Toril og Ole har vært gift i mange år; det har vært et trygt og stabilt forhold. Toril er nå pensjonist, mens Ole har tenkt å jobbe noen år til. Så oppdager Toril at Ole har tømt den felles sparekontoen deres. Da hun konfronterer ham, sier han at pengene er investert - en venn har hjulpet ham med det. Toril blir forbannet for det han har gjort bak ryggen hennes, og bestemmer seg brått for at hun vil skilles. Hun søker om separasjon - veldig enkelt å levere den søknaden, forresten - og Ole flytter ut. Først bor han litt hos datteren, siden får han tak i egen leilighet. Toril bekymrer seg for om hun vil komme til å ha råd til å beholde huset, men snart skal hun få andre og mye større bekymringer.
Det viser seg at Ole er blitt dement, og det var grunnen til at han lot seg lure med de pengene. Han husker ikke at han har flyttet ut, og etter hvert er han tilbake i huset hos Toril. Han husker heller ikke at han skal sove på gjesterommet, og legger seg i ektesenga med Toril.
Toril skjønner etter hvert at det å bli skilt fra Ole kommer til å bli vanskelig nå. Ole blir stadig mer hjelpeløs, og hun kjenner forventninger rettet mot seg fra helseinstitusjoner og samfunnet generelt om at det er hun som skal ta omsorgsoppgavene som hoper seg opp.
Romanen er lettlest og engasjerende. Vi som leser føler med Toril i hennes etiske dilemma og vanskelige livssituasjon. Hun hadde jo ønsket å skille seg, men det ønsket kom kanskje fordi hun merket at Ole ikke er den samme som før. Men at han ikke er den samme som før, er ikke hans feil - han er jo syk. Er det riktig å forlate en ektemake som trenger hjelp? Hva betyr ekteskapsløftet om å holde sammen i gode og onde dager?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar