«Galehus ved verdens ende : Belgicas reise inn i den mørke antarktiske natten» av Julian Sancton

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Aschehoug 2025

Nederlenderen Adrien de Gerlache ledet ekspedisjonen som i 1897 dro mot Antarktis med skipet Belgica, i ettertiden kjent som Belgica-ekspedisjonen. Under forsøket på å komme så nær som mulig et utgangspunkt for å gå inn til sydpolspunktet, frøs Belgica inn i isen, og mannskapet måtte overvintre om bord på skipet.
Blant mannskapet var den unge Roald Amundsen. Han var ivrig etter å lære, siden han hadde ønsker om selv å lede ekspedisjoner senere. Med var også den amerikanske legen Frederic Cook; en annen mann med ambisjoner, kløkt og oppfinnsomhet som gjorde seg bemerket.

Jeg hadde bare overfladisk kjennskap til denne ekspedisjonen før jeg leste boka, og siden jeg har stor interesse for polarhistorie, er denne boka midt i blinken.
Det kan synes som De Gerlaches ambisjoner om heltedåd overgikk hans evner til å planlegge, lede og gjennomføre. Slik forfatteren av boka framstiller det, var det De Gerlaches noe uoverveide valg å kjøre skuta inn i isen i stedet for å snu og berge den klar, et valg som ikke var delt eller diskutert med nestkommanderende eller de andre i besetningen.
Mannskapet ble utover vinteren syke med skjørbuk, siden lime-juicen de hadde med som c-vitaminkilde viste seg ikke å være bra nok. De hadde tilgang til ferskt kjøtt av pingviner og sel, men syntes det smakte vondt, spesielt pingvinkjøttet. Først da Cook nærmest beordret dem ("legens ordre") å ta til seg kjøttet som medisin, spiste de av det og frisknet til. Bare De Gerlache nektet fortsatt, kanskje fordi han følte seg forpliktet til å spise av hermetikken han hadde kjøpt for pengene han samlet inn til å dekke ekspedisjonens utgifter. Roald Amundsen var overhodet ikke skeptisk til å spise kjøttet (det kunne gjerne være helt rått også for hans del), men så stolte han også nærmest blindt på Cook; Amundsen så veldig opp til ham.

De fleste av mannskapet var ikke innstilt på å overvintre, og "galehus" i tittelen viser nok til hvordan psyken til mennene fikk gjennomgå. Med så mye usikkerhet om "veien videre", så tett på andre mennesker døgnet rundt, med frykten for sykdom og død over seg, skulle psyken være sterk for at man holdt ut.
I ettertid ser man at Roald Amundsen og Frederic Cook var de som kom fra ekspedisjonen med mest ære. (Selv om Cook senere i livet skulle bli stemplet som bedrager for andre bedrifter). Sikkert er det at de begge lærte mye om hvordan ting IKKE burde gjøres, om man skulle lykkes med ekspedisjoner i arktis eller antarktis. 

«Ministeriet for tid» av Kaliane Bradley

Oversatt av Kirsti Vogt
Kagge forlag, 2025

Graham Gore døde under en ekspedisjon til Arktis i 1847. Men ifølge denne romanen døde han ikke, han blir hentet fra 1847 og til det 21. århundre i London. Her skal han bo sammen med ei ugift, ung kvinne, som er hans "bro", det vil si hun er ansatt i Ministeriet for tid for å være til hjelp og assistanse, og samtidig passe på/overvåke Graham.

En kan forestille seg at det er utfordrende å hoppe til en helt annen tid, en annen verden enn man er vant til, men Graham ser ut til å tilpasse seg ganske greit. Det er også andre fra andre tidsepoker som har reist i tid og som befinner seg i London, og disse omgås noe. Men hva var egentlig planen bak disse tidsreisene? Og er det trygt? Og kan forholdet mellom broen til Graham - som har fortellerstemmen i boka - og Graham komme til å gli over i noe annet og mer enn et strengt profesjonelt forhold?

Jeg ble ikke hundre prosent revet med av denne boka, selv om jeg liker både polarlitteratur og romantikk. Kanskje miksen med tidsreiser (science fiction) ble for spesiell?
Jeg synes også språket flyter litt dårlig, enten det skyldes oversettelsen eller originalen. Ord og uttrykk som brukes i boka er kanskje tenkt å gi et originalt preg, men de virker mest upassende. Som side 96: «Ikke alt ved jobben var like kranglete som dette.»
Eller side 97: «Munnen til Quintin buktet på seg under nesen.»

«Amundsens pass : polarheltens siste reiser» av Anders Bache

Gyldendal 2024

Roald Amundsen er det skrevet mye om, men det er fortsatt mye igjen ved hans liv og virke man kan utforske, undres over, og skrive om.
Anders Bache - arkeolog og fagkonsulent som har ledet forsknings- og forvaltningsarbeidet ved Roald Amundsens hjem (Uranienborg) på Svartskog - har i denne boka valgt en interessant innfallsvinkel til Amundsens siste år og reiser, nemlig passet hans.
På slutten av sin levetid var Amundsen kommet på kant med mange, både blant familie og samarbeidspartnere. Det som skulle bli den siste reisen hans var en redningsekspedisjon for å finne Umberto Nobile, italieneren han fløy over Nordpolen med i 1926. Etter ekspedisjonen i 1926 var de sterkt uenige om hverandres rolle og betydning før, under og etter ekspedisjonen. De var vel egentlig blitt ganske bitre uvenner etter dette felles prosjektet.
I 1928 ledet Nobile en italiensk ekspedisjon til Nordpolen. De nådde polen, men på returen gikk det galt. Amundsen reiste altså nordover for å finne ham, forsvant dessverre i forsøket, mens Nobile ble reddet av noen andre.

Det er interessant å tenke gjennom hva drivkraften kunne vært for Amundsen, til å dra ut for å redde Nobile. Var det for å vise - en gang for alle - at han var mer kompetent i polare strøk enn det Nobile var? Ville han ydmyke Nobile ved å komme som hans redningsmann? Eller følte han seg fanget av det han en gang sa: "Jeg vil altid staa parat, om folk i nord eller syd skulde trænge undsætning."
Eller kan han rett og slett ha følt lengsel etter å få ende livet sitt i isødet; han begynte å bli en eldre mann, og et vanlig hverdagsliv passet ham antakelig ikke noe særlig. En død helt får gjerne det beste ettermælet?
Og hvordan passer historien om det mulige ekteskapet med Bess Magid inn i det hele? Mente han virkelig å gifte seg med henne, eller hadde han fått kalde føtter?

«Polare tragedier : om mot, overmot - og død» av Odd Harald Hauge

Utgitt av Gyldendal 2019

Forfatteren gir en kort og grei innføring i noen av polarhistoriens største tragedier og mysterier. Kjente historier som ingeniør Andrées ballongferd mot Nordpolen er med, Franklin-ekspedisjonen forsøk på å erobre Nordvestpassasjen likeså, det samme er Scott og Amundsens kappløp mot Sydpolen. Men også mindre kjente ekspedisjoner er med, som Jeanette-ekspedisjonen mot Nordpolen i 1879-82. For meg var i alle fall denne - og flere - nytt stoff.
Til slutt i boka er kapittelet "For deg som vil lese mer", med henvisninger til litteratur du kan kaste deg over om du syntes at noen av disse historiene inspirerte til en nærmere studie.

Denne boka engasjerte meg, og jeg fikk absolutt lyst til å lese mer! Godt språk, spennende historier fortalt på en medrivende måte. Som en første innfallsport til polarlitteratur må denne være midt i blinken!

«Under polarstjernen» av Stef Penney

Oversatt av Guro Dimmen
Utgitt av Bazar forlag 2019

I 1883 er Flora 12 år, og dette året passerer hun polarsirkelen for første gang. Her er hun med faren, som er kaptein på ei skute som driver med hvalfangst ved Grønland. Etter dette er hun solgt; hun har rett og slett utviklet en livslang kjærlighet for Arktis. Hun får bli med faren flere ganger, men da hun begynner å bli mer kvinne enn jente, må hun bli igjen hjemme når faren reiser; det er bare mannfolk i besetningen ombord, og få muligheter til privatliv, så han ser ingen annen utvei.
Men Flora klarer etter hvert å finne en løsning. Hun utdanner seg til meteorolog, gifter seg, og gjennom dette giftemålet får hun mulighet til å finansiere og lede en egen britisk vitenskapelig ekspedisjon. Og det er på Grønland i 1892 hun første gang møter Jakob, som er med på en konkurrerende amerikansk ekspedisjon. De har begge følelsen av å møte noe forutbestemt i hverandre, og neste gang de møtes, slår kjærligheten ut i full blomst...

Romanen har en rammefortelling; da er vi i 1948. Flora med flere skal være med på en flyreise til Nordpolen, og en journalist begynner å spørre henne - Snødronningen - ut om hva som egentlig skjedde mellom henne og Jakob den gangen. Det viser seg at journalisten er i slekt med Jakob, og sitter med noe kunnskap som han ønsker at hun skal supplere.
Romanen veksler således mellom 1948, og årene 1883-1927, og vi blir godt kjent med både Jakob og Flora hver på sin kant (Amerika og England), før de møtes til felles opplevelser.

Romanen er omfangsrik (ca 600 s) og bredt anlagt, med stort persongalleri. Rett og slett mye å bite over og holde styr på, både for den som skrev og den som etterpå leser.
Jeg valgte å lese romanen fordi jeg er interessert i polarlitteratur, og jeg sier ikke nei takk til litt romantikk, heller. Tidvis ble jeg ganske engasjert, både i kjærlighetshistorien, miljøskildringene, tidsbildet og i de "polare handlingene", men som helhet synes jeg boka biter over for mye; jeg mister oversikten og de ulike delene spriker hit og dit.
Heller ikke synes jeg de to hovedingrediensene kjærlighet/polarekspedisjoner passer helt godt sammen. Kjærlighetsscenene er dampende erotiske; det var litt overraskende i en historisk roman, selv om jeg selvfølgelig går med på at datidens elskende kunne være akkurat like oppfinnsomme som dagens.
Selv om jeg ble engasjert, var det også partier i romanen jeg skummet gjennom, da jeg syntes det ble for detaljert på en kjedelig måte. Skildringene av ekspedisjonene og farene i nord, kunne jeg derimot tenkt meg mer inngående skildret, slik at det ikke blir bare kulisser og staffasje, men et troverdig miljø for handlingene som finner sted.

Språklig synes jeg det for det meste glir godt, men jeg stusser av og til over tunge måter å si ting på, eller merkelige uttrykk, som jeg mistenker er for direkte oversatt fra engelsk. Som eksempel når det på s 99 nevnes "pliktoppfyllenhet" - på norsk ville det fungert bedre med "pliktfølelse".
S. 372 dukker det opp en "strimmel fastland", der jeg kunne foreslått å bruke strime eller stripe. Og s 519 har vi en "skyinnskrenket dag".
Men det er altså en veldig stor og ordrik tekst, så jeg har forståelse for at man ikke har greid å finne absolutt alle svakheter i språkvasken/korrekturen.

Alt i alt hygget jeg meg med denne boka, og kan anbefale den til de som liker historiske romaner, og de som kan like miksen av polartema og kjærlighet. (Er du kun interessert i kjærlighetshistorier, vil mye her kjede deg. Og er du interessert i polarlitteratur, og bare det, vil kanskje kjærlighetshistorien bli for klissete for deg.)

Så vidt jeg kan skjønne, bygger ikke romanen på noen virkelige personer eller hendelser, men det er tydelig at forfatteren har gjort mye research, kanskje særlig om inuittenes levevis, språk og kultur.

«Sydpolsekspedisjonen 1019-1914 : mannskapets dagbøker» av Adolf Schröer, Ludvig Hansen, Martin Rønne, Alexander Kutschin, Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Jørgen Stubberud og Christian Doxrud

Oscar Wisting er en av flere som
er representert i boka. Han var den mest betrodde
og mest trofaste av Amundsens
ekspedisjonsmedlemmer
Bildet er lånt fra
frammuseum.no

Utgitt av Frammuseet 2011

I denne boka er det flere av mannskapet fra sydpolekspedisjonen som forteller sin historie.
Det er interessant å få denne ekspedisjonen (som jeg er så oppslukt av) belyst fra flere sider, samt bli kjent med flere personer/stemmer fra gruppa. Flere av disse formulerer seg godt, og det er små episoder som de enkelte husker og har skrevet om, som gir ekstra detaljer og liv til framstillingen.

Boka har en egen bolk med fotografier, og helt til slutt er det gjengitt et intervju/samtaleprogram i radio sommeren 1951. Da møttes de gjenlevende sydpolmennene på dekket av Fram; det var Helmer Hanssen, Ludvig Hansen, Hjalmar Fredrik Gjertsen, Olav Bjaaland, Karenius Olsen og Jørgen Stubberud.

«Sydpolekspedisjonen 1910-12» av Sverre Hassel

Sverre Hassel (1876-1928)
Fotograf: Anders Beer Wilse

Utgitt av Frammuseet, 2011

I denne boken gjengis dagbøkene Sverre Hassel skrev mens han var med Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen. Jeg har lest at Hassel var blant dem som var mest åpent kritisk til Amundsen, men jeg må si det er ganske realt formulert, det jeg kunne finne av kritikk. At det underveis i ekspedisjonen oppsto noen gnisninger synes jeg ikke er det minste merkelig; de levde svært tett på hverandre, var avhengige av hverandre og levde under ekstreme forhold og påkjenninger.

I denne dagboka opplyses det ved enkelte tilfeller helt konkret hva menn og hunder spiser i løpet av en dag; det var interessant.

For øvrig er mesteparten av det jeg leser kjent, men det er interessant å få historien fra flere vinkler.

«Kapp Hjertestein : historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen» av Espen Ytreberg

Utgitt av forlaget Press 2018

Mens Roald Amundsen var på ekspedisjon mot Nordpolen med Gjøa langs nordøstpassasjen, ble skipet liggende innefrosset i en bukt like ved Kapp Hjertestein, Sibir. Den tredje vinteren de måtte overvintre fikk en innfødt ved navn Kakot arbeid på skipet. Han var enkemann, og hadde en liten datter som bodde hos onkelen sin. Hun var i nokså dårlig forfatning, og det ble til at de tok jenta ombord på skipet for å stelle og ta seg av henne. Hun fikk navnet Kakonita, men ble som regel bare kalt Nita.
Så tok de også ombord ei noe eldre jente, Camilla Carpendale, datter av en britisk handelsmann som var gift med ei innfødt dame. Det var nok tanken at de to jentene skulle ha selskap av hverandre, eller at Camilla skulle fungere som en slags selskap eller storesøster for Nita.
Roald Amundsen sørget for at jentene fikk komme til hjemmet hans i Norge. Det kan være han så på det som et slags sosialt eksperiment; det var mange som mente at tsjuktsjerene var primitive og ikke kunne lære seg det samme som vestlige. Men jentene gjorde det bra på skolen, så Amundsen fikk vist at de absolutt var i stand til å lære. Det må også sies at han var tydelig glad i dem, særlig ble han knyttet til Nita. De kalte ham "bettepappa" eller bestepappa, og savnet ham når han ikke var hjemme.
Men så gikk det dessverre ikke så bra med Amundsens forretninger. I 1925 var han personlig konkurs, og han besluttet å sende de to jentene fra seg. Charles Carpendale, Camillas far, tok da begge til seg - han og familien hadde i mellomtida flyttet til USA.

Boka kommer også inn på andre tilsvarende skjebner; mennesker som ble tatt med til vesten av ulike grunner. For flere av disse gikk det ikke spesielt bra.
Camilla og Nita ser ut til å ha greid seg bra i livet, men likevel er boka og historien ganske trist, synes jeg. De to jentene fikk stadig røttene rykket opp og måtte tilpasse seg nye virkeligheter og stadig knytte seg til nye omsorgspersoner.

Av forfatteren har jeg tidligere lest den historisk-biografiske romanen Amundsen. Jeg må vel si at jeg er over middels interessert i polarlitteratur, følgelig blir jeg veldig begeistret når jeg oppdager at dette fremdeles er en sjanger med tilvekst.
Og dere: 15. februar er det kino-premiere på filmen Amundsen! Regi ved Espen Sandberg, manus: Ravn Lanesskog og med Pål Sverre Hagen i hovedrollen. Den må vi bare glede oss til!

«Polar kjærlighet» av Sigri Sandberg og Anders Bache

Utgitt av Gyldendal 2018

Forfatterne presenterer ni kjærlighetspar fra polarhistorien, med både kjente og ukjente hovedpersoner, delvis kommer de polare helter selv til orde gjennom utdrag fra brevveksling.

Kombinasjonen polarmiljø og kjærlighet var en kombinasjon jeg ikke kunne motstå; så jeg var førstemann til å låne boka da den kom til biblioteket. Det er ei fin, lettlest bok, lay-outen er lekker, men jeg foretrekker jo framstillinger som graver dypt, og det blir det selvfølgelig ikke plass til her. Men historiene representerer gode smakebiter, man kan si de er appetittvekkende; jeg får virkelig lyst til å lese (enda) mer om både den ene og den andre.

Lurer du på om polarlitteratur er en sjanger for deg? Så kanskje du skal snuse litt på denne!

«Reservisten» av Bjørn Olaf Johannessen

Utgitt av Tiden 2017

Sommeren 1897: Salomon August Andrée skal av gårde på sin ekspedisjon med ballong over Nordpolen. Med seg opp til Danskøya, Svalbard har han Knut Frænkel og Nils Strindberg, men det er også med en reservist: Vilhelm Swedenborg. Hvis Knut eller Nils skulle bli indisponert, er Vilhelm klar til å ta plass i ekspedisjonen.
I romanen er det Vilhelms stemme vi hører, i form av hans dagbokopptegnelser, og vi får være med mens de gjør ballongen klar til reise, samt venter på det rette været, som er en stedig vind fra sør...

Vilhelms posisjon, som en litt utenfor laget, som ser hele ekspedisjonen, opplegget og planene med en viss distanse, er en glimrende posisjon for å skape litteratur. Han er tidvis innenfor med de andre, men mest er han utenfor, men hele tiden er han tett på og observerer, venter på tegn til at en av de andre skal gi seg, og han er nok litt misunnelig. Kanskje han ikke direkte misunner dem den farefulle reisen de skal ut på, men han misunner dem oppmerksomheten og hederen de er gjenstand for, og posisjonene, betydningen de har. Delvis håper han at Knut eller Nils skal trekke seg eller bli ute av stand til å delta, og hva han synes om de tre andre kommer tydelig fram. Og han forteller også ganske ærlig hva han selv sier og gjør; noe av det litt ubegripelig for ham selv, som da han kommer til å slenge Andrées skinnlue på sjøen. Vilhelm er også ganske selvgod, og synes selv han stiller mange gode og kritiske spørsmål om for eksempel utstyret til ekspedisjonen. Spørsmål som Andrée delvis avfeier, delvis tar til etterretning i form av å gjøre noen små mer eller mindre vellykkede endringer.

Johannessen debuterer som romanforfatter med denne boka, men fra før er han dramatiker. Blant annet er han en av flere som står bak manus til TV-serien «Kampen for tilværelsen».

Jeg likte denne boka veldig godt, ikke bare fordi jeg liker polarlitteratur, men også på grunn av konfliktstoffet og stemningen, følelsen av å være flue på veggen og få et lite innblikk i hvordan det var den gangen Andrée forberedte seg på å fly til Nordpolen. Så skader det heller ikke at forfatteren er lekende og humoristisk i måten han "angriper" historien.

«Amundsens siste reise» av Monica Kristensen

Utgitt av Press 2017

25. mai 1928 havarerte italieneren Umberto Nobile med luftskipet Italia. Planen var å fly fra Svalbard til Nordpolen, men på returen gikk det galt, luftskipet falt mot isen og ble slått i stykker. Én mann ble drept momentant som følge av krasjlandingen, noen av mannskapet forsvant med ballongen, mens resten med Nobile i spissen, strandet på isen. Flere ble skadd i den ublide landingen, blant annet Nobile selv.
De fant radiosenderen og greide å få den operativ, sendte jevnlige nødsignaler som etter hvert ble fanget opp.
Flere startet nå å igangsette redningsaksjoner, blant dem også den kjente polfarer Roald Amundsen. Han kom ikke med i den offisielle norske redningsaksjonen, men fikk tak i et fransk fly, Latham. Flyveren var også norsk, Leif R. Dietrichson. Til sammen i ekspedisjonen var de seks stykker.
Latham tok av fra Tromsø 18. juni 1928. Tre timer etter at flyet tok av mottok man siste livstegn fra Amundsen, flyet var da underveis mot Bjørnøya. Fly med mannskap forsvant, og man vet ikke hva som hendte. Sannsynligvis har de havarert, men hvor? Funn man har gjort av fly- og vrakdeler kan tyde på at de havarerte, men overlevde og forsøkte å reparere flyet for å komme seg hjem.

Jeg liker polarlitteratur og fant boka interessant, men den er ganske tung å lese som følge av oversikten man må ha over mange navn og fakta. Kanskje kunne en gjennomarbeidelse av språket, med tanke på å gjøre boka mer lettlest og fortellende vært bra, men det har nok også vært viktig for forfatteren å gjengi alt så korrekt som mulig.

Og tittelen? Boka handler kanskje mer om Nobile og hans ekspedisjon, eller Nobile og hans menns kamp for å overleve. Roald Amundsen er ikke spesielt tilstedeværende i boka; han vaker mest i bakgrunnen, litt gåtefull og taus, for så å feide helt ut. Men det kan da også passe; i 1928 var Amundsen i ferd med å bli gammel og sliten, og vennene var få. Kanskje lengtet han tilbake til isen, kanskje drømte han om dagene han ble hyllet som helt og hadde et ønske om å gjenoppleve noe av viraken? Han kan også ha sett det som sin plikt å bidra med all sin erfaring fra isen.

«Et liv i isen : polarkokken Adolf H. Lindstrøm» av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Kagge forlag 2000

Adolf Henrik Lindstrøm deltok på alle de store klassiske norske polarekspedisjonene. Han var kokk (stuert), men var litt av en altmuligmann slik han kunne bidra på flere andre felt; han kunne reparere mekaniske innretninger, han kunne samle inn planter og dyr til forskningsmateriale, han kunne jakte og slakte. Han kunne også stoppe ut dyr. Viktigst var han antakelig likevel som velfungerende muntrasjonsråd - godlynt fant han seg i alskens erting og skøyerstreker - og god samtalepartner var han for enhver av mannskapet som behøvde å lette sitt hjerte.
Enhver som har drevet med matlaging og husholdning selv, kan beundre et slikt arbeidsjern. Og tenk at han alltid var like blid - det er intet mindre enn imponerende!

Lindstrøm virker som en mann det var lett å like og vanskelig å si noe negativt om. Riktignok gjengis det ganske krasse beskrivelser fra kaptein Otto Sverdrups dagbok fra den første reisen de deltok på sammen, men da Sverdrup og Lindstrøm er på samme båt igjen flere år senere, er det bare godord om den flinke kokken, og hyllesten fra hvem som helst ellers virker helt samstemt.

Ekeberg skriver godt, dette er levende fortalt og han holder fokus på biografiens hovedperson, selv om det er mange omkring Lindstrøm som også må få plass i en polarbiografi.

En aller siste korrektur kunne muligens luket vekk noen småfeil; det er gjengitt feil fødselsdato for Sverdrup ett sted (det står at han 30. oktober ikke nevner for noen at han fyller år), mens det riktige skal være 31. oktober. Og Hjalmar Johansens dødsdato er oppgitt til 4. januar 1913, det riktige skal være 3. januar. Eller er det bare formuleringen som er til å misforstå? Det står s. 222: "De hadde fått vite at Hjalmar Johansen hadde skutt seg i hodet med en seksløper 4. januar 1913." Kanskje er det ment at mennene fikk vite om dødsfallet den 4. januar? I så fall kunne man vurdert en annen måte å formulere dette på.
Selv om jeg oppdaget disse to småfeilene, håper jeg opplysningene i boka for øvrig er korrekte. Og biografien anbefales absolutt - det var interessant og forfriskende å få lese om polarekspedisjonene fra et annet perspektiv; "sett fra byssa".

«Hjalmar Johansen - seieren pris : en biografi» av Alexander Wisting

Utgitt av Kagge forlag 2012

Hjalmar Johansen er en av våre polarhelter, men blant dem som havnet i skyggen for de virkelig store frontfigurene. Han var med Fridtjof Nansen på hans Fram-ekspedisjon mot nord; de to forlot Fram da skuta var frosset inn, og gikk mot Nordpolen. Det var en ære å bli valgt ut blant mannskapet på ekspedisjonen, tenk å få være den ene som fulgte Nansen på den farefulle ferden. De kom aldri til Nordpolen, men overvintret på Franz Josefs land og reddet seg deretter tilbake til sivilisasjonen.
Etter denne ekspedisjonen rotet Johansen det til for seg. Han hadde en stilling i militæret, men sløste bort pengene han tjente, på alkohol. Enda verre var det at han ble voldelig i fylla, og slik havarerte ekteskapet. Johansen tok kontakt med Nansen nå og da, for å låne penger eller be om annen hjelp. Slik ble det til at Nansen etter hvert anbefalte for Roald Amundsen å ta med Johansen på den neste Fram-ekspedisjonen. Amundsen sa til alle at han skulle til Nordpolen, mens han i realiteten planla et framstøt mot Sydpolen. At Amundsen hadde ført mannskapet bak lyset ordnet seg; alle som var med på Fram syntes det var greit å endre mål, selv om det ville ta lenger tid før de var hjemme igjen. Hjalmar Johansen hadde nok håpet og trodd at han skulle være med i gruppa som gikk inn til selve polpunktet, men en episode som falt uheldig ut gjorde at Amundsen mistet all tiltro til Johansen, og det ble uaktuelt å ta ham med videre.
Etter å ha kommet tilbake fra Antarktis gikk det stadig mer utforbakke, og Johansen begikk selvmord 3. januar 1913.

Det meste i denne biografien var kjent stoff, men jeg var ikke klar over at Johansen var såpass underlagt trangen til å drikke, heller ikke at han var voldelig mot kona. Så vidt jeg kan forstå forsøker Wisting å gi et så fullstendig og korrekt bilde av Johansen som mulig, og så blir det opp til leseren å tenke over hvilke utfordringer Johansen møtte i livet, og hvordan han taklet dem. Kanskje forklaringen til de store problemene ligger i hvordan han kan ha følt seg dårlig behandlet av personer som egentlig var ham stor takk skyldig.

«Med Nansen mot Nordpolen : selv-anden på 86º 14' : opptegnelser fra den norske polarferd 1893-96» av Hjalmar Johansen

Utgitt av Kagge forlag 2003

Dette er Hjalmar Johansens framstilling av polarferden Nansen ledet, der målet var å nå Nordpolen. Nansen og Johansen kom så langt som til 86º 14', noe som var rekord den gangen. De hadde først reist med Fram så langt det gikk. Da Fram frøs fast i isen og de ikke kom lenger med skuta, bestemte Nansen seg for å ta med Johansen og komme seg videre ved hjelp av hundespann. De utrustet seg med blant annet proviant, våpen og kajakker. Etter å ha kommet så langt det gikk, snudde de og ønsket naturlig nok å komme hjem så fort som mulig, men ble tvunget til å overvintre på Frans Josefs land. De overlevde på dyr de greide å felle, i hovedsak isbjørn og hvalross.

Johansen skriver greit, men følelser og dramatiske øyeblikk virker redigert til et pyntelig, beskjedent bilde av komplett beherskelse; alt de opplevde tok de visst på strak arm. Hensikten har kanskje vært å gi en nøye rapport av alt som foregikk, men spesielt spennende lesning kan man vel ikke si at det er.

«Under sydkorset : romanen om polfareren Hjalmar Fr. Johansen» av Jon Bøe Paulsen

Utgitt av JBP forlag, 1986
Illustrert av forfatteren

Denne romanen handler om Hjalmar Johansen, en polfarer som havnet i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Ettertiden har jo uansett lettest for å huske lederne, men enkelte hendelser gjorde nok også sitt til at Johansen ikke fikk den sortien eller det ettermælet han fortjente. For det første har det nærmest vært spekulert i om Nansen og Johansen hadde homofile preferanser; jeg mener å ha lest at de delte sovepose på sin Nordpol-ferd, men av praktiske hensyn, rett og slett for å holde varmen. På Wikipedia kan jeg lese at Klaus Rifbjergs roman "Nansen og Johansen" går langt i denne spekulasjonen; dette er kanskje en roman jeg må se nærmere på. Ikke fordi det bryr meg noe særlig om karene var homofile eller ei, men jeg synes jo polarlitteratur er interessant.
Men HVIS Nansen og Johansen levde ut homoseksuelle drifter på sin ferd, synes det opplagt at Nansen ville hjelpe Johansen økonomisk og på annet vis i tiden som fulgte, for å gjøre sitt for at mannen ikke plapret.

Nansen anbefalte i alle fall at Amundsen skulle ta med Johansen, da Amundsen kom og ville låne Fram til sin ekspedisjon. Amundsen sa til Nansen det samme som han sa til alle, nemlig at han skulle til Nordpolen, mens han egentlig planla å erobre Sydpolen. Amundsen fikk låne Fram, og Johansen ble med som ekspedisjonsmannskap.
Amundsen var utålmodig etter å legge ut på ferden sydover, og i sin iver startet han for tidlig. Det var for tidlig på våren, for kaldt og de måtte snu. Johansen og Prestrud ble hengende etter; Johansen fordi han ventet og tok ansvar for å berge Prestrud. De greide å kjempe seg i sikkerhet på Framheim, og da han morgenen etter møtte Amundsen, brast det for Johansen. Med de andre som vitne og i rettferdig harme, skjelte han ut Amundsen, også sikker på at de andre mennene mente som ham; nemlig at Amundsen utviste dårlig lederskap og dagen før bare hadde tenkt på å berge sitt eget skinn. Men Amundsen vendte Johansen ryggen etter dette; en slik scene, og i alles påhør, kunne han ikke la passere. Det måtte få konsekvenser.
Amundsen hentet mennene inn til seg, en for en, fikk hver og en til å sverge troskap til ham som leder, og Johansen ble stående ensom igjen. Johansen fikk beskjed om at han ikke var valgt til å delta på støtet mot Sydpolen, men fikk heller dra på en slags trøste-ekspedisjon til Kong Edward den sjuendes land. Da med Prestrud som leder, noe som Johansen mente var en fornærmelse; han hadde jo selv høyere militær grad enn Prestrud.

Johansen hadde også tidligere slitt med livet sitt, men etter ekspedisjonen med Amundsen gikk det for alvor nedenom. Den 3. januar 1913 tok Johansen livet av seg.

Jeg har lest om Hjalmar Johansen tidligere, så romanen tilførte ikke særlig mye ny informasjon. Men slik forfatteren framstiller Amundsens behandling av Johansen, får jeg lyst til å konferere faglitteraturen om det faktisk er dokumentert at oppgjøret foregikk på denne måten.

«A very gallant gentleman» by L.C. Bernacchi

'Titus' og hestene.
Bildet er lånt fra pinterest.com, det
samme fotografiet var gjengitt i biografien.

Jeg har lest noen bøker om kappløpet mot Sydpolen, og har blitt nysgjerrig etter å få vite mer om mennene rundt Robert F. Scott. Denne biografien er om Lawrence Edward Grace Oates (1880-1912), også kalt Titus, mannen Scott hadde med for at han skulle ta hånd om ponniene som var med på ekspedisjonen. Oates hadde godt håndlag med hester, men han hadde ikke fått velge dyrene som skulle være med på ekspedisjonen; det var det "hundeeksperten" som gjorde, og derfor skal visst kvaliteten på dyrene ha vært så som så.

Oates er kanskje aller mest kjent for de berømte ordene: «I am just going outside. I may be som time.» Dette sa han på sin egen 32. fødselsdag, 17. mars 1912. Han var døende og visste det nok. Han visste i alle fall at han sinket de andre, og det var antakelig derfor han forlot teltet og møtte døden som en veldig galant gentlemann.

Portrett av Lawrence, lånt fra Wikipedia

Med Oates død var gruppen på fem blitt redusert til tre. En måned tidligere, 17. februar 1912, hadde Edgar Evans dødd etter å ha sinket gruppen sine siste levedager. Oates kan ha tenkt at han ikke på samme måte skulle være til last, og antakelig regnet han med å dø ganske snart uansett. Han håpet å sovne inn i soveposen mens de hvilte gjennom natten, men han våknet denne morgenen også, like fordømt. Så gikk han døden i møte for at de andre gjenlevende skulle ha en sjanse til å nå tilbake til neste depot i første omgang, deretter tilbake til vinterleiren der de andre ekspedisjonsmedlemmene ventet på dem.
Oates offer hjalp dessverre ikke – Scott, Bowers og Wilson døde av sult og utmattelse cirka to mil unna ett-tonns-depotet, 29. mars 1912. Dødsdato er fastsatt på bakgrunn av antakelser; Scott siste notater i dagboka ble nedtegnet denne dagen.

Bernacchis biografi er fra 1933, og kunne egentlig ikke fortelle meg så mye om Oates. Store deler av denne biografien dekker historien om sydpolferden, og det er kjent stoff.
Dessuten er nok forfatteren altfor opptatt av å tegne et vakkert portrett av en helt, for ikke å si en gruppe helter; det er ingen her som blir kritisert noe videre for dårlig planlegging eller slett lederskap. 

Jeg lurte særlig på hvor tydelig Oates var i sin kritikk av Scotts lederskap og valget av hester; både til det å benytte hester i så strengt klima, og det at en hundekjenner ble satt til å plukke ut de hestene som skulle være med på tur.
Det kunne vært mer interessant å lese Oates' egne ord, om det finnes noen etterlatte tekster for eksempel i form av brev.

«Vår glemte polarhelt : Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900» av David Vogt

Utgitt av Aschehoug 2008

Carsten Borchgrevink ledet polarekspedisjonen som var den første til å overvintre i Antarktis. Han satte også en lengst-sør-rekord ved å nå 78°50'; som på dette tidspunktet var det sørligste punktet noe menneske hadde vært.
Ekspedisjonen var også den første til å utforske Rossbarrieren. Mennene tok seg inn på isflaten og reiste et stykke innover med hundesleder. Slik sett var Brochgrevink én av flere pionerer som la grunnlaget for at senere ekspedisjoner kunne komme seg enda lenger sør, og endelig helt inn til sydpolpunktet.

Vogt forteller oversiktlig, troverdig nyansert og engasjerende om Borchgrevinks bragder, og peker på flere omstendigheter som gjorde at Borchgrevink ble glemt, og arbeidet hans nedvurdert.
Siden Borchgrevink hadde engelsk mor, og det muligens var lettere å skaffe midler til en britisk ekspedisjon, reiste ekspedisjonen under britisk flagg. Dessverre skulle det vise seg at britene ikke ivret for å dyrke en helt som bare var halvt britisk. Å tro at han skulle bli berømt både i England og Norge, var på mange måter som å ri to hester, og det gikk da heller ikke spesielt godt.

Deler av det vitenskapelige materialet som var samlet og systematisert av zoologen Nicolai Hanson (som omkom under ekspedisjonen) ble borte eller ødelagt på hjemreisen, og måten Borchgrevink forklarte eller bortforklarte denne kjensgjerningen, falt ikke heldig ut.
 
Borchgrevinks personlighet hadde ikke så lett for å vekke sympati. Det kan virke som Borchgrevink var noe av en posør; han ønsket å være best og størst og stå i rampelyset; uavhengig om han hadde kunnskaper og fortjente å bli hørt på, pratet han høyt og selvsikkert. Manglet han faktiske kunnskaper, fant han på noe. Måtte han snakke andre ned for å framstå som ypperst, så gjorde han visst også det.

Biografien gjengir episoder fra ekspedisjonen der Borchgrevink opptrådte merkelig og egosentrisk, og langtfra verdig en leder. Det kan virke noe usikkert hvem man skal tro på her – Borchgrevinks vinkling, eller det hans ekspedisjonsmedlemmer uttrykker, og uansett må man ha i mente at det å bo tett på hverandre i en liten hytte midt i et øde landskap med storm, kulde og mørke truende utenfor, kan få noen og enhver til å slite med samarbeidet. Men det kan virke som et faktum at han var en noe stridbar personlighet.

Uansett personlighet virker det noe urettferdig at arbeidet hans ble såpass nedvurdert, eller skal man si neglisjert av ettertiden. Biografien peker på at det kan ha foregått en maktkamp mellom flere polarpersonligheter. Blant annet kan Fridtjof Nansen ha vært sjalu på det Brochgrevink oppnådde, og med den maktposisjonen Nansen innehadde blant annet som sentral person i Norsk geografisk selskap, kan han ha vært med på å ødelegge for Borchgrevink.

Konfliktstoff, som her: Kivingen polarhelter imellom, er interessant stoff, synes jeg. Likeledes temaet lederskap. Så dette var absolutt godt lesestoff. Er du som meg og liker polarlitteratur, bør du absolutt få med deg denne!

«Ingeniør Andrées luftferd» av Per Olof Sundman

Oversatt av Jo Ørjasæter
Utgitt av Gyldendal 2007, tidligere utgitt på norsk i 1968

11. juli 1897 la Salomon August Andrée ut på ekspedisjon med luftballongen Örnen. Den tok av fra Svalbard da vinden fra sør virket tilfredsstillende, og meningen var å fly over Nordpolen. Med på reisen var Nils Strindberg og Knut Frænkel.

I denne romanen lar forfatteren Knut Frænkel fortelle sin historie om forberedelsene til ferden, og hvordan ekspedisjonen forløp. Idet de tok av fra Svalbard gikk det litt skeis; de mistet 2/3 av slepelinene på ballongen, og resultatet var at de satt i en ballong de ikke kunne styre. Den fuktige luften frøs dessuten til is på ballongen, som ble stadig tyngre. Sammen med lekkasjene av hydrogengass fra ballongen, sank den til slutt og de nødlandet på isen. De hadde med to sleder og en båt, samt rikelig med proviant, våpen og ammunisjon. Så mye oppakning at de ikke kunne ta med alt på farkostene de måtte slepe etter seg over en isoverflate som var vanskelig å ta seg fram på, grunnet is som var i bevegelse og som pakket seg sammen. At isen var i bevegelse gjorde det også vanskelig å beregne hvilken retning de skulle gå. De greide ikke å komme seg til Franz Josefs land, som de opprinnelig hadde planlagt, men gikk i land på første fastland de møtte, som var Kvitøya.

De tre mennene omkom der, og ble først funnet over 30 år senere. Ingen vet hva de døde av. Sundman presenterer en teori her i denne romanen, men det er fri diktning; ingen kan bekrefte eller avsanne at det var slik det foregikk. Sundman lar Frænkel fortelle; den ene av de tre man ikke fant noen dagbøker etter.

Polarlitteratur interesserer meg, og denne ferden ønsker jeg å lese enda mer om etter denne romanen.

«Ekspedisjonen : min kjærlighetshistorie» av Bea Uusma

Oversatt av Mette-Cathrine Jahr

Utgitt av Cappelen Damm 2014

11. juli 1897 tok ingeniør Salomon August Andrée av gårde med hydrogenballongen Ørnen. På ekspedisjonen hadde han med to andre ingeniører: Knut Frænkel og Nils Strindberg. Planen var å fly over Nordpolen og slik få kartlagt hvordan landskapet så ut, samtidig som de ville bli de første til å komme så langt nord.
Planen feilet, de måtte nødlande på isen for så å ta seg til fots tilbake til fastlandet. Helt til de gikk i land på Kvitøya, noterte de flittig i sine dagbøker. Men her opphørte notatene.

33 år senere ble ekspedisjonsmedlemmene funnet på Kvitøya, og spekulasjonene har siden gått om hva de døde av. De var godt utstyrt med mat og klær, våpen og ammunisjon, de burde ha greid å overleve betydelig lenger? Strindberg ble funnet gravlagt i en provisorisk grav, så det ser ut til at han døde først. De to andre ble funnet i nærheten av teltet. Døde de samtidig? Av hva?

Bea Uusma kom tilfeldig over boka «Med Örnen mot polen : Andrées polarexpedition 1897» på en fest, og har siden vært oppslukt av historien. I sin bok kartlegger hun alle spor, hendelser og kjensgjerninger og håper at summen av det hele kan si noe om hvordan og hvorfor de tre mennene døde.

Jeg har selv stor interesse av å lese polarlitteratur, og dette engasjerte meg sterkt. Dette var mer spennende enn en kriminalroman!

Når det gjelder oversettelsen, så stusser jeg på at Strindbergs brev til forloveden Anna er gjengitt i noe man kan kalle gammeldags norsk. Det må jo være gjort slik for å gi et inntrykk av hvordan han ville ha uttrykt seg på den tiden om han hadde vært norsk, men dette blir litt rart, synes jeg. 

Uusmas bok gjorde meg nysgjerrig, og inspirerte til videre lesing om Andrée og hans ekspedisjon.