«Odysseen» av Birger Emanuelsen

Bonnier norsk forlag 2025

Den mannlige hovedpersonen (bokas jeg) tar med faren sin til familiens hytte ytterst i havgapet, det begynner å bli ganske sent på høsten. Faren er dement, og det har - før faren ble for syk - blitt gjort avtaler dem imellom om at de skulle til hytta når faren begynte å bli skikkelig dårlig.
Her lever de et enkelt, men aktivt liv, veldig mye ute i frisk luft. Jeg-forteller tar faren med på turer ut i båt, for å bade eller fiske, de klatrer i fjell, går på mange gamle og kjente steder og stier.
Hva husker faren? Er alt han opplever nå, som å oppleve det på nytt? Hvor bra er dette for ham?
Mannens søster har ordnet med en privat helsetjeneste som kommer på besøk og ser til farens fysiske forfatning. Tilbakemeldingene han får fra helsetjenesten sammen med kritikk fra søstera får ham litt i tvil om det han gjør er rett. Men det må jo være riktig, for det er riktig å holde det man har lovet.
Mannen har med seg Homers Odysseen som han leser høyt fra for faren.

Engasjerende og rørende om forhold mellom far og sønn, om alderdom, sykdom og døden som venter.

«Stadig fortsetter jeg å leve» av Tordis Ørjasæter

Cappelen Damm 2024

Tordis Ørjasæter har blitt 97 år, men tross sin høye alder er hun fortsatt aktiv som forfatter. Her forteller hun om hvordan hun opplever hverdagen som gammel, og henviser gjerne til litteratur hun har lest og som har inspirert til egen tankevirksomhet.

Dette er velformulert og interessant, og Ørjasæters litterære stemme er fortsatt stø og klar.

«Gammel : tanker om å aldres» av Kjersti Ericsson

Manifest 2024

Hvordan er det å være gammel i dag? I tidligere tider kunne gamle bli sett på som en ressurs; de hadde levd lange liv og satt inne med masse erfaring og kunnskap. Men i dag er de gamles kunnskaper og erfaringer utdaterte. Samfunnsendringene er store og raske og gjør at det er de kommende slekter som vet best og som kan mest. Hva gjør dette med menneskeverdet til gamle folk?
Pyttsann-kommentarer som "Det var riktig nok noen som døde av korona i landet, men de var alle over 75 år", eller formuleringer omkring eldrebølgen og problemene det skal sette samfunnet i når alle disse gamle skal ha pleie og omsorg, gjør ikke akkurat at gamle føler seg verdsatt. Snarere kjenner de vel at de er til bry, de er en utgiftspost og en klamp om foten.

Kjersti Ericsson belyser, gjennom egne erfaringer og refleksjoner, hvordan livet som gammel kan være. Det er en tid med mye tap. Tap av kroppslig funksjonalitet, tap av helse, tap som følge av at venner dør. Men det er også positive sider, for eksempel har man mer tid til gjøremål og tema som virkelig interesserer en, det er tid til refleksjon, og om man kjenner andre gamle, har man noen å utveksle erfaringer med, noen å le og gråte med. Ericsson har gitt ut flere bøker de siste årene, bare det er jo en fabelaktig fin ting!

Dette er en av flere bøker om alderdom som har kommet de siste årene. Enten man er på vei inn i alderdommen snart, eller det er veldig lenge til, så les denne boka!