«Odelsskam : å gje slepp på ein gard etter femten generasjonar» av Maria Lavik

Samlaget 2024

Maria er eldst i søskenflokken og har dermed odel på garden ho kjem frå. Ho har eigentleg slått frå seg å overta, men leikar vel endå litt med tanken på om ho likevel kunne ha tenkt seg å flytte attende til den vesle bygda, og garden - eller småbruket - som har vore så lenge i familien. I tidlegare slektsledd har det og vore odelshaverar som kunna tenkt seg å gjera noko anna enn å vera bonde, men har "tatt ein for laget" og sørga for at garden er brakt vidare innan familien.
Maria har yngre søsken, men heller ikkje dei vil ta over. Ei lang historie vil bli broten. Kva kjenner ein på då? Odelsskam?

Sitat frå side 125-126:
«Når eg les tekstane til tippoldefar, tenker eg på den avstanden som er mellom ideala eg vaks opp med, og kvardagen min i Oslo. Eg vaks opp med ein djup respekt for praktisk arbeid og motstand mot sentralisering. No bur eg i den mest sentrale byen av alle byane i Noreg og lever av å skriva.
Byrda blir tyngre ved at eg kjenner på urettvise. Eg ser kor enklare og meir behageleg livet mitt er i byen. Her kan eg bestilla varer som kjem på døra same kveld, medan på Lavik er dagane med postombering halverte. Eg får tilgang på jobbar som betaler betre. Eg har sett summar med mange nullar trilla inn på kontoen etter eg selde eit husvære eg har budd i. Det er ein superprofitt som ikkje kjem av ærleg arbeid, og som få på bygda får tilgang til. Eg synest det er heilt feil, men eg vinn jo på det.
[...]
Eg kjenner ei skam eller ei skuldkjensle over å svikta staden eg kjem frå. Å bu her i Oslo føler eg er å seia til alle at majoritetsblikket hadde rett, for det beste og gjævaste er trass alt å bu i byen og jobba med noko langt, langt unna maten ein et til middag.»

Her er mange interessante tankar og mykje å grunne over. Eg tykkjer det er trist å sjå for seg Lavik og andre gardar som står att fråflytta, utan liv og røre som før fylte tun og hus. Om sjølvberging kom høgare opp på agendaen, og det vart meir lønsamt å vera bonde, kanskje det vart meir liv på bygdene att?

«Den andre datteren» av Annie Ernaux

Oversatt av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal 2025

Annie hadde ei søster som døde før Annie ble født. Søstera ble bare seks år gammel; hun døde av difteri. At Annie hadde ei død søster, fikk hun tilfeldig vite først da hun var ti år; dette var tydelig noe foreldrene ikke ville prate om.
Boka er skrevet som et brev, stilet til den døde søstera.

Jeg har ikke lest noe av Ernaux tidligere, og kanskje var dette ei merkelig bok å starte med. Men jeg fant mye interessant her, så jeg har lyst til å lese mer av Ernaux. Er det noen som kjenner forfatterskapet hennes godt, som har en formening om hvilken bok det er fint å starte med?

«En hemmelighet for mye» av Jenny Fagerlund

Oversatt av Lars Nygaard
Gyldendal 2025

Annas samboer Fred dør brått i ei ulykke. Han og Anna var på vei fra hverandre, men slik det til slutt endte er fryktelig vondt for Anna. Og verre skal det bli. Det kommer snart for en dag at Fred var konkurs med stor gjeld. Og det var ikke bare sine egne penger han hadde satt over styr; også Annas sparepenger og eiendom hadde han greid å lure fra henne og deretter miste. Så Anna står ribbet igjen på alle måter. Hun må flytte fra leiligheten, bare møbler og gjenstander hun kan bevise er hennes, får hun ta med seg.
Heldigvis får Anna mulighet til å bo i et butikklokale som sist ble brukt som hundepensjonat. Det får duge mens hun områr seg. Her blir hun kjent med naboene og blir dagmamma for tre hunder som hun ikke greier å si nei til å passe. Sakte, men sikkert får hun et nettverk og karrer seg tilbake til et liv verdt å leve.

Grei tidtrøyte, dette, og om du liker hunder, vil du sikkert hygge deg med alle de koselige hundescenene. Men jeg synes boka skjemmes av mange slappe partier, plattheter og tomme fraser; spesielt dialogene kunne vært strammet inn.

«Det begynner å bli hett her» av Catherine Isaac

Oversatt av Hege Frydenlund
Bonnier norsk forlag 2025

Lisa sjonglerer interessant og krevende jobb i et TV-selskap med omsorgen til de to guttene sine. Hun er skilt fra faren til guttene, og han bidrar ikke supermye, men Lisa greier seg.
Nå er kollega og venn Rose sykmeldt fra jobben sin, og Lisa får en ny kollega å forholde seg til. Zach fra New York er den som stepper inn, og Lisa misliker ham fra første stund. For en arrogant, selvgod fyr! Men han skal jo ikke være der for alltid. Eller? Rose er alvorlig syk, tenk om hun ikke kommer tilbake? Og det virker som om Zach kan ha en eller annen agenda om å bli værende, slik han innsmigrer seg hos både sjefer og andre. Men Lisa skal neimen ikke la seg bedåre, det er i alle fall sikkert!

Men kan man alltid stole på førsteinntrykket man får av folk? Det kan nok hende at Lisa må ta dette opp til revurdering...

Hyggelig, romantisk og morsom feelgood. Denne koste jeg meg med!

«Et skriveliv» av Helen Daae Frøyseth

Kapabel forlag 2024

Lilly har et stort ønske om å bli anerkjent forfatter. Men så langt har hun bare fått publisert et par dikt i Klassekampen; manus hun sender til forlag blir hele tiden refusert. Graden av tilbakemelding varierer i svarene fra forlagene. Noen virker smått oppmuntrende, men så å si ingen vil gå videre med prosjektet med tanke på utgivelse. Med jobb og familie som tar mye tid, er det vanskelig å få rom til å skrive, men Lilly gir seg ikke. Stadig arbeider hun med et poesi-prosjekt som handler om Gunnar og Anna.

Alle skrivende som strever med å få innpass hos forlagene, vil kjenne seg igjen i dette. Alle som interesserer seg for skriving og litteratur generelt kan også finne denne romanen interessant.
Lilly leser mye og forteller her om forfattere og verk, det er slikt som inspirerer leseren til å finne fram de som nevnes og lese selv. Bøker som inspirerer til videre lesning; det liker jeg!

Sitat siden 54-55: «Det kommer frem at Salinger skriver fordi han blir sint av mange ting. «Men når jeg skriver, føles det som om jeg gjør noe med det. Som om jeg endelig får si min mening.» Wow! tenker Lilly. Akkurat sånn er det, Lilly kan skrive glødende setninger om hvordan det er å være fulltidsarbeidende kvinne med andre ambisjoner enn bare jobb og barn. Om hvordan det er å bli møtt med taler om pensjonspoeng når hun sier hun ønsker å jobbe litt mindre mens barna er små. Om hvordan det er å ikke leve det livet man egentlig ønsker seg i dag, fordi man skal tenke på det livet man skal leve etter fylte sytti.»