«Kjærlighet på ville veier : alt kan skje på én helg» av Ane Hermanstrand

Gyldendal 2026

Alyssa er en fredag på vei fra Trondheim for å besøke venninna i Brønnøysund, men etter å ha ladet bilen i Namdalen, vil ikke bilen starte igjen! Det iler til hjelpsomme folk, men det er dessverre ingen quick-fix med bilen. Hun får tilbud om å overnatte hos bonde og ungkar Ole Martin til neste dag; kanskje mannen på verkstedet har fått bilen kjørbar igjen til da. Usikker på om hun gjør verdens største tabbe (han kan jo være morder eller voldtekstmann!?), takker hun ja. Det er jo noe ved ham som gjør at hun føler seg trygg, og da hun får nøkkel til soveromsdøra og kan låse om hun vil, kan hun virkelig slappe av.
Det viser seg at turen til Brønnøysund faller i fisk, for å reparere bilen lar seg ikke gjøre i en fart. Lørdagen mister Alyssa bussen hun skulle tatt tilbake til Trondheim, men det viser seg at hun faktisk trives godt på Høylandet og på gården til Ole Martin. Det er noe som skjer mellom dem; de kjenner dragning mot hverandre. Men det er flere ting som gjør at de holder igjen og motstår lysten til å kaste seg i den andres armer. Så - hvordan skal dette gå?

Dette er en lettlest og romantisk feelgood, med handling lagt til bygdemiljø. Liker du den slags lesestoff, er denne boka midt i blinken.

«Folk som hater lokalhistorie» av Tyra Teodora Tronstad

Aschehoug 2026

Gunn, oppvokst i Stor-Elvdal, drar hjemmefra i 1996, da er hun 16 år gammel. Hun vil heller bo i Oslo hos onkel Yngve og gå på videregående skole der. Hvorfor hun går til dette drastiske skrittet får du svar på når du leser boka.

Romanens hovedhandling er lagt til 2020 da koronapandemien gjorde at samfunnet ble stengt ned. Bekymra for faren sin, reiser Gunn hjem til Gunnarsmoen. Hun finner faren ynkelig og mørbanka (han påstår han har gått på ei dør), og med bare et lass rå ved til å fyre med. Veden er det naboen som har sørga for - Pelle heter han, jevnaldrende med Gunn. Så nå skal Gunn endelig ta et oppgjør med den slasken!

Tilbakeblikk til hva som har skjedd fra oppveksten og til da, gir bildet av en fargerik, men noe utfordrende oppvekst i et oversiktlig bygdemiljø.

Jeg har sett mange har rost denne romanen, og jeg er bare så enig. Dette er mesterlig fortalt i et variert og godt flytende språk, med interessant og troverdig persongalleri. Bare å nyte!

Sitat side 49:
«Ester liker ikke at Pelle er inne hos Gunn så ofte, hun sier at han ikke må plage naboene, at det beste for unger er å være ute, hun bruker en høy skingrende stemme når hun sier det. Hun viderefører en tradisjon, for slik skingret det fra hennes egen mor, og slik har det skingret fra alle mødre hun kjenner. Barn som ikke får kjeft blir ubrukelige voksne, de ender opp uten å forstå rett og galt, de ender opp som pingler, og de må jo kunne leke ute slik barn skal, det er godt for dem, for lungene deres, og dessuten blir det ikke så skittent inne hvis de gjør det. Skingring er kjeft, men Pelle forstår kjeft. Kjeft er språk. Kjeft er naturlig. Kom deg inn, skingrer Ester, ha deg ut, få spist opp den skiva di nå, kom deg opp til bussen, få gjort leksene, se til å komme deg i seng fortere enn flua flyr. Det er en melodi, ikke annet.»

«Mjøsa rundt med mor : ei livsreise» av Bjørn Hatterud

Gjeven ut av Samlaget 2020

Bjørn Hatterud er ein homofil, funksjonshemma mann som vaks opp i bygda Veldre, nord for Brumunddal. Han vart mobba og kjende seg utanfor, så i ungdommen lengta han berre ut. Då han var 21 år gamal flytta han til Oslo, og der har han budd sidan.
Men Hatterud erkjenner at oppveksten alltid vil vera ein del av han, slik sett ikkje noko ein kan flykte ifrå. No kan det jamvel gjere godt å reisa heim iblant og kjenne tilhøyre, fellesskap og ei slags forsoning med plassen og tida han vaks opp i.
I denne boka minnest han litt av kvart frå heimplassen, frå den tida han budde der. Veldre var annleis då.
Tittelen på boka refererer til at han og mora har planlagt ei reise rundt Mjøsa i bil, og eit stykke ut i boka kjem dei seg av garde; han køyrer og ho sit på.

Dette var ei fin leseoppleving; eg vart rett og slett sjarmert. Hatterud verkar som ein fin fyr, og raust deler han historia om seg sjølv. Har ein sjølv vakse opp i ei lita bygd, så er det mykje å kjenne seg att i. Hatterud hadde nok særskilde grunnar til å kjenne seg annleis og utanfor, med funksjonshemming og homofil legning. Men eg trur mange har kjent seg annleis på bygda, utan at dei har hatt slike særtrekk som Hatterud, og på grunn av denne annleiskjensla har dei lengta vekk. Men som vaksen ser ein gjerne annleis på oppveksten; ser kanskje at ikkje alt var negativt. 

Eg gjev eit døme av humoren i boka, frå side 85. Forfattaren skriv om prisutviklinga på hyttemarknaden på Sjusjøen:
«Eit tannlegepar fekk kjøpt den siste ledige tomta i området. Der har dei bygd ein overdådig, modernistisk villa, med mange vindauge og ei straumrekning som berre eit kraftselskap kan elske.»