«Kamera» av Line Nyborg

Cappelen Damm 2026

Klara flyttet sørover til Oslo for mange år siden, og er fornøyd med det. Nå er hun 32 år, har enda ikke landet en utdannelse, men elsker å fotografere og bruker mye tid på det, og ellers jobber hun som assistent i en barnehage.
Så ringer faren og forteller at mora ikke er helt frisk, så kanskje det hadde vært bra med en tur hjem nå.
Klara kommer og blir med foreldrene på hytta ei ukes tid. Faren sysler rastløs på med sitt, setter garn, grubler over hvorfor han ikke får fisk i dette garnet - er havet tømt for fisk? Det er mye som skal vedlikeholdes også, så han er stadig i aktivitet med noe og absolutt ikke særlig pratsom av seg.
Mora er ganske riktig ikke i særlig god form, må ofte legge seg midt på dagen for en hvil, men legene har ikke funnet noe spesielt, så det er vel bare å ta det litt med ro en periode, så går det kanskje bedre etter hvert. Moras skjørhet gjør at Klara synes hun må være litt forsiktig med henne; ikke plage henne på noe vis.
Klara har med seg en hemmelighet, det vil si - hun vil gjerne fortelle foreldrene det, men sliter med å få sagt at hun er gravid. Uplanlagt gravid. Hva hun skal gjøre, har hun enda ikke bestemt seg for.

Gjennom disse dagene på hytta reflekterer Klara over forholdet innad i familien. Hvorfor irriterer hun seg over foreldrenes væremåter? Hvorfor er det så vanskelig å prate sammen om de viktige tingene? Foreldrene mistet for eksempel en sønn fra tida før Klara ble født. Da hun forsiktig stiller spørsmål rundt dette, får hun beskjed om at dette orker de ikke å snakke om. Nei, la oss ikke røre i det gamle, vonde som har skjedd!
Klara har en eldre bror som bor i USA. Han har nesten ikke vist seg hjemme siden han dro, og man får i boka inntrykk av at heller ikke Klara er ofte på besøk hos foreldrene.

Dette er en roman med lite ytre handling, men fylt av stemning, tanker og observasjoner. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i et slikt familieforhold - der det er vanskelig å kommunisere foreldre og barn imellom etter at barna er blitt voksne, og virkelig komme nær hverandre om eller når man føler behovet.

Av samme forfatter har jeg tidligere lest Det andre barnet (2017) og Hund som ser ned (2019)

Sitat side 110:
«Jeg ser på kameraet som står på hylla, reima ligger rundt kamerakroppen i en sving, linsa peker ut i rommet som et øye. Jeg tenker at det er ikke mamma, det er ikke Knut, det er meg, som ikke vet hvordan jeg skal være nær noen.

Det er bare gjennom bildene jeg kommer nær verden. Gjennom linsa kommer alt nærmere, samtidig som den lager en trygg avstand. Blikket gjennom linsa spør ikke, mener ikke, tviler ikke, er ikke redd, det bare er der. Den lille tingen er så fast og solid, og jeg holder meg fast i den selv om den henger i løse lufta i reima fra nakken.»

«Liste over mistenkelige ting» av Jennie Godfrey

Oversatt av Jan Chr. Næss
Gyldendal 2026

Vi skal til Yorkshire og året er 1979. Miv har lyttet til de voksnes samtaler, og forstått at det er fare for at familien hennes skal flytte, mye - tror hun - på grunn av seriemorderen The ripper, som herjer i området. Hvis man bare hadde fått tatt The ripper, så var det ingen grunn til å flytte, resonnerer hun. Miv og venninna Sharon starter sin egen etterforskning i smug, lager ei liste over mistenkelige ting de skal utforske, følger nøye med og observerer.

Som etterforskningen går sin gang, finner de stadig nye hemmeligheter, men også nye venner.

Fortellerstemmen skifter underveis. I Mivs kapitler forteller hun selv, i de andres kapitler fortelles det i tredjeperson.

Dette er underholdende, spennende, morsomt og rørende. Og historien er inspirert av virkeligheten - The Yorkshire ripper var med å prege oppveksten til de som vokste opp der i denne tidsperioden.

«Ingen har sett historien din» av Maren Skolem

Gyldendal 2026

Jamie - en av mange etterkommere etter nordmenn som forlot hjemlandet for å prøve lykken i USA - nærmest flykter fra L.A. til Oslo for å komme seg vekk fra en mulig skandale. I Oslo har han planer om å spille inn en podkast, basert på oldefarens historie; han som emigrerte fra Norge, slo seg ned og fikk etterkommere i USA. 
Men oldefarens etterkommere i Oslo virker ikke interessert, ei heller har de særlig mye kjennskap til oldefaren og historien hans.
Vi som leser får godt innblikk i deres dagligliv, og kanskje forstår vi bedre enn Jamie hvorfor de er så lunkne; det ser nemlig ut til at de har mer enn nok med det som foregår i eget liv!
Ylva er mor til tvillingene Øystein og Heidi, som går på videregående. Mora Ingeborg bor på sykehjem, og Ylva besøker henne ofte. Ektemannen Roar jobber i Nordsjøen og er mye borte. Roar er verdens beste og snilleste, men samlivet er kanskje ikke det mest spennende og går mye på gammel vane. Det kan hende Ylva fantaserer om noe annet og kan komme til å trå feil.
Øystein oppdager at Heidi blir utsatt for netthets og forsøker å hjelpe henne, men hun vil ikke ha noe hjelp eller innblanding, vil bare tie det i hjel. Skal tro om det er en god strategi?

Jeg har tidligere lest Kongene av Kongeparken (2024) og Dørene lukkes (2024) av samme forfatter. Førstnevnte er en ungdomsroman, den andre er en roman for voksne. Forfatteren skriver med snert, gjør observasjoner og har god formidlingsevne, så dette er en forfatter jeg kommer til å følge med på videre.

Årets roman gir en god beskrivelse av nåtidige familie- og samfunnsforhold og viser hvor kaotisk og slitsom hverdagen kan være når samfunnet er komplekst, og mye av livet foregår på sosiale medier kanskje mer enn i virkeligheten, og slik man kan føle det forventes at man sjonglerer utallige roller og oppgaver, og skinner på alle områder. Ellers er man en dust og en taper.
Boka kan også leses av ungdom og unge voksne; jeg tror de vil kjenne seg igjen i mye av det som skjer.

Sitat side 57: «Hun hadde my skjermtid, hun visste jo det. Hun var ikke veldig sosial på disse sosiale mediene sine. Stort sett bare snoket hun, kanskje trykket på et hjerte av og til. Men det var nå engang dette båndet hun fremdeles hadde til resten av verden, og å kutte det kjentes drastisk.»

Side 58: «Hun gikk bort til vinduet med telefonen sin og tok et bilde av månen. Det ble overraskende bra. Hun knotet litt med å finne ut hvordan man legger ut en historie - hun hadde ikke gjort det på noen år, og Instagram hadde endret designet sitt flere ganger siden da - før hun la ut bildet. Hun trykket seg inn på sitt eget bilde for å se hvordan det så ut for andre. Så trykket hun for å se om noen hadde sett det ennå.
«Ingen har sett historien din», sa Instagram.»

Side 89: «... men var det én ting han hadde forstått om nordmenn, så var det at de var fysisk ute av stand til å be noen gå, det var som om høfligheten lå som en innbygd dødmannsknapp i dem; om de nærmet seg å ta for mye plass eller sette for tydelige grenser i en situasjon, skrudde maskineriet seg simpelthen av, og de ble bare sittende stille og vente på omstart. Som når han stod lenge og vurderte varer i en hylle i matbutikken og folk bare ble stående ubehjelpelige bak ham og vente på at han skulle gjøre seg ferdig, heller enn å be ham flytte seg så de kunne få tak i det de skulle ha. Hvor mye tid brukte en gjennomsnittlig nordmann på unødvendig venting i løpet av et liv?»

«Den andre sida av elva» av Therese Tungen

Aschehoug 2026

Karnanne mistenker at ektemannen har vore utru, og kjenner trong til å rømme frå han og dagleglivet i Oslo for ei stund. Ho dreg attende til bygda ho kjem frå, så kan ho og jobbe litt med hovudfagsoppgåva i historie som ho aldri fekk fullført.
Faren har byrja skrante og bur på sjukeheimen, og mora er bortreist for å sjå til syster si som er alvorleg sjuk. Karnanne slår seg til i huset til faren; dette er og barndomsheimen hennar.
Fortida byrja å koma nær henne allereie på toget heim. Å sjå att sambygdingar frå den gongen ho budde der, får opp minne frå ungdomstida då Karnanne opplevde å miste storesystera Alicia. Politiet - ja, alle! - meinte at Alicia drukna i elva som følgje av ei ulukke eller av at ho sjølv ynskte å avslutte livet, men Karnanne er stadig mindre sikker på at dette kan stemme. Då ho oppdagar at faren og har sysla med eigne teoriar som kva som hende, blir ho endå sikrare på det var einkvan i bygda som ville kvitte seg med Alicia. Og ho har ein mistenkt...

Boka er spanande som ein krim, og har du vakse opp på bygda for nokre år sidan slik Karnanne har, så er dette til å kjenne seg att i.
Replikkane er på dialekt, men det går heilt greit å lesa.

«Livets ligning» av Sofia Lundberg

Oversatt av Kari Engen
Cappelen Damm 2026

Malin har ikke hatt så mye kontakt med faren Jack de siste årene. Etter en telefonsamtale med ham der han sier han er på jobb og ikke finner veien hjem, forstår hun etter hvert at han har begynt å bli dement. Det må være et hardt slag for ham at han begynner å røre, han som er professor emeritus og matematisk geni. Så vil han heller ikke innrømme at han har problemer, men fortsetter som før med å gå på jobb på universitetet og løse ligninger en masse.

Malin må gå mer aktivt inn for å hjelpe Jack, og samtidig som hun bit for bit klarer å trygge hverdagen hans uten altfor mange protester fra hans side, minnes Jack episoder fra livet, som vi som leser får innsyn i. Vi tas med tilbake til da han var ung rebell, stakk til Frankrike der han bodde flere år, for så å returnere til Sverige med et verdifullt vitnemål i bagasjen, som skulle sikre framtida hans.

Historien er bygd på en måte som holder på interessen, slik vi får ta del i Jacks minner vekselsvis med at vi ser hvordan både han og Malin sliter med hans økende demens og innbitte stahet i nåtiden. Vi som leser vet hele veien mer om Jack enn hva Malin vet om sin fars liv og levnet.

Jacks liv er både en spennende og rørende historie.