«Skydekke» av Andrea Abreu

Oversatt av Øyunn Rishøi Hedemann
Aschehoug 2022

Vi er på Tenerife, året er 2005; dette vet jeg vel egentlig bare fordi det står bakpå boka.
Jenta som forteller har så vidt jeg finner ut, ikke noe navn, men kalles "shit" av bestevenninna Isora. Det står heller ikke eksplisitt hvor gamle de er, men jeg gjetter ca 10 år. Isora har fått mensen og hår på musa, eller "snutten" som fortelleren kaller det, men Isora fikk mensen allerede da hun var 9. En blir usikker på alderen deres, fordi de blant annet er opptatt av hva som er seksi, tester ut seksuelle handlinger både seg imellom og med gutter, men virker i andre henseende temmelig umodne, så jeg gjetter ca 10. Fortellerens stavemåte og ordforråd er en annen faktor som får meg til å tenke at det her er snakk om unger, ikke ungdom.
Fortelleren er altså ikke særlig god på rettskrivning, så her florerer det med feilstavinger. Det er akkurat passe mye av disse - hadde det vært bare litt mer av det - eller "litteranne mer", så hadde i alle fall denne leseren syntes det ble for slitsomt å tolke og kanskje lagt vekk boka. Slik det er, framstår det som småkomisk og gir et særegent preg som gjør boka til noe for seg selv, og som jeg setter pris på.
Jentene virker mye overlatt til seg selv. Fortellerens mor jobber mye, og mora til Isora er død. Isora bor med bestemor som hun tydeligvis ikke har særlig respekt for - hun kaller henne "bitch" - later som det betyr noe annet enn det gjør, men bestemora aner nok uglene i mosen.

Boka er en ærlig, nokså vulgær framstilling av hvordan to jenter (eller unger) kan gå fram i sin utforsking av livet. Jeg tror faktisk mange kan kjenne seg igjen i mye av det som skjer, men i finere og mer skjermede miljøer har man kanskje ikke den friheten til å holde på slik som jentene her gjør, og boka kan for slike muligens framstå som noe vilt og uhørt?

Jeg likte boka, men er usikker på hvem jeg kan anbefale den til. Det er nok en del lesere som kan reagere negativt på både språk og handling.

«Medaljonger» av Zofia Nalkowska

Oversatt og med etterord av Julia Wiedlocha
Cappelen Damm 2022

Forfatteren av denne novellesamlingen var en godt etablert forfatter i Polen da hun i 1945 var med i kommisjonen som gransket nazistenes forbrytelser mot det polske folket. Hun var med på vitneutspørringer og stedlige undersøkelser i blant annet konsentrasjonsleiren Chelmo. (Kulmhof)
Dette ga henne materiale til disse novellene, som sjangermessig befinner seg et sted mellom dokumentar og fiksjon. Det er rystende beskrivelser rett ut av posen. Følelser og tanker blir det opp til leseren selv å supplere, noe man i høy grad gjør.

Medaljonger regnes som et sentralt verk i holocaust-litteraturen og i polsk etterkrigslitteratur.

«Grisaldo» av Bjørn F. Rørvik

Illustrert av Per Dybvig
Cappelen Damm 2022

Reven og Grisungen liker å spille fotball på Reveløkka. Reven er Bertil Fox og Grisungen kaller seg Grisaldo, men så blir Reven litt for god for Grisungen, og på stillingen 5-0 til Reven, bestemmer Grisaldo seg for å legge opp. Han vil aldri spille fotball mer, heller satse på sjakk!
Det var egentlig et veldig dumt tidspunkt å bli uvenner på, for like etter blir Reven utfordret til fotballkamp av Dåsemiklene - de som har den skikkelig gode svensken Håkan Gren på laget. Nå hadde Reven trengt både Grisaldo og flere til på laget!

Humoristisk og spennende for barn som liker fotball og som kan kjenne seg i kjeklingen som kan ende i uvennskap, men som det heldigvis går an å ordne opp i!

«Rovhjerte» av Ulrika Rolfsdotter

Oversatt av Rune R. Moen
Aschehoug 2021

Annie Ljung arbeider som sosionom i Stockholm; vi forstår at hun som ung nærmest rømte fra hjembyen Lockne og har skapt seg et nytt liv langt vekk derfra. Men da den Alzheimer-syke moren hennes har klart å rømme fra sykehjemmet hvor hun bor, tar hun - om enn motvillig - turen for å få ordne opp og sørge for at moren blir godt nok tatt hånd om.
Naboene Sven og Lillemor har sett til det fraflyttede huset og gjort det klart til Annie kommer. Så forsvinner Saga, datteren deres, og det hender også andre ting som gjør at Annie blir i Lockne lenger enn opprinnelig tenkt. For hva er det som har skjedd med Saga? Har hun rømt, slik politiet later til å tro, eller er det noen som har gjort henne noe?

