«Bryllupsfolket» av Alison Espach

Oversatt av Kati Indrefjord
Gursli Berg 2026

Phoebe har tatt inn på et luksushotell på Rhode Island. Ikledd den peneste kjolen sin har hun tenkt å nyte et bedre måltid, for så å ta livet av seg. Men så viser det seg at hotellet for øvrig er fullt av deltakerne i et bryllup som skal vare i seks dager, og på grunn av dette er det er ikke mulig for Phoebe å bestille mat på romservice. Dette er den første streken i regningen.
Bruden Lila kommer i snakk med Phoebe og får høre hvorfor hun er der. Lila vil absolutt ikke ha noe av et selvmord på hotellet hvor hun skal feire bryllup - det ville jo ødelegge festen totalt! Hun går straks i gang med å bearbeide Phoebe for å få henne til å endre mening.
De to blir raskt fortrolige; Lila kan fortelle Phoebe ting hun ikke tør fortelle til noen andre, og Phoebe har heller ikke noe å tape på å være bunn ærlig.
Dagene på hotellet blir et viktig vendepunkt for Phoebe, men også flere av gjestene i bryllupet skal komme til å ta inn over seg en og annen sannhet.

Denne boka byr på en skikkelig god leseopplevelse! Det er klokt, menneskelig, morsomt og følsomt om kjærlighet, vennskap, og hva som gjør livet verdt å leve.

«Det vi aldri ble ferdig med» av Lucy Score

Oversatt av Hanne Lorentzen
Gursli Berg forlag 2026

Naomi dukker opp i småbyen Knockemout for å komme tvillingsøsteren Tina til unnsetning - for nå har Tina rotet seg opp i noen greier igjen. Dessverre har Naomi igjen vært for godtroende - det er ikke første gang Tina har lurt henne. Nå stikker hun av med bilen til Naomi, og etterlater datteren sin, Waylay på 11 år, i Naomis varetekt. Naomi som ikke engang visste at Tina hadde en datter!
Tina har rukket å gjøre seg skikkelig upopulær i Knockemout, så det er ikke bare-bare å være Tinas tvilling og ligne henne på en prikk. Men Naomi er på en måte heldig og ramler borti grinebiteren Knox, som tydeligvis har en greie med at han må hjelpe damer i nød. Han ordner et sted å bo og en deltidsjobb så hun kan tjene til livets opphold.
Knox og Naomi kjenner seg tiltrukket av hverandre, men her er det bare å holde seg i skinnet - for Knox skal ikke ha dame som gnåler og maser, det er bombesikkert. Og Naomi har brent seg kraftig; faktisk har hun nettopp stukket av fra sitt eget bryllup, så hun er heller ikke interessert i kjæreste. Men kanskje er det lurt å late som man er i et stabilt kjæresteforhold, når Naomi skal søke om å bli vergen til Waylay? Å late som, går fint. Eller?

Jeg har tidligere lest Mitt livs Story (2025) av samme forfatter, og kjenner igjen persontypene og oppbygningen - det er den gretne, kranglevorne, tiltrekkende mannen og den sterke, men litt uheldige og vakre kvinnen. Ingen av dem vil ha kjæreste, men de blir uvegerlig tiltrukket av hverandre. En tiltrekning de av ulike årsaker kjemper imot leeeenge, men så... Og sexscenene er temmelig rett på sak, så er de bluferdige advart.
Jeg liker bøkene; de er underholdende, humoristiske, og språket flyter godt.
Mitt livs Story skulle være første bok i en trilogi kalt Story Lake-trilogien, men jeg kan ikke se at det er kommet noen flere her på norsk.
Årets bok skal også være den første i en serie, så da får vi se om denne blir fulgt opp. Serien er også på vei til TV-skjermen, kan jeg lese på baksiden av boka.

«Ulykkens år» av Anne-Grethe Bjarup Riis og Thomas Rydahl

Oversatt av Kristin Valla
Kagge 2026

Vi skal til Danmark, nærmere bestemt Egeskov slott på Fyn. I 1874 er det tromlet sammen til stor fest på slottet, da eldstesønnen Frederik skal vies med sin forlovede gjennom mange år; Adele. Men festdagen blir i stedet starten på et sorgens kapittel for familien og slottet, da Frederik blir funnet livløs under isen i dammen nedenfor slottets søndre tårn; han har falt ut fra vinduet i rommet sitt.
Frederiks søster Jessie var veldig glad i broren sin, og det er først etter en stund hun forstår at Frederiks død betyr atskillig mer enn at livet hennes for alltid vil være preget av sorg og savn - det som har skjedd innebærer også at hun som enearving må stille velvillig opp til de forpliktelsene det medfører. Som for eksempel å gifte seg med den mannen faren hennes finner mest formålstjenlig, med tanke på allianse av familier, eiendommer og formuer. Svermeriet for pastorens sønn Johannes, må hun nå definitivt legge fra seg. Men vil og kan hun virkelig det? Noe av det siste broren sa til henne før han ble borte, var at hun skulle følge hjertet, og hadde han ikke rett i det?
Mens den fornemme familien har sitt å slite med, foregår det også litt av hvert i tjenerskapets tilholdssted nedenunder, og i gårdens ulike driftsbygninger, som stall og fjøs. Vi får følge Oda, den nye tjenestepiken som er ansatt på prøve, og drengen Ole, som er så forelsket i tjenestejenta Edith, men som ikke har noe å tilby henne; han har egentlig mer enn nok med å overleve selv, samt underholde de fattige foreldrene som er for gamle og utslitte til å arbeide. Og så er det Ediths fosterfar Verner Gormsen, kalt VG, som hele tiden er ute etter å ta Ole for den minste forseelse, uansett om det faktisk er noe han har gjort, eller ikke.

Dette er første bok i serien Egeskov slott, og jeg må si jeg ser fram til neste bok. Liker du serier som Downton abbey eller Herskap og tjenere, tror jeg du vil like denne. Eller om du husker de svenske herregårdsseriene skrevet av Margit Söderholm og Birgit Th. Sparre? Dette er velskrevet, stemningsfullt og med engasjerende menneskeskjebner.

PS: Side 254 står det at Frederiks dødsfall på dødsattesten beskrives som et "hendig uhell". Jeg tror det rette skal være "hendelig uhell".

«La bølgene gjøre resten» av Ulf Kvensler

Oversatt av Bodil Engen
Bonnier norsk forlag 2026

Forfatteren Marcus Andersson har ikke gitt ut bok på ei stund; debuten hans var en suksess, men siden har det gått trått, og bøkene han siden ga ut ble mottatt med likegyldighet eller slakt. En tidligere bekjent, Ernst - til nød kan man kanskje kalle ham venn - tar kontakt og ber Marcus om å sende et manus han har laget, til Marcus sin agent og late som om det er Marcus som har skrevet det. Umiddelbart føles det helt uaktuelt, men omstendighetene gjør at det er slik det blir - Marcus gir seg ut for å ha skrevet manuset. Agenten hans, og forlaget som får mulighet til å kjøpe manuset, er overbegeistret - dette må bli bok! De fraråder Marcus å utgi under pseudonym, for sånt selger aldri så bra, og Ernst er veldig bestemt på at navnet hans ikke skal settes på verket; han er en seriøs journalist og forfatter, denne spenningsromanen kan han ikke vedkjenne seg opphavet til. Det ender opp med at boka utgis som Marcus sitt verk, Ernst og Marcus blir enige om fordelingen av pengene, og så blir det opp til Marcus å reise rundt for å promotere boka. Han gjør sitt beste for å opparbeide seg kjennskap og et slags eierskap til verket, og det går egentlig helt fint. Helt til Ernst begynner å gnåle om pengene, de kommer ikke fort nok og det er ikke stor nok sum. Marcus oppdager at Ernst har løyet om seg selv; faktisk er han ikke en vellykket journalist, men er blitt oppsagt på grunn av fyll. Marcus synes det blir mildt sagt strevsomt å skulle forholde seg til Ernst, men løgnen de har sammen gjør at Ernst har taket på Marcus; de MÅ samarbeide, ellers går det "åt skogen".
Men så byr det seg helt tilfeldig en anledning for Marcus, der han med forholdsvis liten innsats kan bli kvitt Ernst en gang for alle. Men klarer han å gjøre dette, som betyr å motarbeide det moralske kompasset han har i seg?

Dette er en intens psykologisk thriller, med flere vendepunkt jeg ikke klarte å forutse. Språket flyter lett, så her er det bare å la seg drive med.

«Postkortmorderen» av Mattias Edvardsson

Oversatt av Jørn Roeim
Gyldendal 2026

Vi skal til bygda Söderslätt, høsten 1994: En dag ligger det et postkort i postkassa til Folke Persson. Bildet på kortet er av den kirka Folke og kona i sin tid giftet seg i. På kortet står bare Folke Perssons navn, et kors ved navnet, og en dato; datoen til dagen etter kortet er funnet i postkassa. Det ligner egentlig uhyggelig på en dødsdato slik den pleier å gjengis i en dødsannonse! Dagen etter blir Folke funnet død ved kirka det var bilde av på postkortet.
Dette er starten på en vanskelig sak for det lokale politiet. Gunni Hilding blir spurt av kriminalsjef Valter Roos om hun kan bistå; hun som forlot kriminalavdelingen etter eget ønske. Litt motvillig stiller hun opp, men snart blir hun ekte engasjert og vil gjøre alt for å løse saken. Da det dukker opp flere postkort, blir hun overbevist om at de her står overfor en kaldblodig seriemorder.

Jeg har tidligere lest En helt vanlig familie (2019), Gode naboer (2021) og En familietragedie (2023) av Mattias Edvardsson. De to førstnevnte likte jeg godt.
Dette er bok nummer to om Gunni Hilding. Jeg har ikke lest den første (Myrgrav, 2025), men det gikk greit å finne tråden i hva som har skjedd tidligere. Selve krimplottet var nok litt for usannsynlig for min smak, men ellers er det underholdende og lettlest krim, for de som liker at det handler om privatlivet til folk også, ikke bare krimplottet.

«Lebensborn» av Isabelle Maroger

Oversatt av Thomas Lundbo
Omnipax 2025

I denne grafiske romanen forteller Isabelle historien til mora og mormora. Isabelles mor ble født i Norge i 1944, på Hurdal verk der det var et fødehjem for såkalte Lebensborn. De tyske nazistene - gjennom Lebensborn-programmet - "heiet fram" den ariske rasen, og tyske soldater kunne gjerne "avle" barn med kvinner som var blonde og blåøyde. Isabelles mor var ei norsk kvinne som forelsket seg i en tysk soldat. Da hun ble gravid, lot hun seg registrere til Lebensborn-prosjektet, noe hun siden skulle angre på. Etter krigen ble Isabelles mor adoptert bort til et fransk ektepar.
Isabelle har ikke fått vite noe om dette, før hun lærer om Lebensborn på skolen. Der legger hun to og to sammen, konfronterer moren sin med det hun har fått vite. Etter hvert fatter moren mot til å finne ut mer om sin biologiske mor og far, og den ukjente familien hun har i Norge.

En rørende og fin skildring om familiehemmeligheter man kan forstå har vært vanskelige å håndtere.

«Kjøkken» av Lars Saabye Christensen

Cappelen Damm 2026

Oslo, 1970-tallet: På kjøkkenet i leiligheten i Vika er det Gerd Minde som regjerer. Hun kjenner dette rommet ut og inn, vet hvor alt er plassert; ja, der kunne hun ha funnet fram i blinde! Som hjemmeværende husmor har hun hatt fullt opp å gjøre med å stelle for mannen Gerhard og sønnen Kai. Men denne høsten flytter Kai ut, for han skal studere og leie hybel på Sogn studentby. Det blir merkverdig stille i leiligheten når det bare er Gerhard og Gerd - Gerhard er jo på jobb hele dagen, klokka ti over halv fem kommer han hjem og da skal middagen stå på bordet. Men i timene fra han går om morgenen og til han kommer hjem; de timene kan bli lange. Hvem vet hva Gerd kan komme til å finne på.

Dette er velskrevet i Lars Saabye Christensens underfundige stil, krydret med briljante bilder, poetiske vendinger og dialoger fulle av humoristiske overraskelser, og spennende som et kammerspill. All handling foregår ikke på kjøkkenet eller i leiligheten, men på relativ liten geografisk flate, og persongalleriet er ikke veldig stort.
Om familieforhold, vennskap, kjærlighet, hemmeligheter og løgner.

Sitat fra side 124: «Gerhard legger fra seg bestikket og ser på Gerd.
- Ja, er ikke Franck litt, hva skal jeg si, satt?
Ger tror knapt sine egne ører. Har han blitt ekspert i damekonfeksjon også nå. Han som tror at Dior er en dansk konfekt.»

Side 211 - en herlig beskrivelse av fruktsalat:
«Det er fruktsalat, et søtt og fargerikt refreng i den karrige mørketiden, husmødrenes hermetiserte fyrverkeri under søndagens lave himmel.»

Side 293: «Hvor lenge skal en slik løgn vare? Enhver løgn krever et større og større apparat for å holdes ved like. Snart befinner man seg i et byråkrati av usannheter, fordi én løgn forskyver virkeligheten slik at alt til slutt blir løgn.»

«Kjære Debbie» av Freida McFadden

Oversatt av Lillann Weggersen
Cappelen Damm 2026

Debbie Mullen er lykkelig gift med Cooper, og mor til to tenåringsjenter. Riktignok har både hun og Cooper ting de holder hemmelig for hverandre, og tenåringer har jo sine nykker som kan være slitsomme å forholde seg til, men Debbie elsker familien og gjør hva hun kan for å ha et godt forhold til dem. Samme tålmodighet kan man jo ikke forvente at hun har overfor naboer som gjør livet surt, og eldstedatterens kjæreste Zane som er sykt irriterende og på ingen måte verdig datteren hennes. Når ergrelsen begynner å summe i bakhodet på Debbie og hun i tillegg føler seg urettferdig behandlet, er det nesten ikke annet å vente enn at hun gjør saker og ting for å hevne seg.

I tillegg til å være husmor, skriver Debbie for lokalavisa. Hun skriver svar i spalten "Kjære Debbie", der folk skriver inn for å få råd om ting og tang. Om man hadde innsyn i kladdene hennes (noe vi som lesere får i denne boka), så får man hint om et undertrykt, eksplosivt og muligens farlig raseri.

Dette var svært underholdende og lettlest spenning. Tonen er vittig, og idet jeg tror jeg har oversikten over alt som har skjedd og som kan komme til å skje, kobles det inn en tvist jeg over hodet ikke hadde forutsett.

«Ned fra himmelen» av Liv Duvå

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Cappelen Damm 2026

Maria (21) har babyen Sonja sammen med Johan. Etter at Johan en kveld og natt har festet heftig med kollokviegruppa si uten å ta nevneverdig hensyn til verken Maria eller barnet, bestemmer hun seg for å ta med Sonja og stikke. Siden Sonjas mor - Vibeke - er et alkoholisert vrak (det var hun i alle fall sist de møttes), drar hun heller til tante Janne. Vibeke vet ikke engang at hun er blitt mormor.
Janne bor i forstaden Brøndby, like i nærheten av høyblokkene som utgjør Marias oppvekstmiljø, og der mora fortsatt bor. Høyblokkene som nå skal rives, siden de viser seg å være fulle av kjemisk gift i sammenføyningene.
Janne er samboer med Pia, driver med hester, og tar seg av unger med behov for litt ekstra oppfølging.
Det fungerer ganske greit for Maria å bo med Janne og Pia, men man kan ikke bare sette strek over at man har ei mor, at man kommer fra en plass, at man har erfart ulike ting, og at Sonja har en pappa.

Jeg fant boka velskrevet og engasjerende. Det er ikke mye ytre handling her; det interessante er på det mellommenneskelige planet. Innimellom kapitlene der vi følger de ulike hovedpersonene, er det sekvenser fra rivingen av blokkene. De fenget meg ikke like mye, men høyblokkene - det de står for og det som skjer med dem - tjener som gode metaforer til det andre hun skriver om. Slikt som at blokkene gir god oversikt når man befinner seg høyt oppe i dem, men samtidig gi litenhetsfølelse når man står på bakken ved siden av dem, eller tvert imot: kan føles som trygge kjemper når det er dette man er vant til helt fra man er liten. Blokka føles som et trygt hjem, men bærer på en snikende gift. Sorgen man kan føle når det vante, det man trodde man eide eller hadde, blir tatt fra en, selv om det har vært sammensatt og innimellom fryktelig vanskelig.

Et sitat fra side 187, her tenker Vibeke tilbake til da hun fikk Maria: «Vibeke betraktet forundret den rynkete huden, som fikk barnet til å virke eldre og klokere enn henne selv. De mørke, åpne øynene så hele tida på henne, avventende og vurderende. Hun gjorde det hun kunne, holdt den lille kroppen tett inntil seg, sludret overdrevent kjærlig, nesten andpustent, for å kompensere for all tida de ikke hadde vært sammen, alt de allerede hadde mistet, før sykepleieren kom tilbake med plastsenga for å hente det igjen.
Og selv da Maria ikke var noen baby lenger, kunne hun fortsatt se på Vibeke på den samme måten. Det ga henne følelsen av å ha kommet for seint til noe viktig, at hun alltid kom halsende etter. Et blikk som når hun tenker på det nå, fortsatt kan overvelde henne, gi henne en trang til å holde Maria tett inntil seg, overøse henne med sin kompensatoriske kjærlighet og søte ord, og andre ganger flykte.»



PS: Jeg har lært at man skal sette infinitivsmerket 'å' så nærme verbet "sitt" som mulig. I denne boka er den en del tilfeller der 'å' er på flyt langt fra verbet. Eksempel side 184: «... jobber i vei med såpe og strie børster for å både på inn- og yttersiden omdanne skitne flaskekropper...» eller side 219: «... får Janne til å i tide og utide nynne...»