«Jævla hetero» av Kim Torrejas

Cappelen Damm 2025

Tenk deg at du lever i et samfunn der det er mest vanlig å være homofil, og der det å være hetero nærmest er ulovlig, i alle fall veldig mislikt, og noe du helst vil holde skjult om det gjelder deg. Slik er det i Vrangvik, der Ask bor. Han har to mødre, og de er veldig tydelige på hva de synes om heterofile. Fysjom, for noe svineri! Da de får et heterofilt par som naboer, stiger hetero-skrekken deres til et nytt nivå. For Ask blir det temmelig vanskelig, for han har en stund mistenkt at han foretrekker jentekjæreste framfor guttekjæreste.

Ideen til boka er god. Satt helt på hodet, forstår man hvor tåpelig det er å frykte homofili, eller hva det nå er som gjør at folk ikke aksepterer homofile og et fargerikt fellesskap.
Historien er fortalt med snert og humor, samtidig setter det tankene i sving rundt dette med hva er normalt, og hvorfor er det så himla viktig å være normal/som alle andre (eller de fleste andre)? Hva gjør det med mennesker å måtte undertrykke eller fortie viktige sider ved seg selv?

«Hvordan jeg tjente min første million» av Endre Lund Eriksen

Utgitt av Aschehoug 2020

Robin (15) skiller seg ut fra resten av familien. De andre er sosialister, høylytte og vulgære i både språk og oppførsel, går ofte i protesttog eller har andre måter tydelig å markere holdningen sin til alt de mener er feil i samfunnet. Mens Robin, han er konservativ, kler og oppfører seg stilig og ordentlig, og passer på å føre et pent språk.
Da han en morgen tar ordet ved frokosten og - etter litt om og men - får alle til å lytte, tror de andre at han skal erklære seg som homofil, beroliger ham med at det har de da gjettet for lengst! Mens det han egentlig  skal fortelle, er at han har meldt seg inn i Unge Høyre.
I nabohuset flytter Høyre-ordføreren inn med kone og sønn. Sønnen er skjønn, synes Robin; ja, hele ordførerens familie er skjønn! Han tørster etter å kunne omgås en slik fin familie, spise middag i ro og mak og med lavmælt, høflig konversasjon; så stikk imot det han lever med til daglig med sin egen familie.
Planen Robin legger, er at han skal tjene en million på aksjehandel. Som millionær vil han bli tatt alvorlig og kan ha mulighet til innpass hos ordfører-familien. Konfirmasjonspengene er ikke så mye kapital å komme i gang med, men Robin vet råd...

Denne ungdomsromanen bygger på en morsom idé, og mange scener og replikkvekslinger her er artige. Men det blir for meg i overkant mye harselas; det er mange alvorlige tema her som kunne kommet mer til sin rett om humoren var tonet litt ned i partier.

«Ti kniver i hjertet» av Nora Dåsnes

Utgitt av Aschehoug 2020

Dette er dagboka til Tuva, 12 år. Sommerferien er slutt og hun skal begynne i 7. klasse. Tuva har to bestevenninner, Linnea og Bao. Men så er det noe rart med Linnea denne høsten, for hun virker mer opptatt av å stirre på mobilen sin enn å leke eller bygge hytte i skogen sammen med Tuva og Bao. Til slutt innrømmer Linnea at hun er forelska, og de ser også at hun er blitt mer opptatt av utseendet og har andre interesser og søker andre venner, så da føler Tuva og Bao seg sveket. Men Tuva og Bao har i alle fall hverandre! Eller har de egentlig det? For hva skjer når Tuva også begynner å kjenne det kile når hun møter en helt spesiell, kommer Bao til å forstå og godta det, eller må Tuva velge? Hvis hun vil være venn med Bao, må hun bare droppe forelskelsen da?

Dette er en veldig fin grafisk roman om vennskap, forelskelse, og hvor vanskelig det kan være i brytningen mellom barn og ungdom, og spesielt når man ikke utvikler seg i helt samme takt som vennene sine.

Mest for jentene, fra ca 9 år og oppover.

«Som ild» av Sara Lövestam

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Gyldendal 2016

Anna er med pappa til ei øy i den svenske skjærgården. Der i den enkle hytta har de tilbrakt alle sommerferier som Anna kan huske. Men noe blir annerledes i år. For i et skikkelig fint og påkostet sommerhus bor Louise med mor, far, bror og brorens kompis. Det er langtfra opplagt at Anna og Louise skal finne tonen sammen, så ulike de er i framtoning og bakgrunn, men likevel er det noe som gjør at de dras mot hverandre...

Dette er en fin ungdomsroman om kjærlighet og hvor vanskelig det kan være å finne seg selv og våge å stå for hvem man er, spesielt når venner og familie har forventninger om at man skal oppføre seg sånn eller slik.

Mest for jentene vil jeg tro, fra ca 13 år og oppover.

«Håkon» av Åsmund H. Eikenes

Gjeven ut av Samlaget 2019

Håkon har vore sambuar med Arve i fleire år. No har dei det ikkje så bra lenger, som dei hadde i starten. Arve er vorte meir dominerande, og det hender han er valdeleg. Håkon ber om - med håp om at det kan redde forholdet - at dei skal leva meir fritt, og Arve går med på det, om noko motvillig. Håkon treff andre menn, men ting blir ikkje betre av dette.
Stig er ein av mennene Håkon har møtt på byen, og då han blir kasta ut av Arve, er det hos han det endar. Stig let Håkon få den tida han treng for å heile såra sine, og snart er det desse to som har etablert ei forhold. Stig drøymer om eit roleg A4-liv, berre dei to, for alltid. Akkurat dette er ein draum Håkon ikkje deler med han, og det hender han er i lag med Thomas - en annan mann han har møtt på byen og ikkje får til å gløyme. Nei, han klarar berre ikkje stå imot, endå han veit at utroskap er det siste Stig vil tolerere...

Forfattaren har tidlegare gjeve ut to fagbøker, og dette er den skjønnlitterære debuten hans. Eg tykkjer dette var interessant og engasjerande lesnad, om kjærleik og sex, og kor mykje vanskar som kan fylgje med det å samle eller skilje desse to viktige ingrediensane i livet, etter som det passar.
Miljøet som vert skildra er framand landskap for meg, kanskje nett difor eg tykkjer dette er interessant.
Det er noko med stemninga/tona i romanen som får meg til å tenkje at den og kan passe for ungdom; jamvel om Håkon er 30 år, verkar han noko ung og uferdig i hovudet. Ikkje så rart, kanskje, når han har levd med ein dominerande mann i så mange år.

«Kan vi bare late som» av Camilla Sandmo

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2017

Emma driver med kunstløp. Det og gym er hun god til, i skolefagene ellers ligger hun ikke på topp, slik storesøster gjør. Kraftig irriterende, særlig når storesøster skryter og maser om de gode karakterene sine i ett kjør, men Emma hevder seg i alle fall i fysiske aktiviteter, da.
I skøytehallen er det gjort en feil; det har blitt en dobbelt-booking av treningstidene, som gjør at kunstløperne må dele skøyteisen med ishockey-guttene. Dritergerlig, synes Emma - for guttenes aktivitet bråker og forstyrrer så innmari. Hun kommer i klammeri med Jossi, en av hockeygjengen, og de steller i stand et veddemål - en av hockeygjengen skal prøve seg på kunstløp, og en av kunstløpjentene skal prøve seg i ishockey, så skal de se hvem som greier seg best av de to. Siden det er Emma og Jossi som har vært størst i kjeften, blir det de to som skal konkurrere. Gjett om Emma blir overrasket da Jossi tar av hjelmen og det viser seg å være ei jente...

Det er Emma selv som forteller i denne ungdomsromanen. Jeg likte starten av boka veldig godt, men jeg synes ikke handlingen blir så spennende som jeg forventet ut fra det spenstige anslaget, framført i en røff, humoristisk stil. Mye av grunnen til at boka faller litt sammen for min del, er at jeg synes Jossi virker for god til å være sann, og da får jeg ikke til å leve meg inn i det som skjer. Vendingen handlingen tar oppleves også vel "amerikansk", hvis dere unnskylder uttrykket.

Språket fungerer greit, men kunne vært vasket enda litt bedre.
Jeg er ikke begeistret over at uttrykk som "tenkt til", som i "tenkt til å dra", "tenkt til å forsvinne" blir brukt, men det er slik unge i dag uttrykker seg, så det virker jo for så vidt autentisk at romankarakterene ordlegger seg slik.
Det er også noen unødvendige småord som kunne vært luket ut, eksempel s. 12: "... føles den ene siden av kroppen ut som..." - her kunne det stått "... føles den ene siden av kroppen som..."
Eller s. 43: "... lag med både gutter og jenter på." Det holder med "... lag med både gutter og jenter."

Romanen er forfatterens debut, og det er et godt arbeid hun har gjort. Småpirket jeg kommer med er like mye rettet mot forlagets bidrag til foredlingen av teksten.

«Dumme, dumme hjarte» av Linda Klakken

Gjeven ut av Samlaget 2017

Klara er 12 år. Heime går faren og er molefonken og utanfor etter at mora er reist frå dei og har fått ny kjærast. Klara finn ut at ho må hjelpe faren med å finne ein ny kjærast, så blir han vel i humør att. Ho må vel få til å hjelpe han, sjølv om ho synest kjærleik er noko upåliteleg herk. På skulen er det og kjærleik i lufta på alle kantar, ganske ekkelt det heile. Berre tanken på å kysse ein gut gjer Klara kvalm! Så ho for hennar eigen del må gjerne vente lenge med desse kjærast-greiene.
Men så byrjar det ei ny jente i klassen - Marie. Ho dansar nydeleg ballett og er berre heilt nydeleg sjølv og. Det går ikkje så lang tid før Klara får ein litt annan haldning til kjærleik, og kanskje får ho lyst til å kyssa og?

