Signe møtte Sigurd, søt musikk oppsto og de ble et par.
Signe ble gravid og de fikk sønnen Linus. Idet romanen starter er det bare noen dager til Linus fyller 7 år, og endelig begynner Signe å føle seg i vater igjen. Svangerskap, fødsel, spedbarnsdager med mye gråt, siden småbarnsårene med utallige oppgaver og oppfølging føles som en krevende ørkenvandring som har gjort at Signe på en måte ikke har levd, bare eksistert. Men nå som Linus er skolegutt og sover hele natta, føler hun seg endelig mer fri og opplagt. Kanskje er det mulig å starte egen virksomhet som fotograf nå, noe hun har hatt planer om en stund.
Sett fra Signes ståsted er det derfor ikke veldig velkomment når Sigurd sier det er på tide å skaffe et søsken til Linus. Ja, for Signe er mange-og-tredve, så fruktbarheten daler, og det er jo ikke gunstig med altfor stor aldersforskjell mellom søsknene, eller hva?
Signe mener jo at Sigurds ønske er betimelig, men hun føler daglig at morsrollen er en så krevende og vanskelig rolle; hun føler seg ubrukelig som mor. Skal hun virkelig gå gjennom svangerskap, fødsel og alt det der, enda en gang? Er det riktig å få barn når man ikke føler seg kompetent til å ta seg av det?
Romanens handling finner sted disse få dagene det er igjen til Linus' 7årsdag, med tilbakeblikk til tiden før disse dagene som fører fram til et vendepunkt for Signe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar