«Lázár» av Nelio Biedermann

Oversatt av Ute Neumann
Cappelen Damm 2026

På et slott i Ungarn holder adelsslekten Lázár til. Som de fleste familier, har også familien Lázár sine rebeller, raringer og hemmeligheter. Rundt 1900 fødes Lajos. I løpet av Lajos' og hans barns levetid gjennomgår samfunnet store endringer; skjellsettende hendelser som to verdenskriger river grunnlaget for at adelen kan bestå. Familien mister til sist eiendommene sine og må tilpasse seg et vanlig liv uten privilegier.

Romanen er en familiehistorie over tre generasjoner, der Ungarns historie danner det dramatiske bakteppet. Forfatteren er inspirert av sin egen families historie.
Forfatteren er for øvrig født i 2003; tenk at en såpass ung person har så stø og sikker fortellerstemme! Jeg fant boka interessant og lettlest. Jeg ble også inspirert til å lese mer om noen personer som er med i romanen; personer som faktisk har levd.

«Tørkesommer» av Steinar Opstad

Kolon 2026

Snorre er 12 år denne sommeren som er så usedvanlig tørr og varm - en tørkesommer. Han går ut av 6. klasse, til høsten venter ungdomsskolen. Nye drifter og tanker er i ferd med å våkne både i ham selv og i jevnaldrende skolekamerater. Flere erter ham for å være jente; det synes Snorre er forferdelig vanskelig. Ser han seg i speilet, kan han kanskje forstå at de synes han er femi, men han er ikke noen jente! Men kanskje han er en alv?
Hjemme ligger mor og sover for det meste, når hun ikke er sint og aggressiv og fysisk går løs på faren. Storebror Egil er vrien å forstå seg på - av og til er han grei, men oftere er han regelrett slem mot Snorre.
Nabobonden Rolleiv tar med Snorre til badeplassen han kaller Sjelefreden, men Snorre merker at det denne sommeren er et eller annet som er annerledes med badeturene deres. Han erfarer til slutt at Rolleiv ikke er den snille og trygge badevennen som bare vil sørge for at guttungen får avkjølt seg i sommerheten.

Romanens handling med Snorres opplevelser ligger noen år tilbake i tid. Om du selv har vokst opp på bygda omtrent på tiden Opstad skriver om, er det sannsynlig at du vil kjenne deg igjen. Jeg gjorde i alle fall det. Uansett om du er annerledes eller ei, så knuges du av frykten for å skille deg ut fra mengden.

Romanen er skrevet på dialekt. Det er slikt som kan gjøre tekster tyngre å lese, men i dette tilfellet fungerer det helt greit; flyten er god fordi innholdet virkelig engasjerer.

«Jeffrey Epstein : døde menn snakker ikke» av Dylan Howard, Melissa Cronin og James Robertson

Oversatt av Roger Ødegaard og Øystein Rosse
Cappelen Damm 2026

Denne boka gir oss kort og ganske oversiktlig historien om Jeffrey Epstein; om bakgrunnen hans og de kriminelle gjerningene han står bak. Da Epstein døde - angivelig av selvmord - i 2019, var det mildt sagt beleilig. For døde menn snakker ikke.

Det er ikke til å unngå å ha fått med seg en del om Epstein gjennom utallige presseoppslag de siste årene, og kanskje er du lei av saken. Men for meg føltes det bra med en oversiktlig framstilling, som denne boka gir, som et grunnlag til all ny informasjon som har kommet i det siste. Og som kommer til å komme. Senest i dag fikk vi nyheten om at ex-prins Andrew er arrestert.

Epstein virker som å ha vært en sjarmerende og slu jævel, en "storforbruker" av unge jenter, og en mester i å bygge nettverk basert på smisk, statusjag og utpressing. Det er virkelig ubehagelig og opprørende lesning, dette her. Hvordan kan han ha fått holde på med dette så lenge og i så stort omfang? Hvor mange pedofile, perverse og griske mennesker finnes det egentlig? Grøss og gru.

«I skyggen av fikentreet» av Camilla Davidsson

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Aschehoug 2026

Susanne (54) er blitt skilt etter mange års ekteskap med en mann som ville hun skulle være «hemmafru». Hun jobbet riktig nok litt som lærer (som er utdannelsen hennes), men i hovedsak har hun stelt for mannen og de to døtrene. Eksmannen gikk etter skilsmissen rett over til ei ny dame som han har fått barn med, og Susanne føler seg bitter og ikke så stø der hun skal stå på egne bein for første gang på lenge.
Mora hennes døde nylig, og etter henne har Susanne arvet et hus, på Gotland. Huset har også et lokale som tidligere var melkebutikk, i første etasje. Det passer fint, da kan Susanne lagre møbler og inventar etter hussalget der, til hun får områdd seg. Alle gjenstandene oppmarsjert utenfor huset, får folk til å tro at hun driver med bruktsalg, og Susanne lar seg friste til å kvitte seg med ting hun har dårlige minner om og attpåtil få en liten penge for det. Hun finner ut at hun like gjerne skal gå ordentlig inn for å selge brukte møbler og gjenstander, i alle fall til lageret er tomt. Deretter skal hun selge huset, og så får hun råd til å kjøpe en bra leilighet i Stockholm. Ja, dette er den opprinnelige planen, men det kan jo også hende at mennesker hun møter og ting som skjer, får henne på andre tanker...

Hyggelig feelgood, og med en middelaldrende kvinnelig hovedperson.

«Andres barn» av Kamilla Danielsen

Tiden 2025

Iselin treffer tilfeldig på Oda og faren hennes på Jernia. De kommer i snakk, Iselin blir med dem hjem, for de har kanskje noe maling hun kan få "låne". Faren og Iselin finner tonen, drikker kaffe, skravler, går over til å drikke vin. Iselin går aldri, hun blir værende, og de tre blir etter hvert en slags familie.
Mange vil tenke at Iselin er Odas bonusmamma, men Iselin vil ikke bli mor. Hun har aldri ønsket å bli mor. Faktisk har hun en hel liste med grunner for hvorfor hun ikke vil. Kan hun ikke få lov til å være Odas far i stedet? Iselin har en mening om hva farsrolla er; DEN synes hun passer for seg. Hun vil være Odas far!

Romanen er formet som et skriv til Oda etter at hun er blitt voksen. Iselin vil forklare hvordan hun har tenkt om deres forhold. En del av romanen er det Odas far som har fortellerstemmen. Også han stiler det han skriver til Oda, og han forklarer sitt syn på hvordan det var og utviklet seg. I siste del av romanen er det Iselin som har ordet igjen.

Dette er kreativt og lettlest om morsrolla og farsrolla, og om kjønnsroller. Delvis er Iselins holdninger stereotype, men mange vil nok kjenne seg igjen i hvordan hun ser på rollefordelingen i tradisjonelle familier.

Sitat fra side 41-42. Om Iselin er på besøk hos venninner som har fått barn, tar hun gjerne barnet og legger seg ned med barnet på brystet, slik at mødrene får avlastning: «Mens jeg lå sånn på en sofa eller i en seng, kunne venninnene gjøre andre ting, men mens jeg lå sånn, kunne jeg også observere fedrene. Jeg kunne se hva det gjorde med dem å bli far. Jeg så hva som ble prioritert når familien fikk avlastning. Faren satte tempo ned, mens moren satte tempo opp. Det var sjokkerende, Oda. Når begge var fristilte fra babyen, gikk moren med raske skritt inn på badet for å knyte posen med bleier, tørke over stellebordet, tømme sluket i utslagsvasken som hadde blitt tett av halvspiste middager, åpne kottet for å ta ut støvsugeren, sette på en vask med gjennomvåte smekker, håndklær, sengetøy, og samtidig notere handlelister på mobilen. Faren benyttet anledningen til å puste dypt inn, slenge seg i nittitallsversjonen av gyngestolen: saccosekken, og falle i søvn.»

Og fra side 74, der Iselin ramser opp grunner til ikke å bli mor: «Jeg husker at jeg ikke ville bli mor fordi det virka så dørgende kjedelig. At man de første årene bare skulle sitte der og håpe på et kvarter for seg selv. At det var husarbeidet som var alenetid. At det var det man hadde å se frem til. Å sitte på tørketrommelen å gjøre pusteøvelser for å holde ut.»