Til å vera ei relativt stutt barnebok, har forfattaren våga seg på eit stort person/typegalleri og tilhøyrande mange kjærleikspar/kjærleikshistorier. Ofte kan det bli uoversiktleg og rotete med mange personar på lita flate, men Klakken har greid løyse dette på ein fin måte. Synsvinkelen ligg hjå Klara, og ho er eit fyrverkeri av ei jente, rappkjefta, med herleg humor og sprelske påfunn - eg berre elska humøroverskotet boka er tytfull av. På sett og vis kan ein sjå boka som feelgood for barn, men det er og alvorlege tema under overflata som engasjerar og grev djupare.

Boka er antakeleg mest for jenter, frå 9 år og oppover, men det kan jo vera at einskilde gutar og vil kjenne seg att i slike kjærleiksintriger?

«Bare du» av Anna Ahlund

Oversatt av Kjell Jørgen Holbye
Utgitt av Gyldendal 2017

John er 16 år, har søkt om plass på fotballinje på videregående skole til høsten. Nå over sommeren forsøker han å pleie en kneskade med forsiktig løpetrening, ellers går han mest og slenger. Han og storesøstera Caroline er alene hjemme denne sommeren, foreldrene bor på hytta. Alt ligger til rette for en fredelig og fin sommer, helt til Caroline tar med den nye typen hjem. Med det samme John møter Frank, kjenner han en dragning. En dragning han motarbeider så godt han kan, for det er jo ikke greit å bli forelska i typen til søstera! Men når han fornemmer at Frank har det på samme måte som ham, blir det nærmest håpløst å stå imot...

Dette er en kjærlighetsroman for ungdom, med et homofilt par i hovedrollen.
Jeg likte boka veldig godt nesten hele veien, men da jeg hadde avsluttet satt jeg likevel igjen med en følelse av at begeistringen begynte å kjølne etter hvert som slutten nærmet seg.
Det jeg synes er bra med boka, er måten den beskriver forelskelsen på - det gjør det spennende å lese videre, for hvordan skal de nærme seg hverandre og hvordan skal egentlig dette gå? Og sex-scenene synes jeg fungerer veldig godt - det er ikke lett å skrive troverdig eller bra om sex, men det synes jeg forfatteren får til.
Jeg elsker dessuten kjærlighetsromaner, og denne boka holder seg innenfor sjangerens "regler", hvis man kan si det sånn; alt man forventer av en kjærlighetsroman, har denne boka.
Men så er det noe med hvor vakre disse to unge mennene er. John får vi ikke beskrevet, men vi skjønner av sammenhengen at han er så pen at han vekker oppsikt og beundring hvor han kommer. Frank er nøye beskrevet, siden det er John som forteller i boka. Jeg får forståelsen av at dette er mennesker som er vakre på innsiden også, og det er kanskje der det bikker litt for meg. Blir det ikke litt lite troverdig, blir det ikke en litt for perfekt glasur her?
Og knutene på tråden som skal få oss til å frykte for om de elskende skal få hverandre til slutt, føles ikke de også litt konstruerte, overdramatiserte?

Nøyaktig hva det var med boka som ødela for helhetsinntrykket, er det vanskelig å sette fingeren på. Kanskje er historien bare litt for glatt, på samme måte som hovedpersonene er det. Er det lov å si at de kjennes litt for teatralske og amerikanske?
Det hadde vært interessant å høre hva andre lesere synes!

Selv om jeg ikke liker boka helt uten forbehold, så vil jeg absolutt anbefale den, både til ungdom og voksne, og til både hetero- og homofile.

«Will Grayson, Will Grayson» av John Green og David Levithan

Oversatt av Stian Omland og Tonje Røed
Utgitt av Gyldendal 2015

Will Grayson er bestevenn med Tiny Cooper, en diger homofil gutt med hang til å forelske seg stadig vekk og en egen evne til å få veldig mye i verden til å dreie seg om ham selv. Men han har og viser masse omsorg for vennene sine, og hvem vet: Kanskje Will Grayson gjør rett i å følge Tinys kjærlighetsråd?
Den andre Will Grayson bor et helt annet sted, men på grunn av visse omstendigheter møtes de to Will Grayson'ene i en pornosjappe. Og gjennom Will Grayson den første får også den andre Will Grayson møte Tiny, og heller ikke han stiller seg likegyldig til "go'klompen"...

Dette var en veldig sjarmerende bok, språket flyter godt, er fargerikt og preget av humøroverskudd. Tiny er en person du som leser heller ikke stiller deg likegyldig til, og det er andre personligheter også, som er fine bekjentskap.

De to Will Grayson-ene veksler på å fortelle i hver sine kapitler. Will Grayson II har ikke funnet shift-tasten på PC-en, for teksten har ingen store bokstaver. I starten var dette litt uvant, men jeg vente meg til det etter hvert. Jeg er uansett ikke sikker på om jeg ser poenget i å droppe store bokstaver, men det kan jo være gjort sånn fordi man lettere kan skille de to stemmene fra hverandre.

KANSKJE likte jeg ikke slutten like godt som jeg likte resten av boka, men dette er helt klart en anbefalelsesverdig ungdomsroman!