Aschehoug 2026
4. september 2005 (det var farsdag; i Australia er denne første søndag i september) skjente en bil ut av veien og endte ferden i en dyp dam. Føreren av bilen - Robert Farquharson - greide å komme seg ut av bilen og opp av dammen, mens de tre sønnene hans omkom.
Var det en forferdelig ulykke - som Robert hevdet - eller var det en villet handling?
Robert var for en tid tilbake kastet ut av kona som ønsket skilsmisse; kunne det hende han var så bitter at han ville ta fra henne det mest dyrebare hun hadde, som hevn?
Eller var han deprimert og hadde planlagt selvmord, mente å ta barna med seg i døden, men angret i siste øyeblikk?
Farquharson hevdet at han hadde fått et hosteanfall, og grunnet "hostesynkope" ble han bevisstløs og mistet kontroll over bilen. Anfallet gjorde også at han senere ikke kunne huske noe av det som skjedde.
Helen Garner fattet interesse for og fulgte rettssaken. Hun forteller fra retten med en litt sarkastisk, direkte stil; litterært er boka en nytelse å lese. Og det hjelper mye, når historien ellers er så vond.
Anbefales til alle som liker true crime.
Sitat side 15:
«Han var en smal, behersket utseende mann, med kort, grått skjegg og en munn som skar voldsomt på skrå over ansiktet, som om den tilhørte en som hørte på pissprat hele dagen.»
Side 251:
«Han brettet historien i pene folder, og så rev han den opp i taggete hull som snart begynte å sende ut et uhyggelig lys. Den velkjente beretningen begynte å virke sjuskete, skadelig, full av motsigelser og mystiske flekker.»
Side 259:
«Farquharson sto tre dager i vitneboksen. Forsvaret kom aldri over det. Byggverket Morrissey fortsatte å reise, med stor innsats og konsentrasjon og hengiven entusiasme, hvilte på en svak grunnmur, for uansett hvor mye han slet, kunne han ikke få juryen til å like eller stole på klienten sin. Fra da av var de siste fjorten dagenes forklaringer som å se en mann gli nedover en fjellside i gruelig sakte film.»
