I 998 kommer Ulv Halgrimsøn tilbake fra England, der han har vært i fangenskap. Han har vært borte i flere år, har lengtet veldig hjem til kona Natt og sønnen Trond. Fortvilelsen er derfor stor da han kommer hjem til Hovstrand og får se eiendommen sin ligge øde - husene er brent, kona og sønnen er borte. Folk sier de er døde, men Ulv nekter å tro at det stemmer, og fortsetter å lete etter dem.
Han er en dyktig treskjærer (tresmed), og i England lærte han latinske bokstaver av munken Ælfric. Noe som kommer godt med da han mange år senere setter seg ned for å skrive historien om det som skjedde da han var med om bord på Ormen Lange.
I 1938 løper en annen historie. Her blir vi kjent med Albertine. Hun studerer historie ved universitetet i Oslo. For å ha penger til livets opphold og til å sende hjem månedlige bidrag til faren, arbeider hun som vikarlærer på Vestheim privatskole. Hun er nå kalt inn til rektor og tror det er en god nyhet hun skal få høre. I stedet blir hun sendt på dør, da skolen må nedbemanne og ledelsen mener hun har opponert og vært frekk. Hun ser seg nødt til å reise hjem til Hovstrand. Planen er å være der bare for et kort opphold, men det blir langvarig. I april 1939 kommer tyskerne, og krigen er løs. En krig Albertine tenker ikke er hennes krig, men uforvarende blir hun drevet inn i spillet. Hun lar ei hjemløs kone bo hos seg, som viser seg å være svært delaktig i motstandsarbeidet. Og en tysk offiser bosetter seg også i den store villaen hun råder over alene, mens faren er på helseopphold med tuberkulose.
Albertine og vennen Bongo starter med spritsmugling - noe må de finne på for å tjene penger, og på en av ferdene sine gjør hun og Bongo et helt spesielt funn i et lag med blåleire på havets bunn - et dragehode, skjært ut av tre. Hun støtter seg på historiske kilder, blant annet Ulv Halgrimsøns beretning, og er temmelig sikker på at dragehodet er en del av utsmykningen av det berømte vikingskipet Ormen Lange. Da kan det riktignok ikke stemme at skipet ble tauet til Oslo og brent, slik det hevdes, men det kan jo godt være at dette er en falsk sannhet!? Albertine aner at hun sitter på noe virkelig verdifullt; her gjelder det bare å spille kortene riktig.
Dette er en velskrevet, medrivende historisk roman. De to parallelle historiene, fra hver sin spennende epoke av norgeshistorien, flettes sammen på mesterlig vis. Larsens stil er elegant, lett og humoristisk, han tegner mange gode bilder og historiene byr på flere overraskelser. Bakteppet er alvorlig og mørkt; da skinner det lyse og lette ekstra godt.
Sitat fra side 310: «Fra det øyeblikket han åpnet munnen, til hun igjen stod ute i smuget, gikk det kanskje ikke mer enn tre minutter. Brodtkorp hadde ett solkorsmerke på jakkeslaget, men to av alt annet: to flagg på pulten; et NS-flagg og et norsk, som han vekslet på å flagge med, alt etter hvem det var som kom inn døren. Han hadde to blikk, to miner, to standardreplikker og to hengende kinn av typen visse menn får når de har proppet seg med flesk og pølser hele livet, og plutselig av helsemessige eller økonomiske eller nyvunne biodynamiske overbevisninger begynner å ete tang. Hun stod foran ham, så det ulmet av grådighet i det gjengrodde blikket da hun nevnte dragehodet, slik det enn å kan blaffe opp i en gressbrann tre uker etter at ilden er slukket.»
Sitat side 341-342: «Helt bakerst, et hode høyere enn de andre, stod Bongo. Først trodde hun at hun så feil. Men hun gjorde ikke det. Bongo sang av full hals, kikket begeistret rundt seg, smilte fra øre til øre. Han var ikke musikalsk. Selv gjennom de larmende instrumentene hørte hun den skjærende stemmen hans:
- til Grønland og Island og Hjaltland gikk ferden på langskip mot vest -
Det hørtes som om noen tråkket på en grevling.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar