Vi møter igjen Even fra Uke 40 (2023). Der lå han med Iben, og hun ble gravid. Iben er psykisk syk og kan ikke ta hånd om barnet, så Even har fått foreldreansvaret for den lille gutten som heter Emil.
Even skulle gitt mye for å kunne hatt en normal ungdomstid, holdt på med klatring, vært med kamerater, begynt på et studie eller vært i militæret - i stedet er han pappa tjuefire sju. Men selv om det er slitsomt og han konstant har underskudd på søvn, så er Emil noe av det fineste som har hendt ham, og han kjenner en kjærlighet til Emil som ikke ligner noe annet. Dette blir spesielt merkbart for ham, da Ibens mor gjør et stunt for å frata ham foreldreansvaret til fordel for Iben.
Dette er engasjerende og rørende lesning. Even gjennomgår en utvikling fra å være mest opptatt av seg selv og føle på hvor fælt livet ble da han mistet friheten, til å kjenne hva som virkelig teller i livet. Han blir rett og slett voksen med den store oppgaven han har fått. Det kan gjøre vondt å modnes, spesielt når læringskurven er brutalt bratt og noe man blir pådyttet uten å ville det selv. Men av motgangen vokser man, og når man har klatret seg til topps føles ting mye mer oversiktlig og kan bli til å leve med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar