«Henrik & Suzannah : et drama i fire episoder» av Siri Senje

Tekstbyrået forlag 2026

Siri Senje har her - i samarbeid med Ole Christian Solbakken og Susanne Skogstad - skrevet fire episoder fra Henrik og Suzannah Ibsens liv - fra de møttes i Bergen i 1856 og til Ibsen ble innvilget diktergasje i 1866. Det ble mange år i fattigdom, der Ibsen slet med å få liv i diktningen. Han prøvde å skrive det "de høye herrer" på teatrene og i forlaget ville ha, men det ville seg ikke. Det ble i stedet mye prokastrinering, mislighold av lån og inntak av alkohol, til Suzannahs fortvilelse.
Men med god hjelp fra Bjørnstjerne Bjørnson, som vi kan forstå var av en annen type personlighet; mer utadvendt og likandes, ble Ibsen innvilget reisestipend og til slutt også diktergasje.

Skuespill som dette er fine å lese, selv om det sikkert er enda mer levende å se det spilt og formidlet av skuespillere. Dette var engasjerende og interessant, dessuten en estetisk nytelse med god papirkvalitet, rosa "skilleark" mellom episodene, og replikkene trykt med sjøgrønn farge.

«Feita! : en erindringsroman» av Anne B. Ragde

Bonnier norsk forlag 2026

Anne forteller her fra da hun var 15 år. Hun fikk hunden Jossi i konfirmasjonsgave og er ute og lufter ham en dag, da hun møter et par som også er ute og går. Hun tenker at mannen i paret er kjekk. Det neste som skjer er at han retter et "Feita!" mot Anne, idet de passerer hverandre. Etter dette blir Anne veldig selvbevisst og igangsetter ulike tiltak for å bli slank, blant annet sulter hun seg.
Hun skaffer seg også en jobb, etter at mora har sagt at hun skal det. Anne blir ryddehjelp på kafe, og etter hvert får hun også servere og bidra med reparasjon og vask av de heklede dukene der. Hun finner også på andre ting for å tjene penger, som jeg ikke skal røpe her.

Jeg har hørt folk som har lest boka, beskrive den som "tynn" - det er jo morsomt når boka har den tittelen den har. Uansett: Jeg hadde derfor ikke altfor høye forventninger da jeg gikk i gang, men jeg likte boka. Det er umiskjennelig Ragde - lettlest, språket er variert og flyter godt, det er litt frekt og morsomt og lite selvhøytidelig. Ragde skal ha takk for at hun deler så raust. Jeg tenker det er mange som kan kjenne seg igjen i det hun forteller, det å være opprørsk tenåring, det å kjenne seg feit og mislykka - alltid være på en slags slankekur og alltid være misfornøyd med et eller annet ved eget utseende. Mens man egentlig ikke har noen særlig grunn til å være misfornøyd!

Siden boka er lettlest og handler om Anne 15 år, kan den fint leses av ungdom og unge voksne.

«Når mørket senker seg : Lisou» av Marion Achard (tekst) og Toni Galmés (illustrasjoner)

Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
QlturRebus forlag 2026

I denne tegneserien for barn, som er inspirert av en sann historie, får du historien til Lisou. Hun var ti år i 1943, barn i en jødisk familie som bodde i Grenoble. I september 1943 flyktet de fra jødeforfølgelsene der, til en liten landsby 12 km unna. Der installerte de seg i en lånt hytte. Men fiender er det visst overalt, noen må ha sladret om at det bor jøder i hytta. For en dag da foreldrene er borte, banker tyskere på døra og spør etter faren...

Vakre tegninger, som viser - i samspill med teksten - at lyspunkt tross alt fantes. Historien ender godt, men vi får vite at det slett ikke gikk like bra med alle andre jødiske familier. Og selv om denne familien overlevde, satte hendingene dype spor.

«Lebensborn» av Isabelle Maroger

Oversatt av Thomas Lundbo
Omnipax 2025

I denne grafiske romanen forteller Isabelle historien til mora og mormora. Isabelles mor ble født i Norge i 1944, på Hurdal verk der det var et fødehjem for såkalte Lebensborn. De tyske nazistene - gjennom Lebensborn-programmet - "heiet fram" den ariske rasen, og tyske soldater kunne gjerne "avle" barn med kvinner som var blonde og blåøyde. Isabelles mor var ei norsk kvinne som forelsket seg i en tysk soldat. Da hun ble gravid, lot hun seg registrere til Lebensborn-prosjektet, noe hun siden skulle angre på. Etter krigen ble Isabelles mor adoptert bort til et fransk ektepar.
Isabelle har ikke fått vite noe om dette, før hun lærer om Lebensborn på skolen. Der legger hun to og to sammen, konfronterer moren sin med det hun har fått vite. Etter hvert fatter moren mot til å finne ut mer om sin biologiske mor og far, og den ukjente familien hun har i Norge.

En rørende og fin skildring om familiehemmeligheter man kan forstå har vært vanskelige å håndtere.

«Blodet» av Torgrim Eggen

Cappelen Damm 2025

Brødrene Oddmund og Sigurd vokser opp i Ringebu i Gudbrandsdalen, Oddmund er eldst; et par år eldre enn Sigurd. På 1930-tallet er de guttunger, da krigen kommer er de helt unge menn. Brødrene velger å la seg verve til tyske tropper på østfronten, for å bidra til nedkjempelse av bolsjevikene. De er bare 17 år da de kjemper ved henholdsvis Leningrad (Oddmund) og Nord-Finland (Sigurd). De overlever, men krigshandlingene de har tatt del i, endrer livene deres for alltid. De fysiske og psykiske merkene av krigen er der, i tillegg blir de dømt for landssvik.

Romanen åpner med humøroverskudd og skildringer som kan minne om Kjell Aukrust, ikke minst siden guttene synes godt utstyrt med både temperament og kløkt.
Sitat side 11: «Lille Sigurd er beitil, som de sier på dovremål, en som aldri gir seg. Alle i familien er redde for raserianfallene hans. Man veit aldri helt når de kommer. Men når Sigurd blir vred, blir han sprutrød i ansiktet, tårene spretter, han uler og hyler og den lille kroppen liksom eser ut. Som å se et lemen like før det sprekker. Kommer man for nær ham da, sitter plutselig de små, skarpe melketennene i fingeren eller armen. Men får han være i fred noen minutter, blir han normal igjen.»

Da romanen tar oss med til krigen, endrer fortellingen karakter, naturlig nok. Det er få lyspunkter ved fronten, fiender, lemlestelse og død truer overalt.

Forfatteren har brukt levende rollemodeller, onklene sine - brødrene til mora. Det er tankevekkende og engasjerende lesestoff. Det var nok ikke bare enkelt å velge "riktig side" for den som ønsket å bidra, eller var eventyrlysten og hadde virke- og utferdstrang. I en stor krig blir enkeltmennesker uansett små brikker i det store spillet, men valgene man tar, må man - hvis man overlever - leve med i ettertid. 

«Du eneste : historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier : roman for ungdom» av Hilde Hagerup

Gyldendal 2025

Hilde Hagerup har i denne ungdomsromanen levd seg inn i historien til Gunvor Hofmo og Ruth Maier.
Ruth Maier vokste opp i Wien. Da krigen kom, flyktet hun til Norge. Gunvor vokste opp i Oslo. De to møttes i en arbeidstjeneste på Feiring gård ved Mjøsa, og de ble forelsket.

Dessverre skulle det vise seg at Ruth, som jøde, ikke var trygg i Norge heller. I november 1942 ble hun ført om bord i DS Donau og med den tatt ut av Norge sammen med andre jøder som var samlet sammen av det norske politiet. Båten la til kai i Stettin, så ble de transportert med tog til Auschwitz. Der ble Ruth, i likhet med mange andre kvinner og barn, gasset i hjel den dagen hun kom fram til leiren, 1. desember 1942.

Gunvor sto på kaia da Donau la fra land. Hun tok vare på Ruth Maiers dagbøker og brev. Hvor stor og smertefull sorg hun opplevde, er det neppe mulig å fatte. Gunvor glemte aldri sin ungdoms elskede.

Boka gir en leseopplevelse som er vond og fin på en gang. Også voksne må gjerne lese denne.

«Song til mor : roman» av Margreth Olin

Oktober forlag 2024

Margreth har vore filmskapar i 30 år, men då livet kjennest tungt og stridt, får ho koma heim til Oldedalen. Foreldra hennar har alltid vore der når ho treng dei, dei er gode på rettleiing, råd og trøyst.
Rådslaginga med foreldra resulterar i at ho lagar filmen Fedrelandet. Natta etter premiera til filmen blir Margreth si mor brått sjuk, og døyr to døgn seinare.

Med denne romanen skriv Margreth om kjærleiken til mora, og takksemda ho kjenner for alt ho har fått.

Dette er ei nydeleg, varm bok, og veldig rørande!

«Krakk» av Guri Margrete Idsø Viken

Aschehoug 2025 

Vi skal til Arendal, året 1885. Axel Herlofson er rik arving, banksjef og skipsreiar, og primus motor for det meste av det som rører seg av handel og verksemd i byen. Dette er den blanke framsida av han, som alle kjenner til og beundrar. Men han har og ei mørk side, som dei færraste kjenner til - interessa for gambling, opiumbruk og unge mannfolk.
Thomas Berntzen, ung og dyktig revisor, får jobb i Herlofson sin bank. Her får han etter kvart innsyn i Herlofsons hang til gambling i form av særs kreativ rekneskap, men kva skal han gjere med det han veit? Han nyt og godt av luksuslivet Axel lever, og dei har funne saman som elskarar. Og om Axel fell, kjem ikkje då Thomas til å falle i lag med han? Thomas veit skilnad på rett og gale, men får kjenne at det ikkje alltid er så enkelt å gjera rett.

Dette er ein engasjerande og lettlest historisk roman, basert delvis på menneske som faktisk har levd, og på verkelege hendingar. Som bankkrakket i Arendal i 1886.

«Den andre datteren» av Annie Ernaux

Oversatt av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal 2025

Annie hadde ei søster som døde før Annie ble født. Søstera ble bare seks år gammel; hun døde av difteri. At Annie hadde ei død søster, fikk hun tilfeldig vite først da hun var ti år; dette var tydelig noe foreldrene ikke ville prate om.
Boka er skrevet som et brev, stilet til den døde søstera.

Jeg har ikke lest noe av Ernaux tidligere, og kanskje var dette ei merkelig bok å starte med. Men jeg fant mye interessant her, så jeg har lyst til å lese mer av Ernaux. Er det noen som kjenner forfatterskapet hennes godt, som har en formening om hvilken bok det er fint å starte med?

«Gammel : tanker om å aldres» av Kjersti Ericsson

Manifest 2024

Hvordan er det å være gammel i dag? I tidligere tider kunne gamle bli sett på som en ressurs; de hadde levd lange liv og satt inne med masse erfaring og kunnskap. Men i dag er de gamles kunnskaper og erfaringer utdaterte. Samfunnsendringene er store og raske og gjør at det er de kommende slekter som vet best og som kan mest. Hva gjør dette med menneskeverdet til gamle folk?
Pyttsann-kommentarer som "Det var riktig nok noen som døde av korona i landet, men de var alle over 75 år", eller formuleringer omkring eldrebølgen og problemene det skal sette samfunnet i når alle disse gamle skal ha pleie og omsorg, gjør ikke akkurat at gamle føler seg verdsatt. Snarere kjenner de vel at de er til bry, de er en utgiftspost og en klamp om foten.

Kjersti Ericsson belyser, gjennom egne erfaringer og refleksjoner, hvordan livet som gammel kan være. Det er en tid med mye tap. Tap av kroppslig funksjonalitet, tap av helse, tap som følge av at venner dør. Men det er også positive sider, for eksempel har man mer tid til gjøremål og tema som virkelig interesserer en, det er tid til refleksjon, og om man kjenner andre gamle, har man noen å utveksle erfaringer med, noen å le og gråte med. Ericsson har gitt ut flere bøker de siste årene, bare det er jo en fabelaktig fin ting!

Dette er en av flere bøker om alderdom som har kommet de siste årene. Enten man er på vei inn i alderdommen snart, eller det er veldig lenge til, så les denne boka!

«Gutten» av Eva Bekkelund-Eriksen

Kagge forlag 2024

Gutten som er hovedperson i romanen og forteller selv, kjenner tidlig i oppveksten at han ikke vil være gutt; han er ei jente! Mange kommenterer også etter hvert at han er femi, de erter ham og kaller ham "Petra".
Med dette utgangspunktet ville oppveksten uansett ikke vært en dans på roser, men en ondskapsfull og arbeidssky far, ei mor som ikke klarer å fylle omsorgsrollen, to søstre som bare er sånn passe greie, og elendige boforhold i ei trekkfull rønne og i stor fattigdom topper det hele.
En dag leser han om Christine Jorgensen, født som gutt, den første som gjennomgikk kjønnsskifteoperasjon og ble kvinne. Kan det være håp for Gutten også?

Forfatteren har selv gjennomgått noe av det samme som Gutten i romanen.

Det er en meget sterk historie og vond lesning dette, samtidig som språket er så gjennomarbeidet enkelt og flyter så godt at romanen teknisk sett er behagelig lettlest.

«Vi er brødrene Eikemo : roman» av Marit Eikemo

Samlaget 2024

Brødrene Per, Martin, Reidar, Kåre og Einar Eikemo mista far sin då eldstemannen Per var 14 år. Dei budde i Berjaflotvegen 9, eit stort treetasjers hus som faren bygde. Per er far til Marit, og no som Marit fortel historia om brødrene Eikemo, er Per 86 år gamal og bur att åleine i det store huset, som før var fylt av folk og liv. Tida er ei heilt anna no enn då gutane voks opp. Og alderen krev sitt. «Det søkk i verdi, dette livet,» seier Per.

Per overtok ansvaret for familien då faren døydde, kanskje ikkje så rart då at han så å seie alltid verkar bekymra og alvorstyngd. Som det står side 16: «Det er ikkje godt humør som er motoren til far min. Eg har lang trening i å sjå om han har ein dårleg eller mindre dårleg dag. Som regel psykar han seg ned i dagevis før noko skal skje, som til dømes eit selskap. Når dagen kjem, er han heilt nedkøyrd og utsliten, og frå dette nullpunktet kan det berre gå éin veg.»

Nokre vil kanskje hevde at portrettet av brødreflokken kunne ha vore ei bok internt for familien og familiesoga, men det kulturhistoriske og menneskeleg attkjennelege gjer dette til interessant og engasjerande lesnad for mange fleire.

«Hennes siste fantastiske dager» av Anne B. Ragde

Bonnier norsk forlag 2024

For noen år tilbake ble forfatteren rammet av hjerneslag. Her forteller hun hvordan dette artet seg for henne, like etter og noe tid etter slaget. Hun forteller også om da hun var på rehabilitering noen uker før hun kunne flytte hjem til leiligheten sin. Iblandet er minner fra ulike tidspunkt i livet hennes.

Forfatteren har et litterært grep i boka - hun skifter stadig mellom "jeg" og "hun". Når hun forteller om tiden nært hjerneslaget bruker hun "hun". Da hadde hun få minner og lite språk, så det kan virke passende at forfatteren i nåtid tar over og forteller - kanskje dikter også - "for henne". For så å skrive "jeg" der hun er tilbake til sitt vante jeg med språk og minner, og kan forfatte igjen.
Men med tanke på leseren gjør dette grepet at det blir mer strevsomt å holde tritt; noen steder byttes det veldig tett mellom "hun" og "jeg". Vi forstår jo opplegget og klarer å holde følge, men det ødelegger for den gode flyten jeg synes er Ragdes varemerke.
Et eksempel på denne tette vekslingen mellom hun/jeg side 301: «Hun luktet tang og løftet haka, trakk lufta dypt ned. Hun elsket den gode lukta av tang enda hun hadde vannskrekk, det er egentlig pussig at jeg elsket havet så høyt når jeg er livredd for å havne i det.»

Ragde forteller raust og lett humoristisk om løst og fast. Boka kan være interessant for alle som lurer på hvordan et hjerneslag kan arte seg. Den gir også håp for at man kan bli frisk etter et slikt slag.
Hun kommer også inn på hvordan hun har det i forfatterrollen; det er også interessant. Alle som er fan av Ragde vil la seg interessere, siden boka handler om henne.
Ragde har - som hun også kommer inn på i boka - gitt ut veldig mange bøker etter hvert. Kvaliteten fra bok til bok varierer naturlig nok, og årets bok er etter min mening ikke blant det beste hun har skrevet.

«Bare om Arnold Busk, fortalt av han selv : roman» av Arild Linneberg

Solum Bokvennen forlag 2024

Det har gått 20 år siden Arnold Busk hadde et forhold til den kjente forfatteren Vilde Willumsen, og nå kommer romanen der han forteller om det de opplevde og erfarte i løpet av tiden sammen. Det var Vilde som tok initiativ til at de ble et par; hun følte tydeligvis sterkt og var overbevist om at det var den store kjærligheten de skulle entre om de ble sammen. Etter en tid lot han seg rive med, og de innledet et intenst og turbulent kjærlighetsforhold.
Ett av kapitlene i boka heter Drama med Vilde, som spiller på Vigdis Hjorths gjennombruddsroman fra 1987 Drama med Hilde. Handlingen i Linnebergs roman er egentlig godt oppsummert gjennom denne kapitteltittelen.
 
Romanen har blitt presentert som Arild Linnebergs motsvar til Vigdis Hjorths roman Om bare fra 2001. Siden dette er kjent, blir man gitt en ramme for lesingen av romanen. I så måte blir den mer interessant enn om man leser den autonomt; man får et blikk på og en vurdering av en kjent person, en person man kanskje er nysgjerrig på, fordi hun er myteomspunnet og omdiskutert.
At Linneberg har valgt å kalle den kvinnelige hovedpersonen Vilde Willumsen, ikke Ida Heier, slik hun heter i Hjorths roman fra 2001, kan bety at han vil løsrive seg denne personligheten og tegne et nytt og annerledes portrett av Arnold Busks kjæreste?

Om tittelen Bare om Arnold Busk tenker jeg det kan virke som hovedpoenget har vært å spille på Vigdis Hjorths tittel. Eller er det ment ironisk? For dette handler slett ikke bare om Arnold. Arnolds oppmerksomhet er rettet mot Vilde Willumsen, og mye av handlingen i romanen dreier seg om henne, hennes handlinger, tanker og oppførsel. Hun virker selvsikker og uforutsigbar; det kan være det Arnold i utgangspunktet er tiltrukket av. Det er stor sett liv og fart der Vilde er, det oppleves hovedsakelig positivt, men til tider blir hun og oppførselen hennes frastøtende, irriterende og skremmende. Selvsikker bikker mot selvsentrert, og hvor greit er det i lengden at alt skal dreie seg om henne og hennes behov? De drikker mye, enten de er hjemme eller på reise, av og til utløses Vildes sjalusi og de krangler så høylytt at de blir kastet ut av hotellet de bor på. Det framkommer også at historier hun bringer til torgs som virkelige hendelser, forteller med stor innlevelse og til publikums fjetrede lytting, er ren løgn. 

Jeg er ikke sikker på om denne boka kommer til å bli en så stor snakkis som noen kan ha tenkt. Vigdis Hjorth har mange trofaste tilhengere som kanskje dropper å lese denne romanen på grunn av forventninger om at Hjorth og litteraturen hennes blir utsatt for skittkasting. Men Linneberg er ikke bitter eller slem, selv om han er temmelig utleverende om mye som er negativt og for så vidt setter Hjorth i et uheldig lys.

«Jævla menn» av Andrev Walden

Oversatt av Håvard Syvertsen
Kagge forlag 2024

I denne oppvekstromanen blir vi kjent med Andrev. I 1983 er han sju år, og mora røper en hemmelighet. Far som de bor sammen med, er ikke hans egentlige far. Den egentlige faren bor i et annet land, og han har langt hår. Andrev får forståelsen av at faren er indianer, og danner seg egne forestillinger om hvordan han ser ut og hvordan han er.
Mora til Andrev skifter stadig kjæreste, så i løpet av sju år opplever Andrev å ha sju ulike pappaer. Det er Andrev selv som definerer når en av moras kjærester er blitt en pappa.

Romanen vant Augustprisen i 2023 og har fått svært gode omtaler i media.

Det er en engasjerende og ganske humoristisk roman. Forfatteren er særlig god på troverdig å få fram barnets perspektiv. Du får følelsen av å være tett på gutten Andrevs opplevelser, følelser og oppfatninger.

Tematisk kan boka minne om Korsgaards bøker om Tue, men jeg opplever den som litt lysere.

«Brenn alle mine brev» av Alex Schulman

Oversatt av Trude Marstein
Gyldendal 2024

Etter en krangel med kona er Alex Schulman blitt betenkt. For var det ikke redsel han så i blikket hennes? Og barna ser også ut til å gå på tå hev omkring ham. Han må erkjenne at han dessverre bærer på et sinne, et mørke, som han tydeligvis ikke helt kan kontrollere. Dette truer med å kunne ødelegge forholdet han har til kona og barna. Han begynner å lete i slekten, er dette noe han kan ha arvet?
Han finner ut at morfaren var en særdeles stridbar og vanskelig mann, men hvorfor var han det, og hvilke utslag fikk det?
Spor Alex finner, fører ham til sommeren 1932. Noe skjellsettende fant sted da, som skulle prege morfar og mormor hele resten av deres liv, og deres barn og barnebarn med.

Dette var veldig engasjerende lesning. Måten Schulman pusler historien sammen, gjør at spenningen holdes oppe fra kapittel til kapittel. Og dette handler om virkelige mennesker. Schulmans morfar er forfatteren Sven Stolpe. Og inn på scenen sommeren 1932 kommer en annen svensk forfatter; Olof Lagercrantz.

Jeg har ikke tidligere lest noe av Schulman, men har fått med meg at lesere er begeistret. Jeg må nok lese de andre romanene hans også.

Romanen kom på svensk i 2018, og den er filmatisert.

«Bitre urter» av Marga Minco

Oversatt av Hedda Vormeland
Spartacus forlag 2024

I denne korte romanen blir vi kjent med en nederlandsk jødisk familie, og særlig den unge jenta som forteller. Det er mai 1940. Det begynner å forsvinne jøder fra naboområdene, enten de har flyktet, blitt arrestert eller internert. Det er ikke godt å vite hva man skal tro, det svirrer så mange rykter. Det er heller ikke godt å vite om man skal foreta seg noe drastisk, og i så fall hva? Som regel går jo ting bra, det løser seg, til tross frykt og bekymringer...

Boka utkom i 1957 og er inspirert av forfatterens egne opplevelser. Minco var den eneste som overlevde av sin familie. Romanen regnes i dag som et av hovedverkene i nederlandsk etterkrigslitteratur.

Det er hjerteskjærende lesing. Perspektivet er et barns, noe som tydelig tilkjennegir den naive forhåpningen som preget denne familien, og sikkert mange flere jødiske familier som var i livsfare uten helt å forstå det.

«Museum for mordere og redningsmenn» av Simon Stranger

Aschehoug 2023

Det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann fikk i oktober 1942 vite at sønnen Herman var arrestert etter en skyteepisode på et tog. De fryktet for sine egne liv og var kommet i kontakt med grenseloser som skulle hjelpe dem å flykte. Men ekteparet kom aldri i sikkerhet over grensen til Sverige. 
I 1943 ble ekteparet funnet døde i Skriktjern, der de var blitt dumpet av sine drapsmenn.

Først etter krigen ble saken oppklart; det var grenselosene som skulle følge paret over grensen, som hadde tatt livet av dem. Under rettssaken påberopte de seg nødverge; de var redd for at fluktruten deres skulle bli avslørt, eller de selv skulle bli avslørt som grenseloser.
Ekteparet hadde en del kontanter og verdier med seg som grenselosene stjal; dette ble de dømt for, men for drapene ble de frikjent.

Forfatteren har en familiær kobling til saken, da hans kone er barnebarn av en kvinne som ble reddet over til Sverige av en av disse grenselosene som - skulle det vise seg - også var drapsmann.
Han forestiller seg i romanen hvordan det foregikk da ekteparet endte opp som offer for menn som skulle ha vært deres redningsmenn.

Romanen har form som et museum, der vi går fra sal til sal hvor vi ser gjenstander og hører historiene som er knyttet til deres plassering i museet.

Dette er interessant, engasjerende og uhyggelig lesning.

Ble du fengslet av denne historien fra virkeligheten, så les gjerne Sigurd Senjes roman fra 1982 - "Ekko fra Skriktjenn", og se Bente Erichsens film "Over grensen" fra 1987, som baserte seg på Senjes dokumentarroman. Etter å ha lest Strangers roman fikk jeg lyst til å lese om igjen Senjes roman, og se om igjen Bente Erichsens film.

«De stjernekyndige» av Vetle Lid Larssen

Bonnier norsk forlag 2023

Året er 1768, tre vitenskapsmenn legger ut på en farefull og viktig ferd. De tre er Maximilian Hell og Janos Sajnovics, begge fra Ungarn, og fra Trondheim slutter nordmannen Jens Finne Borchgrevink seg til. Oppdraget de tre skal løse, er å komme seg til Vardø for å observere Venus passere solen 3. juni 1769. Gjennom observasjoner gjort der og sammenfattet med andre observasjoner fra andre steder i verden, skal det la seg gjøre å beregne jordens avstand til solen. Selv om de starter året før, har de ikke god tid, så de må dra nordover selv om det går mot mørketid og forholdene er alt annet enn gunstige. De må nemlig ha tid til å bygge et observatorium, slik at de har de riktige forutsetninger for å gjøre observasjonene som skal til. Så får man bare håpe at været spiller på lag når den store dagen kommer, for i Vardø er det veldig ofte tåke på denne tiden av året...

Dette er en mektig historisk roman om personer som har levd, og inspirert av faktiske hendelser, som forfatteren gjør rede for i innledningen til romanen. Det er spennende personligheter, dramatiske omgivelser og hendelser, gode bilder og betraktninger formidlet i forfatterens elegante, lette språk. Det tok litt tid å komme ordentlig inn i handlingen, men da jeg først var der, storkoste jeg meg. Dette er en av årets største leseopplevelser for meg.

«Muttra og meg : roman» av Anne B. Ragde

Bonnier norsk forlag 2022

Her deler forfatteren smått og stort fra sin og moras liv. Merkelappen roman er satt, da kunne man forventet en lang, oppdiktet fortelling, men det gjøres ingen hemmelighet av at dette er biografisk materiale. Jeg skal ikke henge meg opp i at jeg begynner å lure på hvor sjangeren roman er på vei, for uansett sjanger er dette ei fin bok. Det er fortalt med humor og energi, det er lettlest og underholdende. Og jeg får lyst til å lese om igjen flere av Anne B. Ragdes bøker som hun forteller om her - blant annet debutromanen En tiger for en engel, romanen med handling fra Svalbard Zona Frigida, og Arsenikktårnet, den romanen jeg tenker på som kanskje det beste Ragde har skrevet, men mye av handlingen er glemt. Den kan fortjene et gjensyn.

Det er interessant å få innblikk i Ragdes forfattergjerning, for eksempel å få bekreftet at hun bevisst jobber med språket for å få det til å flyte godt. Det merker vi, og det er noe av det jeg setter mest pris på med Ragde - den lettheten hun får til i språket, slik at vi bare kan la oss rive med og la det flyte.