hender han treffer en mindre gutt i sandkassa som han kan leike med mens han venter; da går tida fort. Andre ganger går han litt rundt for seg selv, for eksempel til blokka der de bodde før.
Noen større gutter sier Alvis får være med i gjengen deres, hvis han ordner øl til dem. Alvis stjeler øl i butikken noen ganger, men det går ikke bra hver gang. Alvis vet det er galt å stjele. Likevel gjør han som guttene sier, for han ønsker seg så veldig venner.

I denne boka har Ingvaldsen gitt stemme til et barn som lider av omsorgssvikt. I forordet til boka skriver Ingvaldsen til den unge leseren at dette ikke er en sann historie, verken Alvis eller menneskene omkring ham finnes i virkeligheten. Samtidig vet vi at det finnes barn som har det vondt, som lever med at foreldre eller andre omsorgspersoner skader dem, fysisk og/eller mentalt.
Denne romanen er beslektet med forfatterens "Tryllemannen" fra 2014. Tryllemannen gjorde meg usikker på hvem jeg ville anbefale boka til, så jeg foreslo vel at barn helst burde lese den sammen med voksne. Nå som jeg har lest Lydighetsprøven har jeg kanskje blitt mer vant til "konseptet", for nå heller jeg mer mot at barn sikkert kan lese den på egenhånd, men aller mest tenker jeg at voksne burde lese den, spesielt voksne som arbeider med barn.
De fleste husker nok den tragiske historien til Christoffer Kihle Gjerstad, en liten gutt som ble banket og slått av stefaren sin, og til slutt døde av mishandlingen. (Les min omtale av "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl".) Hvordan kunne noe sånt skje? Hvordan kunne gutten komme på skolen med veldige blåmerker uten at noen tok tak i det og reddet ham fra alt det vonde han opplevde hjemme? Er ikke hjemme det stedet vi alle skal kunne føle oss mest trygge? Hvis vi mistenker at barn har problemer hjemme, må vi ikke forsøke å hjelpe?

Alvis kommer også på skolen med blåmerker. En gang kommer han med brukket arm, han blir sendt på sykehuset for gipsing, og riktignok blir han stilt spørsmål om hva som har skjedd, men mora og stefaren lyver sammen en historie han lar seg lede til å støtt opp om. Slik blir ikke mishandlingen oppdaget eller stoppet.

Det er Alvis selv som forteller i boka. Og hans lille, naive barnestemme har så mye vondt å fortelle. Mest mellom linjene, for det er så ubegripelig vondt det han opplever, at han har egentlig ikke ord til å beskrive det. Dette er vond lesning, men det er fascinerende bra tenkt og komponert. En stund satt jeg og var fryktelig oppgitt over Alvis' mormor - for henne betror han seg til. Hvorfor i all verden gjør ikke hun noe for å gripe inn, tenkte jeg indignert. For så noen sider senere å få en aha-opplevelse som gjorde meg bare enda tristere: Den eneste Alvis har å betro seg til, mormor, ligger nemlig i graven. Han pleier å sitte ved gravsteinen hennes og fortelle. Og da skjønner jeg også hvorfor han er så opptatt av jobben til Duncan - alle spørsmålene han stiller om de døde, som "Kan de tenke?"

Alvis er altså 11 år, og fyller 12 i løpet av tiden vi følger ham. Men det virker åpenbart at det må være noe med ham, han virker altfor lett å lede (og villede) til å være på modenhetsnivå med en gjennomsnitts tolvåring. Desto verre at ungene i klassen, lærerne og andre voksne omkring ham, oppfører seg som de gjør.

Dette var en meget sterk og god/vond leseopplevelse som jeg virkelig anbefaler, men kanskje mest til voksne lesere som kan ha nytte av å høre stemmen til et mishandlet barn for å kunne gjøre seg sine tanker om temaet, og kjenne på følelsene historien vekker. Hvordan oppleves det å være et mishandlet barn? Hvordan kan det skje? Hva kan vi gjøre for å hjelpe?