Dette er en fin kriminalroman for de som kan like å bli kjent med privatlivet til de impliserte og hvor fokuset ligger like mye og kanskje mer på de mellommenneskelige forholdene, enn selve etterforskningen/løsningen av gåten. Liker du Läckbergs romaner fra Fjällbacka, tror jeg du vil like denne her også.
Personlig syntes jeg persongalleriet blir litt stort, og dramaturgisk kunne spenningen vært fordelt bedre, slik at det skjedde mer hele veien i boka. Her skjer det aller meste - og litt som i en oversiktlig klump - til slutt i boka.
Jeg misliker også at taushetsplikt og inhabilitet stadig blir satt til side av personene i boka. Forfatteren viser at hun har grenseoverskridelsene klart for seg når de skjer, men jeg synes likevel det blir litt mye av den slags.

«Ingenting her tilhører meg» av Sophia Saenger

Cappelen Damm 2022

Thea (15, snart 16) går første videregående. Slutten på ungdomsskolen var fæl; det er godt å kunne begynne på ny frisk, på en annen skole enn den eksbestevenninna Martine går på. Likevel - Thea sliter med å finne seg til rette. Hjemme er det mora som virker deprimert etter at faren flyttet fra dem, til fordel for Theas fiolinlærer - de har allerede et barn sammen, en liten gutt. Så faren har også nok med sitt. Og det er ikke helt match med noen av jentene i klassen; interessene er ikke helt sammenfallende.
Da er det at vikarlærer Kathinka ser henne. Thea fornemmer at Kathinka forstår, henne vil det gå an å prate med. Så da Kathinka ber med Thea på kafe, blir det starten på et slags hemmelig vennskap. De betror seg til hverandre; Thea forteller ting hun ikke ville sagt til noen andre, og Kathinka snakker om sine problemer og gir ros til Thea for at hun er "så voksen". Det gjør så godt å få oppmerksomheten fra Kathinka - anerkjennelsen, trøsten, rosen. Av og til forteller Thea ting som ikke er sanne, bare fordi det kaller på den spesielle oppmerksomheten hos Kathinka.

Men er det lurt, er det etisk at lærer og elev etablerer så tett kontakt? De gjør en del for å holde vennskapet skjult for andre; bare det må vel være et tegn på at de selv mener det er noe galt i det de gjør? Hvor vil det til slutt ende?

Dette er igjen en roman lansert for voksne, som jeg er usikker på hvor interessant er for voksne lesere. Forrige roman som ga meg noe av samme følelse av å lese en ungdomsroman var Hver natt dør jeg av Hilde Haugsgjerd (2021). I Ingenting tilhører meg må antakelig den voksnes måte å se plottet på være der; ungdom vil kanskje ikke forstå hva som er greia, hva er problemet, liksom - uten at det eventuelt hadde skjedd noe mer mellom de to?
Det er mange detaljerte observasjoner, tanker, følelser - det er kanskje litt kjedelig, det er liten framdrift. Jeg kjente meg kanskje litt lurt - det var som om det ble trukket opp mot noe mer, noe fullstendig skandaløst, som aldri skjedde.

«Snu deg : Edvins bok : ein elegi» av Therese Tungen

Aschehoug 2022

Therese og ektemannen Bår mistar det yngste barnet sitt, sonen Edvin, like før han skulle fylle 7. Ekteparet var opptekne med å pusse opp i leilegheita i Oslo, Edvin og storesyster Idun var hjå besteforeldra på hytta på fjellet. Edvin blir brått dårleg, besteforeldra skjønar at det er alvorleg og Edvin blir flogen til Rikshospitalet med helikopter. Men livet står ikkje til å redde. Då foreldra får sjå han på sjukehuset er det ikkje noko meir å gjera; dei må ta farvel med han, ta avgjerd om organdonasjon, og elles berre ta sorga som ho kjem.
I ettertida kjem sjølvransakinga og behovet for å vite detaljene. Eksakt når var det Edvin døydde? Var det noko som kunne vore gjort annleis, som kunne ha redda han? Skuldkjensla hakk i hel; dersom foreldra ikkje hadde halde på med oppussing, men hatt ungene hjå seg i Oslo, med kort veg til Riksen - kunne Edvin overlevd då?

Boka blir ei slags minnebok om Edvin; me får bli kjent med guten som døydde så brått og uventa. Men aller mest er dette ei bok om sorg. Å skrive kan vera terapi; ein kan få sortert tankar og kjensler, og kanskje bearbeidd og kome seg eit skritt vidare.
Kanskje kan denne boka og vera terapi å lesa, om ein skulle oppleva sorg? Ingen sørger likt, men det kan sikkert vera hjelp i å vite at andre har opplevd utenkjelege, vonde kriser og klarte å koma seg gjennom det.

«Veblen» av Per Qvale

Solum Bokvennen 2021

Knut er en mann som hele livet har hatt en stor appetitt for kvinner. Da han på slutten av romanen har utviklet Alzheimer og havner på pleiehjem, er han gift for andre gang, har to barn med hver av konene og i tillegg har han en sønn utenfor ekteskap med ei han var utro med da han var gift med kone nummer to. Utroskap har det nok vært en del av både i det første og det andre ekteskapet. Selv er han litt usikker på om hans ene barn med første kone faktisk er hans barn.

Romanen kan framstå som noe summarisk; det er mange kjærlighetsforhold, det er mye som foregår, også i Knuts hode. Men fine observasjoner og betraktninger, og noe var det som gjorde at jeg bevarte interessen og leste hele boka til ende.

Sitat fra side 181, da Knut er havnet på pleiehjem med Alzheimer:
« - Nå er det nesten bare overskriftene igjen av ham, sier Helena. Alt innholdet er borte. Brødteksten. Han kjente ikke igjen sitt eget speilbilde engang, sa "han derre fyren der".»

«Unike Edgar» av Arne Svingen

Gyldendal 2022

Edgar er 12, snart 13. Han har Downs syndrom og bor ikke med mora si, men for seg selv, og det er forskjellige mammapappaer, som han kaller dem, som passer på ham.

I klassen er det Sverre og en hel gjeng som av og til vil at Edgar henger med dem. Noen ganger skjønner Edgar - fordi de ler på en litt rar måte, halvveis inni seg - at de tuller med ham, men det hender han blir med på det de foreslår, likevel. Men han var ikke med og knuste den ruta på skolen. Og han tisset ikke i hagen til sinna-Lars!
Da han skal feire 13-årsdagen sin ber han Sverre og gjengen fra skolen. Sverre stiller som betingelse at da må han også be sinna-Lars, og det går Edgar med på. Sinna-Lars virker som en OK, vanlig mann så lenge ingen tirrer eller plager ham, og egentlig heter han Lars. Bursdagsselskapet blir litt av en begivenhet, og etterpå blir det i overkant mye å ordne opp i for Edgar…

Det er Edgar selv som forteller, og Svingen klarer å gjøre dette troverdig, morsomt og følsomt. Boka er merket u hos oss, som betyr mellomtrinnet, men jeg tror ungdomsskoleelever også kan finne denne boka både underholdende og lærerik.

«Agnes natt og dag» av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Oktober 2021

Det er dagen etter Agnes sin 45-årsdag. Hun våkner om morgenen og ved siden av henne ligger Peter Venn, en nabo som hun nå har startet et kjærlighetsforhold til. Eller har hun det? Alt er nytt og usikkert, men hun kjenner at dette er riktig og hun håper Peter føler det på samme måte.
Agnes hadde en tvillingsøster, Maria, som døde da de var 15 år. Hele livet har Agnes målt seg mot eller sammenliknet seg med Maria; det tok ikke slutt selv om Maria døde. Hun tenker på hva Maria ville tenkt og sagt, hvordan hun ville ha reagert – Maria følger henne rett og slett fortsatt.
Det kommer fram at Agnes hadde et problematisk forhold til Maria, særlig etter at Maria utviklet spiseforstyrrelse og tok enda mer av plassen og oppmerksomheten fra foreldrene. Og Agnes har dårlig samvittighet, eller føler skyld for at Maria døde. For hun ønsket på en måte å slippe å ha henne der. Og Marias sulting, var ikke det på en måte et sakte selvmord; Maria hadde gjerne et ønske om å dø?

Hele romanens handling er lagt til en dag i Agnes’ liv, men med tilbakeblikkene og tankene får vi skissert store deler av Agnes sitt liv til nå.

En interessant og engasjerende roman, men tankene som formidles rundt Marias spiseforstyrrelse finner jeg litt problematiske. Blant annet dette at spisevegring kan ses på som et sakte selvmord; jeg tror ikke det er et ønske om å dø som igangsetter sykdommen.
Klarer Agnes å skille Maria og sykdommen? På den andre siden var Agnes 15 år da Maria døde, og hennes syn på Maria og sykdommen er nok typisk for hvordan familiemedlemmer kan oppleve det hele. Da er det utfordrende om familien er den som skal behandle.

«Mitt hemmelige liv» av Jenny Fagerlund

Oversatt av Kurt Hanssen
Gyldendal 2022

Farmora til Moa har nylig dødd, og Moa har arvet leiligheten etter henne. Planen er å pusse opp passe mye - slik at den kan oppnå maksimal pris - og så legge den ut for salg. Moa og kjæresten Ruben har nemlig drømmer om å kjøpe en topp moderne leilighet sammen på en annen kant av byen. Eller - egentlig er det Ruben som er opphavet til akkurat den drømmen; dette blir stadig mer tydelig for Moa etter hvert som hun går gjennom farmoras ting og husker tilbake til opplevelser hun har hatt med henne. Det dukker også opp - på mystisk vis - brev fra farmor underveis. Hvem er det som følger med og sørger for at hun får brevene levert akkurat til tidspunktene farmor har planlagt? Og kommer Moa til å klare å selge leiligheten når det kommer til stykket? For den blir jo stadig mer som hennes egen drømmeleilighet etter hvert som hun endrer og innreder.

Dette var en hyggelig og lettlest feelgood - til å drømme seg bort og koble helt ut med.

«Den andre søvnen» av Robert Harris

Oversatt av Las-Erik Sørbotten
Cappelen Damm 2022

Vi er i England, og året er 1468. Den unge presten Christopher Fairfax har kommet til en avsidesliggende landsby for å stå for begravelsen til landsbyens prest, fader Lacy, som omkom under tragiske omstendigheter. Planen til Fairfax er å returnere til London så fort som mulig etter begravelsen, men nysgjerrigheten blir vekket og han blir lenger enn han hadde tenkt. Var det virkelig bare en ulykke som gjorde at fader Lacy omkom? Og hva var det han lette så iherdig etter i området hvor han omkom, kjent som Djevelens stol?

Idet man går i gang med boka, tror man at det er en tradisjonell historisk roman. Det er det ikke. I boka er det slik at verden slik vi kjenner den gikk under i 2025. Dette ble ansett å være apokalypsen som var spådd skulle inntreffe i Dyrets år 666; derfor startet man å regne dette apokalypsens år som år 666. (Istedet for 1, som kanskje kunne vært naturlig i en ny tidsregning.)
Dette er altså ingen historisk roman, men en framtidsfabel. Men det kan delvis leses som en historisk roman, for menneskeheten er satt kraftig tilbake. Man har for eksempel ikke elektrisitet, så man har liten eller ingen nytte av de arkeologiske funnene man gjør, som de flate, harde gjenstandene med et eplesymbol bakpå.

Jeg leste boka med interesse og koste meg med den, selv om jeg har noen innvendinger. Bokas konstruksjon virker litt baktung, da utviklingen av historien går langsomt veldig lenge, til plutselig "alt" skjer i løpet av de siste sidene. Og kjærlighetshistorien er liksom bare noe som skjer; den virker verken sannsynlig eller beveger meg noe særlig.
Det som er særlig bra med boka er de betraktningene framtidsmenneskene gjør seg over den tiden vi lever i, som for dem er en fjern og ubegripelig fortid. Jeg gir siterer fra side 157, og alle forstår vel hvilken innretning det er snakk om:
«Tullprat!» var det noen som ropte.
«Nei, min herre, det er ikke tullprat; det er godt dokumentert at slike fantes. Og vi vet også at så godt som hvert eneste menneske, også barn, fikk tildelt en innretning som gjorde at de kunne se og høre hverandre, uavhengig av hvor i verden de måtte befinne seg; at disse innretningene var små nok til at man kunne holde dem i hånden; at de gav øyeblikkelig tilgang til all verdens kunnskap og musikk og ytringer og skrevne tekster; og at de over tid fortrengte menneskets hukommelse, tenkeevne og til og med normal sosial omgang - en narkotisk kraft som svekket mennesket og ifølge noen skal ha drevet sine eiere til vanvidd i den grad at innføringen av disse innretningene markerte begynnelsen på slutten for deres avanserte sivilisasjon.»

«Fremtidens araber : barndom i Midtøsten (Del V: 1992-1994)» av Raid Sattouf

Oversatt av Alexander Leborg
Gyldendal 2022

Vi følger Riad gjennom det siste året på ungdomsskolen og starten på videregående. Det er trøblete hjemme, siden faren har tatt med lillebror Fadi til Syria. Og da er det "tatt" som i tatt med uten lov, helt imot morens ønske. Hun forsøker å få hjelp, men så lenge hun fortsatt er gift med mannen, er det ikke forbudt - en ektemann og far gjør som han vil med sine barn.
Riad savner også Fadi, og bekymrer seg for hvordan han har det i Syria, men han selv er jo i puberteten og har derfor en del å bale med for egen del. Heldigvis har han venner, han blir kjent med ei jente han blir veldig begeistret for, og han får stadig positive tilbakemeldinger for tegnearbeidene sine.

Dette er altså femte del av serien, og det kommer mer. Jeg har lest alle med stor interesse, og skal også lese fortsettelsen.