Iselin treffer tilfeldig på Oda og faren hennes på Jernia. De kommer i snakk, Iselin blir med dem hjem, for de har kanskje noe maling hun kan få "låne". Faren og Iselin finner tonen, drikker kaffe, skravler, går over til å drikke vin. Iselin går aldri, hun blir værende, og de tre blir etter hvert en slags familie.
Mange vil tenke at Iselin er Odas bonusmamma, men Iselin vil ikke bli mor. Hun har aldri ønsket å bli mor. Faktisk har hun en hel liste med grunner for hvorfor hun ikke vil. Kan hun ikke få lov til å være Odas far i stedet? Iselin har en mening om hva farsrolla er; DEN synes hun passer for seg. Hun vil være Odas far!
Romanen er formet som et skriv til Oda etter at hun er blitt voksen. Iselin vil forklare hvordan hun har tenkt om deres forhold. En del av romanen er det Odas far som har fortellerstemmen. Også han stiler det han skriver til Oda, og han forklarer sitt syn på hvordan det var og utviklet seg. I siste del av romanen er det Iselin som har ordet igjen.
Dette er kreativt og lettlest om morsrolla og farsrolla, og om kjønnsroller. Delvis er Iselins holdninger stereotype, men mange vil nok kjenne seg igjen i hvordan hun ser på rollefordelingen i tradisjonelle familier.
Sitat fra side 41-42. Om Iselin er på besøk hos venninner som har fått barn, tar hun gjerne barnet og legger seg ned med barnet på brystet, slik at mødrene får avlastning: «Mens jeg lå sånn på en sofa eller i en seng, kunne venninnene gjøre andre ting, men mens jeg lå sånn, kunne jeg også observere fedrene. Jeg kunne se hva det gjorde med dem å bli far. Jeg så hva som ble prioritert når familien fikk avlastning. Faren satte tempo ned, mens moren satte tempo opp. Det var sjokkerende, Oda. Når begge var fristilte fra babyen, gikk moren med raske skritt inn på badet for å knyte posen med bleier, tørke over stellebordet, tømme sluket i utslagsvasken som hadde blitt tett av halvspiste middager, åpne kottet for å ta ut støvsugeren, sette på en vask med gjennomvåte smekker, håndklær, sengetøy, og samtidig notere handlelister på mobilen. Faren benyttet anledningen til å puste dypt inn, slenge seg i nittitallsversjonen av gyngestolen: saccosekken, og falle i søvn.»
Og fra side 74, der Iselin ramser opp grunner til ikke å bli mor: «Jeg husker at jeg ikke ville bli mor fordi det virka så dørgende kjedelig. At man de første årene bare skulle sitte der og håpe på et kvarter for seg selv. At det var husarbeidet som var alenetid. At det var det man hadde å se frem til. Å sitte på tørketrommelen å gjøre pusteøvelser for å holde ut.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar