«Den svake viljen : en kjærlighetshistorie» av Per Schreiner

Tiden 2026
 
Den navnløse hovedpersonen er på vei til en bisettelse da vi blir kjent med ham. Han er halvt ufør etter et uhell i ei trapp for fjorten år siden, der han skadet ryggen. Han har ingen fast jobb utover det, så han har lite å rutte med. Godt da at han kan bo i farmors leilighet og bare betale fellesutgifter og strøm. Farmor vet ikke at han bor der, han har bare tatt på seg å vanne plantene hennes og generelt se at alt er i orden, men hun er ved dårlig helse og bor på et hjem; mye sannsynlig kommer hun ikke ut derfra noen gang.
Romanens nåtids-handling er bisettelsen og det som skjer samme dag, mens vi gjennom hovedpersonens tilbakeblikk får skissert et større bilde av livet hans. Spesielt lyser minnet om Venke - hun som var kjæresten hans en kort periode, som representerte lys og håp, men som han dessverre mistet. Gjennom dagen vi følger ham, minnes han også naboen Jan som han er i bisettelsen til; de to drev en overraskende spennende geskjeft sammen.

Det er den navnløse selv som forteller, med kritisk, nedstemt, nesten oppgitt stemme. Det er såpass negativt at det til tider blir komisk.

Eksempel side 16: «Det er vanskelig å mislike svogeren min, men det er nesten like vanskelig å like ham. Han jobber som jurist i en organisasjon. En gang, uten at jeg spurte, fortalte søsteren min at han tjente godt over halvannen million i året. Hun gjorde det antakelig for å forsvare ham, siden han er pregløs og overvektig. Hun selv er spesiallærer og tjener syv hundre og sytti tusen i året og mener det er for lite. Da jeg sa at det ikke var så ille, ble hun irritert og sa at jeg hadde vært så lenge ute av arbeidslivet at jeg ikke visste noe om det. Det stemmer, men det var likevel ikke hyggelig sagt. Vi har aldri vært så gode venner.»

Jeg har lest de fleste av Per Schreiners bøker, og liker det han lager. Han skriver originalt og underfundig.

«Dei vaksne» av Eli Fossdal Vaage

Bonnier norsk forlag 2026

Anette er attende i heimbygda. Bygda ho forlet som 17-åring. No er ho 42 og skal på gjenforeiningsfest med klassa frå ungdomsskulen. Ho bur hjå Betzy, ei eldre nabokone som var som ei reservemor for henne i oppveksten. Anette har - før ho reiste til bygda - slått opp med sambuaren. Kvifor får me etter kvart godt innsyn i.

Det viser seg at det er store og vonde ting frå oppveksten som Anette har fortrengt, men gjennom møtet med bygda og folka frå den gongen kjem det sakte opp i dagen att.

Det er ikkje så lett å oppsummere handlinga i boka, men det er ei velskrive og engasjerande bok. Språket er variert og fargerikt, her er gode og originale beskrivingar. Boka kunne kanskje vore stramma inn og kutta noko; det er enkelte sekvensar frå samtalane med psykologen og ein del av tankane Anette balar med, som eg ikkje fekk spesielt mykje ut av. Men det er kan hende berre eg.

Sitat side 33: «Eg smiler. Prøver. Men grimasen andletet lagar, minner nok meir om bæsjefjeset eg hadde som lita, som mora mi ved fleire høve foreviga, og som ho elskar å visa til både meg og andre, om sjansen byr seg.»

Side 352-353: «Eirik, ein friskus som vann alt i idrett og brukte friminutta på å springa rundt skulen medan han tok tida på seg sjølv, eller sprang etter ein ball medan han kommenterte innsatsen på austlandsk...»

Side 358: «Brått vil eg berre stansa kjeften på Renate, eg er så ubegripeleg lei heile denne hjernedaude samtalen. Finst det ingenting anna å tenkja på enn menn, pikkane deira og kva slags idiotiske plassar dei har lyst til å putta dei?»

«Tolv dagar i april : ei odelsjente fortel» av Johanne Nyborg

Samlaget 2026

Johanne er odelsjente frå ein gard på Vestlandet, men har flytt derifrå for mange år sidan og har tilhald i Oslo. Kvar vår dreg ho heim for å hjelpe mora med lamminga. I denne sakprosaboka får vi vera med på dette eit år; desse tolv dagane i april, der Johanne og mora vekslar på å vake om nettene for å passe på sauene, og hjelper kvarandre med dei vanskelegaste tilfella.
Johanne veit at det nærmar seg eit punkt då mora ikkje kjem til å orke stellet av garden lenger, og Johanne må ta ei endeleg avgjerd - skal ho ta over garden, eller vil ho helst bli verandre med livet ho har bygd seg i byen?

Boka er lettlest og interessant på fleire plan. Er du nyfiken på korleis det kan opplevast å vera med i lamminga på ein liten gard, eller korleis det kjennest å bli riven mellom to ulike tilværelsar/verdar, så kan dette vera ei bok for deg.

«Det franske armbåndet» av Kristin Harmel

Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm 2025

Paris, 1942:  Anabel følger familietradisjonen og stjeler smykker fra de rike og hjelper de fattige. Men da hun snapper et spesielt smykke fra dama til en høytstående nazi-offiser, har hun tatt for store sjanser og setter både seg selv og familien i livsfare.

Boston, 2018: Colette er nå i åttiårene, men traumene etter natten i Paris da hun som ung jente ble vitne til at mora Anabel og lillesøsteren Liliane forsvant, sitter fortsatt i. Hun har ført familietradisjonen videre og har finansiert mye veldedighet med smykketyveriene sine, blant annet opprettelsen av et Holocaust-senter i Boston.
Da hun en dag oppdager at det spesielle smykket - et armbånd - som utgjorde moras siste tyveri - er utstilt på et museum i Boston, vekkes minner til live. Og ikke minst håpet om at hun nå endelig kan få svar på hva som skjedde med familien hennes.

Romanen veksler mellom fortid og nåtid, og historien er komponert slik at vi som leser stadig får vite litt mer og til slutt sitter med hele bildet. Romanen er spennende, underholdende og rørende.

«Hvis jeg var Agnes» av Nikoline Riis Lindahl

Cappelen Damm 2026

Astrid er 12 år da mamma går ut av døra hjemme og ikke kommer tilbake. Astrid har hørt at pappa ofte har vært sint på mamma og slått henne. Nå må hun bo alene med pappa og være forsiktig så hun ikke irriterer ham, for da vet hun hva som venter.

Noen helger får Astrid være hos mormor og hunden Buster. Der er det godt og trygt. Men så begynner mormor å bli veldig glemsom, så da må Astrid - av og til når pappa trenger tid for seg selv - dra til farens kompis Frank stedet. 
Frank gjør ting med Astrid som han ikke skal, men han sier Astrid må holde tett om det som skjer, ellers skal det gå henne ille.

Astrid har dokka Agnes som hun lenge har søkt trøst hos, inntil hun forsto at Agnes ikke kan hjelpe henne med noe som helst. Hadde hun bare vært Agnes, så kunne noen sydd henne sammen igjen...

Spesielt i starten av boka er det korte og ufullstendige setninger. De gir en følelse av uro og tilbakeholdt pust. Det er vondt å lese Astrids historie, forferdelig å være med på hennes opplevelser med den uberegnelige faren og den motbydelige Frank. Jeg blir lei meg og redd sammen med henne, men også opprørt og sint på vegne av henne.

Forfatteren er født i 1996, og har tidligere gitt ut Pasientrom 42, som handler om egne erfaringer med anoreksi og tvang. Årets bok er hennes første roman, og det er imponerende godt arbeid.